Lørdag 15. juni 2024
Et kvart århundre i metallens tegn
Det er i år 25 år siden dannelsen av det norske metallbandet Susperia, og dette ønsker gutta å markere, noe som ble gjort med en jubileumskonsert på John Dee i Oslo.
Av Dag Rossing
Susperia må vel sies å ha forblitt et kultband gjennom sine 25 år på jorden. Det er bandet trommeslager Tjodalv (Kenneth Åkesson for mora hans og skattemyndighetene) dannet etter å ha sluttet i Dimmu Borgir i 1999. Susperia ligner null og niks på Dimmu stilmessig. Musikken deres ligger mer i thrash-landskapet, selv om også elementer fra death- og black metal kan høres. Noen karakteriserte dem som «blackthrash», og det kan kanskje være en så god betegnelse som noe annet, i den grad disse sjangerbetegnelsene er viktige.
Oppvarmingsband – eller «special guest» som det sto på plakaten – var black metal bandet Khold. Da deres reporter ankom John Dee, hadde de allerede gått på scenen. Jeg skal ikke påberope meg det store kjennskapet til Khold fra tidligere, men mye av kveldens repertoar hadde tydeligvis blitt tatt fra deres siste album, dette årets Du dømmes til død.
Jeg syns Khold gjorde en god figur. Liksminken er vel obligatorisk for disse bandene, men spillegleden (heter det det innen black metal?) var åpenbar. Responsen fra publikum var upåklagelig. Jeg skal innrømme at jeg ser dette litt fra utsiden, og går neppe for å se dette bandet om de er headlinere, men Khold hadde bra trøkk. Dette er muligens en bra inngangsportal for de som er nysgjerrige på black metal.
Stabil besetning
Det ble et nesten unormalt kort opphold mellom support og headliner i kveld. Det virket nesten som Susperia hadde stått klar i midtgangen da Khold gikk av. Etter en kort intro klemte de i vei med «Beast by Design» fra 2004-albumet Unlimited. Den ble etterfulgt av «Chemistry» fra samme album. Og jeg må si at til å være et band som har spilt så få konserter i senere år, låt det rutinert og samspilt.
Kanskje er noe av grunnen at Susperia har hatt en temmelig stabil besetning gjennom sine 25 år? Av de originale medlemmene er det kun bassist Memnock (ja, de har alle slike «onde» navn, men moren hans kjenner ham som Håkon) som ikke er med lenger. Ny bassist er en viss Lars Fredriksen. Jeg er usikker på om han har tatt seg et «ondt» navn ennå.
Vokalist Athera (Pål Mathiesen) tok seg og en pause av helsemessige årsaker for noen år siden, og sang ikke på albumet The Lyricist fra 2018 (mer om det siden), men på John Dee var han tilbake og i form.
Det er vel mye å håpe på 25 nye år med Susperia, men det er lov å håpe på ytterligere plater og konserter i en del år framover i hvert fall.
Originalt nok var kveldens konsert delt opp i to sett. Vanlig på blueskonserter, mindre vanlig innen metall. Vi fikk «Elegy & Suffering» og «Situational Awareness» før tittellåta fra bandets fjerde album, «Cut From Sone», avsluttet det første settet og bandet fikk en liten pause.
Skjønt pause og pause! Dette lille avbrekket ble fylt av et slideshow med bandbilder og faksimiler av avis- og magasinartikler på veggen bak fra Susperias 25 år lange karriere samt lykkeønskninger fra andre musikkpersonligheter med jubileet.
Lang kveld
Bandet satte i gang med «I Am Pain» da de kom på igjen etter pausen, og fra nå virket det som de holdt fest vel så mye som konsert. Tidligere nevnte Memnock kom på scenen og spilte flere låter med dem, og vokalisten Bernt Fjellestad som sang på The Lyricist kom også inn for et par låter og sang duett med Athera. Topp stemning både på scene og i sal!
Det var bra med folk på John Dee denne kvelden. Utsolgt var det ikke, og jeg registrerte ikke noe om «få billetter igjen», men gutta i bandet må likevel ha vært fornøyd med oppmøtet. Det var fullt nok til at det ikke var bare-bare å bevege seg rundt i lokalet, i den grad man hadde behov for det. Skal jeg gjette, ville jeg sagt det var mellom 250 og 300 betalende. Kanskje nærmere det siste enn det første.
Festen ble avrundet med «We Are the Ones» og «Home Sweet Hell». Til å begynne med hadde Athera advart oss om at vi kunne se fram til en lang kveld, og klokka var vel nærmere midnatt før vi søkte mot utgangen og ut i Mariboes gate. Det er vel mye å håpe på 25 nye år med Susperia, men det er lov å håpe på ytterligere plater og konserter i en del år framover i hvert fall. Det var ingenting som tydet på at bandet var trøtte av det de drev med.
