Skambankt | Ti

Resonans utforbi Jæren

Skambankts tiende album er en utgivelse med vekslende tempo og varierende energinivå, hvor særlig det tekstlige virkelig biter seg merke.

Jærbuene Skambankt sitt ferskeste album Ti er (beskrivende nok) det tiende i rekken, i en katalog som også rommer noen utgivelser der bandet har kommet med noen reutgivelser og nye blikk på eget materiale. Det er i og for seg et fint grep, stoppe opp og ta et par skritt til siden før man går videre, som gjenspeiler en holdning og tilnærming til ting, enten det er jobben man gjør, kunsten man skaper eller livet man lever. Det synes også å være underliggende i Skambankts produksjoner.

Varierende energinivå

Hvordan et album åpner slår an tonen og legger noen føringer for opplevelsen av resten av helheten og hvordan den vil utfolde seg. La det være sagt først som sist: Ti åpner lovende med et riff som har potensial til å stå igjen som ett av de mer innsmigrende i 2022. «Satan det er du» sparker i gang festen og hekter lytterne på kroken først som sist. Derfra fortsetter det i fengende driv med «Faen ta Amerika», en klassisk rockelåt i gjenkjennelig Skambankt-innpakning som sitter som ei kule.

Herfra fortsetter et i vekslende tempo og med det et varierende energinivå, noe som gjør at helheten muligens oppleves som litt uavklart. På den ene siden dempet, rolig og nær, i samme landskap som for eksempel «1994». På den andre siden rocka, men likevel ikke helt der i slagkraft sammenlignet med tidligere (pre-comeback) utgivelser. Vel å merke skyldes dette kanskje like mye undertegnes nostalgiske higen med dertil hørende forventninger om #denfølelsen, som spor som «Mantra», «Kvelertak» og «Anonyme hatere» skapte.

Faen ta Amerika

Det sagt: Ti er verd gjentatte gjennomlyttinger, særlig takket være det tekstlige, idet man blir bevisst en dypere klangbunn i flere av låtene. Her har Skambankt aldri sluttet å levere. Med passe pønkete snerr og en utvetydig politisk resonans, setter for eksempel «Faen ta Amerika» effektivt og presist ord på noe av den oppgittheten mange nok har kjent på i forhold til USA det siste tiåret. USA er en nasjon som mange elsker å hate, men at frustrasjon overfor stormakten ble til forakt under klovnen Trump, kan vi alle være enige om. Legg til det ubegripelige «demokratiske» amerikanske valgsystemet som legger til rette for at en motstander med flertall i reelle antall stemmer likevel ikke kommer til makten, så kan man miste troen på menneskeheten av mindre. Det lettelsens sukk mange trakk da maktskiftet høsten 2020 var en realitet, ble kortvarig da Kongressen ble stormet i januar 2021. Undertegnede er ingen politisk ekspert, men det er vel liten tvil om at USA har et politisk system som vanskeliggjør reelle endringer, og der opposisjonen bruker mer krefter på svertekampanjer av sittende makt, enn faktisk politisk arbeid. Faen ta Amerika. Kort og poengtert, men heller ikke uten en mer metaforisk dimensjon idet dette like mye kan antyde uinnfridde forventninger og drømmer som brast.

De store temaene

Det spinnes videre på de politiske trådene i for eksempel «De uenige», som med skarp satire retter en streng (og smått voldelig) pekefinger mot et akutt problem i samfunnet: De mange ekkokamrene der hat og agg gjødsler tvilsomme holdninger som får stå uimotsagt, og dermed også får vokse fritt. Uten å ty til voldsforherligelse, er den slagkraftig med et tiltrekkende eksplisitt innhold – «la oss drepe de uenige / sette kula i de uenige». Med lydlig slektskap til Skambankt-klassiskere som «Mantra», er dette også en solid kandidat som «offer» for repeat-funksjonen.

Som en motsats til dette, har også lune og såre betraktninger om livet lenge vært gjenganger i Skambankt-universet – for øvrig en dimensjon som kom sjeldent godt fram på 1994. Brått ble det sårt, nært og ekte på en måte som ga resonans langt forbi Jæren.

Med en velkjent og solid innpakning der det musikalske ikke står tilbake for tidligere prestasjoner, er det kanskje likevel det tekstlige som virkelig biter seg merke.

Med en innlysende, men likevel nødvendig, påminnelse om at livet, det har vi bare en gang og at det gjelder å nyte våre beste år, føyer tittelsporet «Ti» seg inn i rekken av sanger om «de store temaene». En klisjefylt floskel vil kanskje noen påstå, men om kunsten ikke skal ta for seg livet, hva skal den da handle om? Legg til at vi faktisk bare lever én gang (i alle fall så vidt vi vet, og så lenge vitenskapen ikke har kommet lenger), så ligger det noe i en oppfordring om å nyte årene mens man har dem. Alternativet er tross alt verre.

Det er selvsagt et definisjonsspørsmål hva hver og en legger i betydningen av å leve livet best mulig. Handler det om selvrealisering og et evig jag i hamsterhjulet? Eller dreier det seg om å nyte det vi har her og nå av kortreiste gleder, familie og venner, forhold som de to siste årenes pandemiske pausetilstand har minnet folk på?

Påfallende nedpå

Apropos pandemi, de siste to årene vil for alltid også være knyttet til Skambankt, i alle fall for undertegnedes del. Først med den utrolig fine, akustiske konserten på Rockefeller i mars 2020, som skulle vise seg å bli den aller siste live-konserten på veldig lenge. Deretter med en direktestrømmet konsert fra Tou Scene rett hjem på kjøkkenet i det som ble den første av flere digitale konserter, men uten tvil en av de som gjorde sterkest inntrykk. Og så med det som har blitt den ultimate løpelåten «Stein for stein», som tjente som perfekt motivasjon da stengte treningssentre tvang en stakkars brakkesjuk løper ut i skogen. De to siste årene hadde vært langt kjedeligere uten Skambankt.

På sett og vis plukker «Elefanten i rommet» opp noen tråder om det ovennevnte. Strofer som «livet er for kort til å bare holde ut» utgjør igjen en forsiktig og sår påminnelse om at livet skjer nå, og vi må deale med det som best vi kan. Det er kanskje en klisjé å si at man må spille med de kortene man har fått, men sannheten i utsagnet er samtidig ubestridelig. For hva annet kan man gjøre?

Ti rundes av i en påfallende nedpå og dempet stil, som om noen stille og forsiktig forlater festen. De lytterne som utelukkende napper på hardtslående rock alene har muligens sluppet kroken, mens vi andre – vi som stopper opp, graver bak innpakningen som hekta oss og tar en tenkepause – fortsatt henger med. Med en velkjent og solid innpakning der det musikalske ikke står tilbake for tidligere prestasjoner, er det kanskje likevel det tekstlige som virkelig biter seg merke.  

Av Monica Holmen

Sporliste

1. Satan – det e du
2. Faen ta, Amerika
3. Døde øyne
4. Ti
5. Elefanten i rommet
6. Ulver
7. De uenige
8. Tider
9. Plan A
10. Boomerang