Lørdag 18. januar 2020

Hunnu rock på ‘Feller

I gamle dager kom pop- og rockeband som slo an internasjonalt i all hovedsak fra de engelskspråkelige landene. Etter hvert begynte det å piple fram enkelte band fra andre steder i verden også (Scorpions, a-ha). Nå for tiden er det slett ikke uvanlig å høre relativt store – og veldig store (Rammstein) – band der medlemmene ikke har engelsk som morsmål, men det er fremdeles sjelden at de kommer fra såpass eksotiske lokasjoner som Mongolia.

Men det gjør altså The Hu, som kaller sin egen musikk «hunnu rock». «Hu» er, hvis man skal tro Wikipedia, det mongolske ordet for menneske, og bandets musikk kan best beskrives som en miks av vestlig hardrock og mongolsk folkemusikk. Etniske instrumenter brukes i stor utstrekning, og i samtlige låter tar man mongolsk strupesang i bruk, visstnok en vanlig vokalteknikk på de trakter. Sist sommer besøkte The Hu Tons Of Rock på Ekebergsletta, og imponerte mange der. Det skulle bli spennende å se hvordan de ville arte seg på en innendørsscene.

Et par ord om oppvarmingsbandet først. Fire From The Gods var et ubeskrevet blad for denne anmelder, men gjorde helt klart et positivt inntrykk selv om de ligger stilmessig langt utenfor mitt musikalske nedslagsfelt. Rap blandet med metal og hardcore var hva vi ble budt på. I de rolige partiene fikk jeg assosiasjoner til Red Hot Chili Peppers og i de hardere Sepultura eller Soulfly, uten at det egentlig hørtes ut som noen av dem. Ikke alles kopp te, men gutta fra Texas får absolutt godkjent karakter.

Samspilt oktett

Fenomenet The Hu er altså for tiden på turné i Europa, og denne lørdagskvelden var de å finne på Rockefellers scene. De tok til scenen med «Shoog Shoog» fra fjorårets debutalbum «The Gereg», og en fullsatt sal var med på notene fra før første tone. «Hu, Hu, Hu, Hu»-ropene, mantraet som publikum hyller bandet med, runget høylydt fra det øyeblikket husmusikken ble dempet idet bandet skulle på scenen.

Det er egentlig ganske sensasjonelt å selge ut Rockefeller mindre enn et halvår etter utgivelsen av debutalbumet sitt. Bandet må ha trykket på noen riktige knapper hos folk.

Livebandet til The Hu er åtte mann sterkt, men det er strengt tatt kun de fire i front som synger og trakterer diverse etniske instrumenter som er medlemmer av bandet. Alle offisielle bandbilder viser en kvartett. To mann spiller en såkalt morin khuur, et fiolinlignende instrument som på norsk kalles «hestehodefiolin» (igjen, Wikipedia). Én spilte på noe som lignet mer på en gitar og kalles en tovshuur, og fjerdemann spilte diverse fløyter og munnharpe i tillegg til å stå for mye av leadvokalen. De øvrige, som spiller «vanlige» instrumenter vi vanligvis assosierer med rock og metall er innleide sessionmusikere – selv om jeg tror det har vært de samme fire i lengre tid. Det var et samspilt band vi ble vitne til på Rockefeller.

Jeg vet ikke om en nærmere presentasjon av bandmedlemmene er nødvendig. Jeg føler meg nemlig nokså sikker på at jeg aldri kommer til å lære meg navnene deres utenat. Navn som Galbadrakh Tsendbaatar og Enkhasaikhan Batjargal ruller ikke lett og elegant av tunga akkurat. Praktisk da for oss vestlige at de benytter kallenavn som Gala, Jaya, Temka og Enkush.

Monotont uttrykk

Jeg skal ikke gå veldig mye inn på de enkelte låtene som ble spilt og rekkefølgen disse kom i (de spilte ikkeno’ Stones). Så vidt jeg fikk med meg kom alle låtene fra LP’en pluss to-tre nye spor, hvorav ett var en balladeaktig sak som skilte seg ganske mye ut fra brorparten av The Hus rytmiske, ofte suggererende, materiale. Men for det meste fikk publikum det øset de ønsket og forventet. Jaya og (jeg tror) Enkush var de to største publikumsfrierne. Sistnevnte behersket til og med engelsk, i hvert fall tilstrekkelig til litt kontaktskapende pludder mellom låtene. Stemningen på Oslos rockescene nr. 1 de siste noenogtretti årene var det ingen som kunne klage på.

Det skal bli interessant å følge The Hu i tiden framover. Det er egentlig ganske sensasjonelt å selge ut Rockefeller mindre enn et halvår etter utgivelsen av debutalbumet sitt. Bandet må ha trykket på noen riktige knapper hos folk. Men et betimelig spørsmål er om det vil vare, eller om det bare blir et blaff som blir sett på som en kuriositet om ett til to år. Jeg koste meg i alle fall der jeg satt (ja, for en gangs skyld satt jeg på Rockefeller), men samtidig har jeg litt vanskelig for å se for meg hvordan bandet skal utvikle seg, noe som er en betingelse for en langsiktig karriere for et band som ikke akkurat beveger seg innenfor mainstreamen.

Men skal vi leve i nuet, så var det en svært underholdende konsert vi fikk servert på Rockefeller denne lørdagskvelden. Skal jeg absolutt sette fingeren på noe må det være at The Hus uttrykk blir temmelig monotont etter en tid, og det er her poenget mitt ovenfor kommer inn, det om nødvendigheten av å utvikle seg. Kanskje like greit at konserten bare varte i ca. halvannen time. Pluss for smakfull scenedekor forresten.

Men det var en fornøyd gjeng som forlot venue’en rundt kvart på elleve. The Hu er underholdende live. Jeg er ikke like glad i plata deres, selv om også den fungerer bra på nabokrenkende lydnivåer.

Av Dag Rossing
Foto Geir Kihle Hanssen

previous arrow
next arrow
Slider