Tirsdag 16. november 2021
En syttitallsekstravagansa
Den forhenværende Genesis-gitarist Steve Hackett har i ganske mange år nå fokusert mer på gamlebandets musikk enn sitt eget solomateriale når han har lagt ut på turné. Denne gang var det live-albumet Seconds Out fra 1977 som stod i sentrum. Denne tirsdagen midt i november gjestet de Sentrum Scene.
Som så mange andre konserter nå for tiden skulle denne konserten med Steve Hackett egentlig ha gått av stabelen for over et år siden, men har blitt utsatt et par ganger. Forventningene var høye blant et sulteforet konsertpublikum. Det har jo ikke vært mange muligheter til å se utenlandske turnerende band på 20-21 måneder, eller hva det nå har blitt.
Som sagt skulle Seconds Out vektlegges denne kvelden. Men først skulle vi få et slags oppvarmingssett bestående av gamle og nye sololåter av hovedpersonen. En høy tikkelyd varslet «Clocks», et nogenlunde fast innslag på de av Hacketts konserter som ikke kun inneholder Genesis-materiale. «Held in the Shadows» fra gitaristens nyeste soloalbum, Surrender of Silence fulgte så, og her dukket vokalist Nad Sylvan opp for første gang, foreløpig kun på backingvokal.
«Every Day», i likhet med «Clocks» hentet fra soloskiva Spectral Mornings – manges favorittalbum av Steve – fulgte så etterfulgt av «The Devil’s Cathedral», nok en ny låt. Og nå hadde Nad tatt over leadvokalen. Siste innslag i dette solopartiet var et utdrag av «Shadow of the Hierophant» fra Steves første soloalbum, Voyage of the Acolyte, som han ga ut mens han enda var medlem av Genesis.
Profesjonell trupp
Dagens Hackett-band består hovedsakelig av musikere som har vært med ham i noen år. Nad Sylvan er nevnt. Keyboardist Roger King og Rob Townsend på blåsere er gamle ringrever. Jonas Reingold på bass har òg vært med en stund. Nyest på laget er vel trommeslager Craig Blundell som har fått en del slike «verdens beste»-karakteristikker slengt etter seg i senere år. En profesjonell trupp, må det være lov å si.
Bandet tok en pause på 15-20 minutter etter solosettet, og da de kom på scenen igjen var det med det formodentlig alle tilstedeværende ventet på, nemlig framførelsen av Seconds Out. Og det skulle bli låt for låt i samme rekkefølge som på plate.
Tårer i øynene til godt voksne mannfolk ble observert.
Stemningen var i taket fra første tone av «Squonk», og jeg gjetter at responsen må ha smittet over på Hackett og bandet, for jeg følte at det låt litt usikkert de første sekundene, men bandet tok seg fort inn. Nad framstod noe mindre teatralsk enn han ofte har gjort før. Mer rockesanger enn mimeartist liksom. Dessverre var han ikke helt på topp vokalt denne kvelden, men dette skulle bli mer tydelig senere i konserten.
«The Carpet Crawlers» var like nydelig som studioversjonen. Jeg regner med at alle som har giddet å lese så langt vet at den opprinnelig var å finne på mesterverket The Lamb Lies Down on Broadway. Dette er en låt som inviterer til allsang. Ikke først og fremst fordi den har et «catchy» refreng (det har den til en viss grad òg), men fordi alle i publikum kunne teksten på rams. Tårer i øynene til godt voksne mannfolk ble observert.
Hjørnesteinslåter
«Robbery, Assault and Battery» er en fan-favoritt fra A Trick of the Tail, det første albumet med Phil Collins som leadvokalist. Nad gjør en nesten like god Phil som han gjør Peter (Gabriel). «Firth of Fifth» er en av de virkelige hjørnesteinslåtene til Genesis, og på denne glitret sjefen sjøl. Og det skulle ikke bli siste gang i løpet av de nesten tre timene (inkludert pausen) konserten varte.
«I Know What I Like (In Your Wardrobe)» var Genesis’ første singlehit av en viss størrelse. Den kom i 1973, men de skulle få flere i MTV-perioden ca. ti år senere. Da var det kanskje mer kalkulert. Og Hackett var forlengst ute av bandet. Denne versjonen hadde blitt spritet opp av en sprelsk og jazzete saksofonsolo av Townsend. Jeg har registrert litt ulike oppfatninger om disse nye arrangementene av visse låter, men i dette tilfellet synes denne anmelder at det funket aldeles utmerket.
