Tirsdag 11. februar 2025
Saken er Biff!
Britiske Saxon anført av vokalist Biff Byford er gamle travere som må begynne å kjenne backstage-området på Rockefeller ganske bra. Denne februar-tirsdagen var de tilbake med Girlschool og Grand Slam på slep.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Grand Slam
Grand Slam startet for ca. 40 år siden som Philip Lynotts nye band etter at han hadde lagt ned Thin Lizzy. Noen platekontrakt fikk de aldri, og ble oppløst etter å ha reist rundt på veiene i et år eller så. Jeg husker at Lynott i intervjuer forklarte årsaken med at det nye bandet låt «for likt» Thin Lizzy. Selv hadde jeg en mistanke om at det hadde mer med hovedpersonens tunge narkotikamisbruk å gjøre, men det er mulig det var feil, for han fikk en platekontrakt som soloartist kort før han døde, og rakk å gi ut singelen «Nineteen».
Grand Slams leadgitarist Laurence Archer (også ex-Stampede og UFO) gjenopplivet bandet for kun noen få år siden. Eller tok i bruk navnet igjen, er kanskje riktigere å si. Lydbildet deres på plate er unektelig temmelig likt Thin Lizzy. Det skulle bli spennende å høre hvordan de framsto live.
Grand Slam gjorde en helt grei figur i den drøye halvtimen de var på scenen.
De fikk vel en drøy halvtime til disposisjon. Og jammen åpnet de ikke med nevnte «Nineteen»! Hvilken tilknytning noen i bandet har til denne låta er jeg usikker på, men det er mulig det originale Grand Slam hadde den på repertoaret. Bandet har for så vidt en versjon av den på sitt debutalbum, men så vidt jeg vet er den skrevet av Lynott alene, og det er vel Robin George som spiller gitar på originalversjonen.
Nei, jeg må passe på å bli for nerdete allerede på første oppvarmingsband. Grand Slam gjorde en helt grei figur i den drøye halvtimen de var på scenen. Vokalist Mike Dyer har en god stemme, og som enkelte av oss har visst i 40 år, er Archer en glimrende gitarist. Personlig skulle jeg ønske at de kunne legge av seg den mest åpenbare Thin Lizzy-flørtinga, men det er kanskje fanboy’en i meg som blir for puritansk. Archer og co. vet vel hvilke strenger de skal spille på.
Girlschool
Girlschool hadde det gått litt stygge rykter om etter deres Sverige-besøk et par dager tidligere. Vokalist og rytmegitarist Kim McAuliffe hadde visstnok ikke hatt dagen i Örebro noen dager før. Det ble spekulert i om hun var syk eller ruset, men det var ingen tegn på noen av delene denne kvelden på Rockefeller.
Nå må jeg si at jeg aldri helt har fått sansen for Girlschool. Jeg finner altfor mange av de mer kjente låtene deres masete og repetitive. Et litt morsomt innslag var «Bomber» av Motörhead, et band jenteskolen i sin tid hadde et nært forhold til (kremt!).
Var du ikke fan fra før ble du det nok ikke nå heller.
Jeg hadde heller aldri sett Girlschool før med et mannlig medlem, men trommeslager Lawrence Patterson okkuperer trommestolen vi vanligvis finner Denise Dufort på på denne turnéen. En artig liten kuriositet er og at den nye (-ish) bassisten Olivia Airey er niese av den mer kjente onkel Don, kjent fra dagens Deep Purple og en mengde andre hardrock- og metallband.
Girlschool leverte vel en grei forestilling denne kvelden, men imponerte ikke denne skribent, og var du ikke fan fra før ble du det nok ikke nå heller.
Saxon
Som nevnt i innledningen er Saxon gjengangere på dette spillestedet, og det føles ikke så fryktelig lenge siden vi anmeldte dem sist heller. Men det har faktisk gått over to år (i mellomtiden har de imidlertid spilt på Tons of Rock) og siden da har de gitt ur et nytt album kalt Hell, Fire and Damnation (visstnok noe Biff Byfords far pleide å skrike til ham som barn når han hadde gjort noe ugagn).
Biff og gutta satte like godt i gang med tittellåta fra sitt siste album (etter den korte introen «The Prophecy»). De fortsatte med den noe eldre «Dogs Of War» før de tok oss tilbake til den spede begynnelsen på det sene syttitallet med «Backs to the Wall».
Jeg banner vel kanskje i diverse kirkebygg her, men det er min oppriktige mening at Saxons plater fra de siste 15-20 år er jevnt over bedre håndverk enn klassikerne fra den-gang-da.
