I forbindelse med Skambankt sitt nye album «1994», som er en akustisk plate med 11 gamle låter og én ny låt, og den påfølgende «Unplugged»-turneen tok vi en prat med Terje Winterstø Røthing for å høre mer om denne nye utgaven av bandet.
Av Mathias Bergfjord
Foto Eirik Halvorsen | Livefoto Oddbjørn Steffensen
Fjoråret var et produktivt år for jærbuene i Skambankt, da de både ga ut sitt etterlengtede, sjette studioalbum «Horisonten brenner», og en live-plate fra Rockefeller i Oslo. I år feirer de 25-årsjubileum som band, og det markeres med nok en utgivelse – et album som er helt annerledes enn det Skambankt vi kjenner. Vi tok en telefon til frontmann Terje Winterstø Røthing (også kjent som gitarist i Kaizers Orchestra), for å høre mer om denne uventede utgivelsen. Men aller først var vi nysgjerrige på å høre litt mer om hvorfor det tok hele fire år fra «Sirene» (2014) til fjorårets utgivelser.
– Det var aldri snakk om at vi skulle noe sted, åpner Røthing med. – Men ting ble forskjøvet da vi fant ut at vi skulle bygge et studio, noe vi tenkte bare skulle ta et par måneder, men så tok det halvannet år. Så derfor tok det så lang tid at det nesten føltes som et comeback i fjor, men vi sluttet aldri. Vi ville bygge et studio så vi kunne spille inn «Horisonten brenner» i eget studio.
Utenfor komfortsonen
– Når forstod du at dette akustiske prosjektet ville bli virkelighet?
– Det har skjedd litt gradvis. I 2017 lot vi oss overtale til å spille på en innsamlingskonsert på Bryne. Vi har blitt spurt før, men vi syntes ikke det var naturlig for oss å spille i en sånn setting, men denne gangen sa vi ja, siden det var en god kompis som arrangerte det. Det ble et langt steg utenfor komfortsonen, men så gikk det over all forventning og folk ble ganske overrasket. Vi fikk god respons på opptredenen, så da en annen kompis av oss, som driver et utested i Stavanger, spurte oss om å spille på TV-aksjonen i fjor var det lettere å si ja, og da var det ikke så langt utenfor komfortsonen lenger. Mange sa at dette burde vi gjøre mer ut av. Det sådde et frø og vi følte at det var noe vi måtte prøve på. Vi kjøpte inn gode akustiske instrumenter og begynte å øve, og plutselig hadde vi 25 låter som vi trodde kunne funke, og landet på 12 av dem til platen. Vi fikk med oss Roar Nilsen, bassisten i The Dogs, som produsent.
– Var det noen låter som nesten kom med på platen?
– Det er snakk om 13 låter, så det husker jeg ikke i hodet. Det er lenge siden vi bestemte oss.
Fullstendig sjangerbytte
– Ofte på «Unplugged»-prosjekter er låtene ganske like originalen, men på «1994» er det snakk om et fullstendig sjangerbytte.
– Ja, det er litt folk over den. Det var et poeng å bryte sangene helt ned, vi skulle på en måte å starte på nytt med dem. Det er et nytt band, med de samme folkene, og vi har behandlet låtene på en ny måte. Det var også et poeng at låtene skulle være ganske nedpå, siden vi har gjort så lite av det før. Det nærmeste vi kom originalen er en sang som heter «I dette huset», den har ganske likt tempo. Det var vel kanskje sånn man ville sett for seg at hele platen ble, det var kjekt å utforske noe helt nytt.
«Det er et nytt band, med de samme folkene, og vi har behandlet låtene på en ny måte.»
– Man utvikler seg vel som band når man tar på seg sånne utfordringer?
– Ja. Og selv om dette er et sideprosjekt er det også en liten gave til oss selv i forbindelse med 25-årsjubileet. Det skulle først og fremst være fint å vise at innpakningen av en låt og arrangementet har mye å si. Det er ikke lett å forstå om du ikke driver med det. Vi kan egentlig ta alle mulige retninger, og vi har tatt to.
Tekster i ny innpakning
– Dette prosjektet ga en del mer mening for meg etter å ha sett dere på Verftet i fjor og sett dynamikken mellom deg og gitarist Hans Egil Løe, og hans sterke koringer.
– Vi har dyrket det mer og mer. Litt sånn som Simon & Garfunkel. Når vi får tilbake miksene våre må vi ofte påpeke det. Det er vanlig å legge koring litt bak i lydbildet, det gjøres ofte automatisk, og da må vi be om at andrestemmen skrus opp på samme nivå som hovedstemmen, for å skape den harmonien vi vil ha.
– Temaene i låtene kler også denne innpakningen.
– Ja, det er jo også et poeng. Det er tekster som gjør seg bra i et neddempet format. Det kunne for eksempel blitt litt banalt å gjøre noe fra blant annet førsteplaten. Tekstene spilte en viktig rolle da vi valgte ut låter.
«Jeg synes det er gøy å se hva som skjer når tekstene får ny innpakning.»
– Hvilken låt ble du mest fornøyd med i ny drakt?
– Jeg synes «Gribben» ble veldig fin og annerledes, men det blir litt som å velge sitt favorittbarn. Det er vanskelig å si. Jeg synes også «Levende legende» ble veldig fin, og den betyr mye for meg. «Slukk meg» ble også fin, med hjelp fra Camilla Roselund, en artist vi liker godt selv. Og det var veldig gøy å dra «O dessverre» helt ned, til den roligste låten på platen, med bare gitar og orgel. Det ble en helt annen sang. Jeg synes det er gøy å se hva som skjer når tekstene får ny innpakning. Vi er generelt veldig fornøyd med alle låtene.
Nytt band innad i bandet
– Hvilken «Unplugged»-plate er din favoritt?
– Jeg har ikke så mange «Unplugged»-plater, men jeg hører en del på akustisk musikk. Jeg hørte litt på Nirvana sin fra New York da den kom ut. Det som er litt morsomt er at den kom i 1994, det samme året som vi startet Skambankt. Det fant vi ut av først etterpå.
«Jeg tror vi kan holde på med begge deler, selv om vi først og fremst er et rockeband.»
– Hvordan ser framtiden ut for Skambankt?
– Nå skal vi i gang med et nytt rockealbum neste år, også har vi åpnet en ny dør som vi kan gå gjennom når vi ønsker det. Jeg tror vi kan holde på med begge deler, selv om vi først og fremst er et rockeband. Andre folk som spiller i band har gjerne flere prosjekter, mens vi har et hovedfokus på Skambankt, og samtidig et annet band innad i bandet. Men det blir kjempestas å plukke opp el-gitaren igjen.