«Firth of Fifth» er en av de virkelige hjørnesteinslåtene til Genesis, og på denne glitret sjefen sjøl.
Som om ikke jubelen var høy nok allerede, nådde den nye høyder da pianointroen til «The Lamb Lies Down on Broadway» smøg seg ut i salen. Dette er en av Genesis’ mest intense låter i sterk kontrast til det meste av bandets syttitallsproduksjon. Dobbeltalbumet fra 1974 skiller seg fra alt annet bandet ga ut før og etter. Kveldens versjon av tittellåta ble avlevert i en mektig versjon, men det var vel kanskje også her det for alvor ble tydelig at Nads stemme var litt sliten nå. Han ble imidlertid behørig støttet av et 1700-mann sterkt mannskor i salen. «…Broadway» gikk sømløst over i avslutningen av «The Musical Box», en låt vi gjerne kunne fått hele av. Men det er vel slik den framstår på «Seconds Out» òg, så greit nok.
Gitarhelt
Så fikk vi «Supper’s Ready». Siden jeg ikke vil ha Peter Gabriels advokater på nakken, skal jeg ikke gå nærmere inn på hva slags hallusinogener som må ha blitt inntatt før denne teksten ble skrevet («there’s Winston Churchill dressed in drag, he used to be a British flag, plastic bag, what a drag»), men det er nesten beundringsverdig at Nad husker alt. Låta er tross alt 23 minutter lang i originalversjon. Eller kanskje ikke; jeg gaulet vel med på det meste av den selv.
Uansett begynte det å bli mer og mer klart at Nad var sluttkjørt mot slutten av denne. I «there’s an angel standing in the sun»-partiet slet han med å nå de høye tonene. Ikke at det var krise på noen måte, men det var tydelig at det begynte å røyne på. Men jeg har sympati med fyren. Jeg har gumlet nok Doc-halslinser de siste dagene selv.
Jeg skjønner hva Eddie Van Halen mente da han tilstod at tapping-teknikken hans i stor grad var influert av Steve Hackett.
Mot slutten av «Supper…» viste Hackett seg som noe av en gitarhelt. Det hadde han forsåvidt gjort tidligere i konserten òg, men her kom det et gitarparti vi hverken finner på studioversjonen fra «Foxtrot» eller på «Seconds Out». Forresten skjønner jeg hva Eddie Van Halen mente da han tilstod at tapping-teknikken hans i stor grad var influert av Steve Hackett. Dette var tydelig på flere låter.
«The Cinema Show» er nok et deilig Genesis-nummer som gled over i den forglemmelige avslutningen «Aisle of Plenty». Kjennere av ’73-albumet Selling England By The Pound vet hva jeg snakker om. Bandet gikk av scenen, men vi visste de ville komme tilbake.
Mer enn tilfredsstillende
For «Seconds Out» består nemlig av to låter til. Åpningslåta fra A Trick of the Tail, «Dance on a Volcano» er en favoritt for mange Genesis-fans. Og den begynte bra. Nad slet nok litt, men ikke så mye at det gjorde noe særlig. Personlig kunne jeg nok unnvært trommesoloen mot slutten, men du har vel ikke Craig Blundell i bandet ditt uten å bruke ham for hva han er verdt. «Los Endos» ble selvfølgelig avslutningen, men versjonen var kortere enn ventet.
Syttitallet var det beste tiåret for livealbum. En forutsetning for at et livealbum oppleves som bra er at det formidler en livestemning, og Seconds Out gjør nettopp dette. Kveldens konsert var en mer enn tilfredsstillende gjengivelse. Folk strides om disse nye arrangementene i enkelte låter, men for det meste likte jeg dem. Seconds Out er tross alt et livealbum, og det er mye mulig at Genesis selv varierte arrangementene mye fra dag til dag.
Ikke vet jeg; jeg var ikke der. Steve Hackett var der, men han sier ingen ting. Sikkert var det at bandet hans leverte varene denne kvelden, og at det (for det meste) tilårskomne publikummet gikk hjem fornøyde. Selv tenker jeg at Hackett har kjørt denne Genesis Revisited greia lenge nok nå, og hvis du skal overgå Seconds Out må du nesten dra The Lamb… med fullt kostymeball. Men jeg ser ikke det helt fra Hackett og Nad Sylvan.
Hvem vet hva fremtiden bringer? Dette var i hvert fall en koselig tirsdagskveld på Sentrum Scene.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
