Sjarmerende rampete
Hadelandpønkerne er ute med sin femte fullengder, og tross den fortsatt smårampete pønken så sjarmerer de mer enn noen gang.
Undertegnede kan ikke akkurat skryte på seg å ha et spesielt tett og nært forhold til The Good The Bad And The Zugly. Og det er kanskje helt okei, sånn i anmelderiets ærend? Farget av tidligere skepsis enn av å ha vært blodfan gir tross alt større rom for positive overraskelser. Ikke sånn å forstå at forholdet til GBZ har vært spesielt negativt eller noe, vi har bare ikke klikket helt som det heter så fint. I fjor kom imidlertid de første hintene om at forholdet kom til å endre seg, da GBZ varma opp for The Dogs på Rockefeller. Ekstremt energisk, hissig, hardt og full pupp fra første anslag, stagediving og Litago. Siden da har GBZ ligget på lur i bakhodet.
Med den ferske plata «Algorithm & Blues» kom opplevelsen fra Rockefeller fram igjen fra underbevisstheten, og inntrykket av GBZ som et stødig rockeband ble bekrefta. På høy tid, vil sikkert noen si. Bedre seint enn aldri, er svaret på det. Om ikke akkurat dyp kjærlighet ved første lytt, så i det minste umiddelbar crush, ikke minst takket være åpningslåta «Welcome to the Great Indoors» med det (forsiktig sagt) forlokkende åpningsriffet. Åpninger som dette hører sjeldenhetene til, og skal ha æren for at lytteren sitter igjen hekta, sugen på mer, mer, mer.
Med tredjesporet «Staying with the Trouble», for øvrig også første singel ut fra albumet, serveres vi det som har potensial til å ende opp blant det kommende tiårets beste sommerfugler-i-magen-og-lett-ståpels-framkallende riff. Noe som forsterkes av at det for undertegnede påkaller de samme lune vibbene som klassiske Turbolåter. Særlig ett minne presser seg fram fra hjernebarken: Roskilde 2003, hvor «Turbo in spirit» tok over camp vest i fem dager før de faktisk sto på scenen gjennom allsang som jevnt og trutt spredde seg som wildfire mellom teltene: «Aåååååååååååh I got ERECTION!!» Vi snakker akutt godfølelse.
Faen og fingeren
At GBZ har ett bein godt plassert i pønken hamres bokstavelig inn med «Kings of Inconvenience». Det er hardt, brutalt, fort-fort og smått frenetisk. Med sine knappe 57 sekunder(!) pusher dessuten GBZ grensene og tøyer strikken for hvor kort ei pønklåt faktisk kan være og samtidig fortsatt regnes som låt.
Etter pressemeldingen å dømme er GBZ fortsatt rampete, satiriske, de gir faen og fingeren. Typisk pønka, smårampete antiholdninger er underliggende gjennom hele albumet, og kommer til overflata i enkelte av låtene. Begrepet «fuck the police» er muligens en klisjé og milevis fra radikalt i 2020, i hvert fall i sosialdemokratiske Norge. Samtidig vil nok låta med samme tittel pirre den undertrykte pønkeren hos enkelte.
«Algorithm & Blues» framstår som helstøpt, der det ene allsangframkallende sporet etter det andre frister til gjentatte gjennomlyttinger.
«Fuck Life… But How to Live It» framstår som et sleivspark til selve klisjeen om rockelivet: jobb hardt hele uka, ta festinga helt ut i helga, mens låta med den smått selvmotsigende tittelen «Corporate Rock» kan tolkes som et satirisk spark til hvordan pønkrocken i dag er mer ryddig, ordna og ikke spesielt truende mot det bestående. Politiske undertoner kan også leses inn i «The Kids Are Alt-Right». Det innlysende ordspillet på «the kids are alright» er vanskelig å oppfatte som annet enn satirisk, med pek mot hvordan stadig flere mennesker verden over lefler med ytre høyres nasjonalistiske og ekstreme tankegods. Hvorvidt det nikkes til de etablerte pønk-heltene Bad Religion og deres låt med samme tittel vites imidlertid ikke.
Sist er det verd å merke seg at plata runder av med like digge riff som den åpner med. «Requiem» er en hissig god låt, i frenetisk tempo sørger den for et solid punktum.
Vennligere innstilt?
«Algorithm & Blues» framstår som helstøpt, der det ene allsangframkallende sporet etter det andre frister til gjentatte gjennomlyttinger. Plata preges av stødige riff og drivende trommer som pisker lytteren gjennom. Tekstuniverset preges nok av mer faenskap enn ramme alvor, uten at det gjør noe, framført i typisk GBZ-stil i en uanstrengt blanding av engelsk og norsk. Servert med Ivar Nikolaisens skrikende gode vokal og akkompagnert av gjentatte partier med koring, bygges det opp under et helhetsinntrykk av plata som tilsynelatende mer vennlig innstilt enn de tidligere, mer trassige albumene.
Med høyt tempo, maks energi, akkurat passe aggressivt uten at det blir ubehagelig, smått lunt sånn at man får lyst på mer, sjarmerende rampete og tidvis trassig, finpolerer og utnytter GBZ pønkrockens potensial til det fulle. «Algorithm & Blues» har beskrivende nok surret og gått mer eller mindre kontinuerlig siden jeg fikk kloa i den. Og det er jo et godt tegn, er det ikke?
Av Monica Holmen
Sporliste
1. Welcome to the Great Indoors
2. Fake Noose
3. Staying with the Trouble
4. (Follow Your Dreams)
5. Kings of Inconvenience
6. The Man Behind the (Oxygen) Mask
7. Fuck Life…But How to Live It?
8. Corporate Rock
9. What Have You Done for Me Lately?
10. The Kids Are Alt-Right
11. Fuck the Police
12. (Kisteglad)
13. Requiem