Lyden var bra og Biff og den alltid smilende gitaristen Doug Scarratt var tydelig i perlehumør. Originalgitaristen Paul Quinn er så vidt jeg skjønner fremdeles offisielt medlem i bandet, men turnerer ikke lenger, og hans plass fylles nå av den svært kompetente Brian Tatler – som egentlig hører hjemme i Diamond Head, et av undertegnedes favorittband fra den såkalte New Wave Of British Heavy Metal på begynnelsen av åttitallet. Dette bandet ga ut to-tre store klassikere i løpet av det tiåret, og har ikke gjort seg bort under sine tidvise comebacks i årene siden heller. Jeg liker Saxon, men håper ikke Tatlers tilstedeværelse i bandet betyr en fullstendig bremsekloss for mannens eget band.
Historietime
Nuvel. Nå skulle det dreie seg om Saxon, ikke Diamond Head. Med «Madame Guillotine» var vi tilbake i nåtiden igjen. Jeg banner vel kanskje i diverse kirkebygg her, men det er min oppriktige mening at Saxons plater fra de siste 15-20 år er jevnt over bedre håndverk enn klassikerne fra den-gang-da. Det var selvfølgelig mer råskap over skivene fra 40 pluss år tilbake, men jeg syns de både har blitt bedre, og mer sofistikerte, låtskrivere og musikere siden den gang. De som er igjen fra den gang, vel å merke.
Våre venner fortsatte med en fin blanding av gammelt og (relativt) nytt. «And the Bands Played On» ble avløst av «Dallas 1P.M». Og vi fikk «Strong Arm of the Law». Åttitalls-gullrekka ble kun avbrutt av «Carpe Diem», tittellåta fra deres nest siste album.
Biff et svært opptatt av vikinger når han er i Norge, noe som kanskje er helt naturlig når du kommer fra Yorkshire. Våre forfedre herjet vel en god del der i sin tid. Men Biff kunne sin historie, og vi fikk en leksjon om slaget ved Stamford Bridge der angelsakserne banket hæren til Harald Hardråde og i praksis satte sluttstrek for den epoken vi kjenner som vikingtiden. Men det var en rockekonsert vi var på, så la oss runde av historietimen her og nå.
Fyllmateriale
Det har jo blitt så populært i senere år med disse turnéene der et band spiller et helt album – da gjerne et av deres mest kjente og populære – fra begynnelse til slutt, og Saxon har hevet seg på den trenden på denne turen. Som annonsert skulle vi få hele Wheels of Steel, deres andre album opprinnelig utgitt i 1980. Mange har denne som deres store Saxon-favoritt.
Som sagt så gjort. Saxon kjørte i vei med «Motorcycle Man» til stormende jubel, noe som fortsatte under «Stand Up and Be Counted». Flere av disse låtene er temmelig allsangvennelige, og det gjelder ikke minst «747 (Strangers in the Night)» – min personlige favorittlåt med Saxon – og tittellåta «Wheels of Steel».
Det er lite å kritisere Saxon som liveband for i 2025.
Men her må jeg få komme med en aldri så liten kritikk av dette konsertformatet: det er svært sjelden at en LP er like sterk hele veien gjennom, og skal man spille hele, er det nesten uunngåelig at det blir noe fyllmateriale som med fordel kunne vært utelatt. I tilfelle Wheels Of Steel, må det være lov å si at side 1 er mye sterkere enn side 2 (selv om «Suzie Hold On» er en veldig fin låt). Siste halvdel av denne delen ble derfor til en viss grad et antiklimaks for meg.
Holder koken
Bandet tok en liten kunstpause bak scenen før de etter noen sekunder kom tilbake og framførte en flott versjon av «Crusader» – også et høydepunkt denne kvelden. Den ble etterfulgt av «Heavy Metal Thunder» og en ny kort pause. Kvelden ble så rundet av med «Denim and Leather» og «Princess of the Night», og da var vi alle i grunnen fornøyde.
Gode gamle Saxon holder koken nesten femti år etter at de ble dannet. Selv om det kun er Biff som har vært med fra starten, er vel alle i mer eller mindre samme alder. Trommis Nigel Glockler har jo og vært med siden tidlig på åttitallet, og resten er heller ikke akkurat førstereisgutter.
Jeg påpeker igjen min lille innvendig mot denne typen konserter der et helt album blir framført fra a til å, men hvis vi setter det til side er det lite å kritisere Saxon som liveband for i 2025.
