Fredag 1. november 2019
Da Sentrum Scene ble et hedensk sted
The Waterboys har blitt norgesvenner med årene. Gang på gang fyller de Sentrum Scene. Denne fredagskvelden var de her for å promotere sitt siste slipp, «Where The Action Is».
The Waterboys ble dannet på tidlig åttitall av Mike Scott, Anthony Thistlethwaite og Karl Wallinger. Musikkstilen deres ble tidlig benevnt som «the big music» etter en låttittel på deres andre album, «A Pagan Place». Jeg har alltid slitt med å forstå hva denne sjangerbetegnelsen egentlig beskriver, men bandets tidlige musikk var alltid storslagen med mye luft mellom instrumentene. Du kunne, særlig når du hørte på deres tre første album, få assosiasjoner til mektige naturopplevelser. Når du lå på gutterommet (eller pikerommet, men jeg hadde gutterom) og spilte «A Pagan Place» eller «This Is The Sea» fikk du gjerne en følelse av at rovfugler sirklet over deg. Tro meg, barn. Jeg var der!
Det er kun Scott igjen av det originale Waterboys i dag. Wallinger og Thistlethwaite stakk av midt på åttitallet, sistnevnte fikk fyken på grunn av at navnet hans var umulig å stave. Wallinger dannet det ikke fullt så suksessrike World Party (det kom et par helt greie album fra den kanten og!). Av dagens line-up har også felespiller Steve Wickham bidratt på bandets plater og konserter i en liten mannsalder. Den første skiva han ga lyd fra seg på var deres tredje utgivelse, «This Is The Sea», riktignok da kun som gjesteartist. Siden har han vel stort sett vært med i bandet bortsett fra en lengre periode på nittitallet.
Skjønt band og band. The Waterboys er jo Mike Scotts lekegrind, og iført en kledelig cowboyhatt kom han og hans medmusikanter på scenen og kjørte i gang med tittellåta fra den siste skiva. Scott er eneste gitarist i denne line-up’en (selv om Wickham bytta bort fela mot en gitar på en låt senere i konserten). Til sammen bestod bandet av sju personer, medregnet to kordamer.
Jovial bandsjef
Scott viste seg fra sin blide og joviale side denne kvelden og pratet mye mellom låtene. Før «London Mick», også den fra nyeste skiva, fortalte han om sin beundring for The Clash og især deres gitarist Mick Jones, som låta handler om. Han var overbevist om at han var den eneste tilstede som var gammel nok til å huske The Clash. Vel, denne skrivende person er gammel nok til å huske The Clash, og skal jeg dømme etter mengden av grått hår, måner og rynkete hud rundt meg, var nok en god del andre der det og.
På tredje låt skrudde de klokka tilbake til 1983 og vi fikk en fin utgave av «A Girl Called Johnny» fra debut-LPen, nå med Mike bak et elpiano på høyre side av scenen. Wickhams rolle i denne line-up’en er fremtredende, ikke minst i de låtene der Scott spiller piano eller akustisk. Et annet bandmedlem som også gjør seg mye hørt er keyboardisten, som Mike konsekvent kaller Brother Paul. Han stod for flere praktfulle hammondsoli, men hovedsaklig senere i konserten.
Big music indeed!
Mike hadde igjen spent på seg en gitar for «Still A Freak» fra «Modern Blues» (2015). «When Ye Go Away» og «Dunford’s Fancy» fulgte så, og ble avløst av et av første setts (det skulle bli to) virkelige høydepunkter, en forlenget versjon av «Fisherman’s Blues» fra plata av samme navn. Big music indeed! Eller som Lyle Lovett sa, «It’s not big, it’s large». «Fiskermanns Blues» kom det på en slags norsk fra bandsjefen etter at låta var over, for de som ikke kjente låta fra før.
Dop og dekadense
Som før sagt var Mike i godt humør og spøkte stadig vekk med både publikum og medmusikere. Han kunne fortelle at de bodde på et meget bra hotell i Oslo, men han ville ikke si hvilket, angivelig fordi kona til Steve Wickham ikke ville ha noe av at de skulle bli nedrent av skrikende ungjenter som ville ha kroppen til mannen hennes. Men mens han slappet av på hotellrommet hadde han kommet på at han ikke hadde tenkt på The Rolling Stones hele dagen. Dette var innledningen til bandets versjon av Stones’ «Dead Flowers». Denne låta er jo opprinnelig fra «Sticky Fingers», en LP som formelig oser dop og dekadense fra hver eneste rille. Mike ønsket tydeligvis å utstråle sunnere holdninger, og hadde byttet ut «needle and a spoon» med «fiddle and a tune» i teksten.
På et tidspunkt rundt her ble bandet introdusert. Bassist for tiden er Aongus (ja, Aongus!) Ralston. Ralph Salmins trakterer trommene. Og de to koristene, som forresten var meget flinke og preget lydbildet mye, heter Jess Kav og Zeenie Summers. De fleste av disse var fra Dublin. En som ikke var derfra var forannevnte Brother Paul, og neste låt skulle handle om ham: «Nashville, Tennessee» med det fengende omkvedet «My soul’s in Memphis, but my ass is in Nashville, Tennessee».
