Onsdag 18. juli 2018

Å oppleve Slowdive for første gang på Rockefeller etter å ha vært fan av dem i hele 27 år var ingen lett sak for undertegnede. Bandet har riktignok vært oppløst de siste 22 årene, men jeg har alltid vært stor fan av dem. Jeg kan med hånden på hjertet si at Slowdive alltid har vært ett av mine “topp tre”-favorittband, helt siden jeg begynte å høre på dem i 1991 da deres debutalbum “Just for a Day” ble utgitt.

Slowdive sin karriere varte ikke lenge, kun fire år, men de rakk i løpet av den korte tiden å gi ut tre mesterverk av noen album; “Just For A Day”, “Souvlaki” og “Pygmalion”. Bandet ble overraskende oppløst i 1995, kort tid etter slippet av “Pygmalion”. Neil Halstead, Rachel Goswell og Ian McCutcheon fortsatte sitt musikalsk samarbeid med prosjektet Mojave 3, riktignok i en helt annen musikalsk retning, men fremdeles med fokus på det drømmeaktige lydbildet som Slowdive alltid har vært kjent for.

Når vi først nevner dette temaet så er det særdeles viktig å understreke betydningen Slowdive faktisk har hatt for engelsk musikkhistorie. Slowdive sitt lydbilde har alltid vært mektig, unikt, vakkert og drømmeaktig, og har inspirert mange nyere band som Sigur Rós, Alcest, Malory og Air Formation. Slowdive har alltid vært pionerer, de etablerte og definerte sjangeren shoegaze som startet i England på starten av 90-tallet. De var en av de aller første i denne sjangeren og de har selv innrømmet at de har hentet mye inspirasjon fra 80-talls bandet Cocteau Twins.

Slowdive overrasket hele musikkbransjen og sine fans ved å komme tilbake fra 22 års dvale med sitt fjerde kritikkroste studioalbum “Slowdive” i 2017.

Deres konsert på Rockefeller startet med åpningslåta “Slomo” fra deres siste album, med et superentusiastisk og takknemlig publikum. Det var en sann fryd å kunne oppleve Slowdive for første gang på en scene. Lydbildet var fantastisk fra første øyeblikk, det låt så godt at det minnet meg om albumversjonen. Til min store overraskelse var neste låt “Slowdive”, dette er en låt fra deres EP som kom ut etter debutalbumet “Just For A Day”. Jeg hadde ikke forventet at de skulle spille materiale fra EPer, men det viste seg faktisk at deres settliste inneholdt flere låter hentet fra ulike EPer.

Å oppleve Slowdive på Rockefeller var som å gå tilbake i tid og være vitne til musikkhistorie.

Slowdive serverte sine norske fans 15 låter tatt fra alle deres studioalbum, samt EPer. Konserten varte i 75 minutter og den kunne veldig enkelt vart mye lengre for de har så mange gode klassikere de kan spille. Å være kritisk til en konsert levert av ett av sine favorittband som man opplever for første gang kan være veldig vanskelig. Men om jeg skal peke på noe så er det at Rachel sin stemme var litt for lavt under de første tre låtene, men det ble heldigvis rettet opp rimelig raskt.

Det var også latterlig varmt på Rockefeller, så undertegnede hadde ingen sjans til å kunne stå helt foran, dermed ble jeg nødt til å stå ganske langt bak. Men dette kan vi ikke klandre bandet for. Det lydbildet Slowdive klarer å skape er så mektig, samspilt, fantastisk og imponerende. Det velkjente tunge shoegaze-gitarvegglydbildet som ble skapt ville ha imponert enhver hardbarka shoegaze-fan fra 90-tallet.

Å oppleve Slowdive på Rockefeller var som å gå tilbake i tid og være vitne til musikkhistorie, hvor sjangeren shoegaze ble skapt og etablert av nettopp band som Slowdive. Kveldens høydepunkt var definitivt låten “Golden Hair”, en låt som alltid gir meg tårer i øynene når jeg hører på den. Dette er det nærmeste man kommer til eargasm og jammen fikk jeg tårer på Rockefeller også.

Slowdive definerte sjangeren shoegaze i 1991 og nå, 27 år senere, beviste de igjen hvorfor de er pionerer innen den drømmeaktige musikksjangeren shoegaze. Jeg bøyer meg for Slowdive og gir dem min aller største applaus. De leverte rett og slett en fantastisk konsert med en fantastisk settliste som ville imponert enhver Slowdive-fan. Men jeg savnet favorittlåtene mine “Spanish Air” og “Primal.” Den dagen jeg får oppleve disse låtene live så kommer jeg til å smelte av eargasm.

Tekst & foto Arash Taheri

previous arrow
next arrow
Slider