Heinekenpause og nerdehistorieleksjon
Etter gode, gamle «Medicine Bow» og den helt nye «Ladbroke Grove Symphony» tok bandet seg en Heinekenpause. Da de kom utpå igjen var det med det som burde ha vært tittellåta fra den forrige skiva, «Out Of All This Blue», men faktisk er fra «Where The Action Is». Det er dette som kalles å «ta en Zeppelin» etter at Led Zeppelin la en låt som het «Houses Of The Holy» på den etterfølgende «Physical Graffiti». Queen gjorde noe lignende da de la en låt som het «Sheer Heart Attack» på albumet «News Of The World». Det var nerde-historieleksjonen, børn. Tilbake til konsertreferatet!
Mike ønsket tydeligvis å utstråle sunnere holdninger, og hadde byttet ut «needle and a spoon» med «fiddle and a tune» i teksten.
«Man, What A Woman» kommer derimot fra «Out Of All This Blue». Og «Rosalind (You Married The Wrong Guy)» er et av høydepunktene fra albumet før den igjen, «Modern Blues», og inspirerte det nesten utsolgte Sentrum Scene til allsang i det fengende refrenget. Det var forresten på denne at Wickham tok fram gitaren.
Deretter fikk vi en liten minnetale for nylig avdøde Cream-trommis Ginger Baker. Mike ga uttrykk for at alle i The Waterboys digget Baker, «mostly because he was such a bastard», og trommis Salmis hadde «komponert» en hyllest til ham kalt «Blues For Baker», som viste seg å være en to-tre minutter lang trommesolo. Kanskje like greit han ikke dro «Toad»? Eller kanskje han burde gjort det? Juryen er delt.
«We Will Not Be Lovers» er en gammel favoritt fra «Fisherman’s Blues», og satt som et skudd. Flotte bidrag av Wickham, Broder Paul og kordamene!
Overraskende god gitarist
At Mike har sans for humor har jeg vel vært inne på før, men nå nådde han nye høyder. Han hadde nemlig bitt seg merke i at Morrissey hadde solgt andre artisters plater, men med sin signatur på, i merch’en – til en ublu pris – i det siste. Her prøvde Mike seg på noe lignende, og holdt opp to Morrissey-LPer. På den ene sto det «Morrissey is a twat», på den andre noe sånt som «Morrissey is a bloody rascist», begge signert Mike Scott. Prisen var 300 dollar pr. stk.
Dette var nok den beste Waterboys-konserten jeg har overvært.
«If The Answer Is Yeah» og «The Nearest Thing To Hip» ble framført i finfine versjoner, men før den tidsriktige «November Tale» informerte Mike oss om at han hadde pådratt seg en lei forkjølelse i Portland, Oregon to uker tidligere, som han ennå ikke hadde greid å bli kvitt, og spurte om noen hadde et papirlommetørkle. Det hadde noen, hvorpå Mike snøt seg inn i mikrofonen. «That’s rock’n roll», sa han før bandet kastet seg ut i nevnte låt.
På «Morning Came Too Soon» fikk vi kveldens lengste gitarsolo. Mike er nok ingen Eric Clapton eller Mark Knopfler, men han overrasket meg faktisk med hvor god han var. Jeg kan ikke huske fra tidligere møter å ha hørt den siden av ham før. «In My Time On Earth» avsluttet så konsertens andre sett.
Pliktløp
Men vi visste jo hva som ville komme. The Waterboys har ikke mange hits, men de har en låt som er mer kjent for folk flest enn de andre, «The Whole Of The Moon». Mike satte seg bak el-pianoet igjen for denne, og i løpet av den temmelig lange introduksjonen fikk vi gjentatte erklæringer om at «I love Ole Gunnar Solskjær» til både applaus og buing, avhengig av den enkeltes fotballpreferanser. Det var også noe om de han hatet, men det fikk jeg ikke helt med meg. Uansett, «The Whole Of The Moon» ble framført tilfredsstillende – og med vegg-til-vegg allsang fra publikum – men det blir jo litt pliktløp når et band framfører sin mest kjente låt som ekstranummer. Selv Deep Purple har sluttet med det.
Dette var nok den beste Waterboys-konserten jeg har overvært. Mike var muligens forkjølet, men det var det ingen som registrerte annet enn da han snøt seg. De kunne kanskje kostet på seg en ekstra gitarist, men dette er ikke et stort problem. Det eneste jeg er misfornøyd med er at de aldri spiller min favorittlåt, «And A Bang On The Ear» fra «Fisherman’s Blues», når jeg er til stede, og det er det som er grunnen til poengtrekket for settliste.
Av Dag Rossing
Foto Marius Dale
