Tirsdag 12. november 2024
Det slutter aldri
Canadiske Saga har spilt i Norge nærmere 30 ganger, og må med det sies å være noen skikkelige norgesvenner. Omtrent halvparten av disse konsertene har funnet sted på Rockefeller i Oslo, så der må medlemmene begynne å føle seg hjemme i backstage-området. Denne tirsdagen i november var de tilbake nok en gang.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Det finnes jo en del artister og band som annonserer sin avskjedsturné hvorpå det ser ut til å være umulig å bli kvitt dem. Jeg nevner i fleng Ozzy Osbourne, Scorpions og Frank Sinatra. Det var vel i 2017 at Saga annonserte sin siste turné. Siden da har de vært på minst to norgesbesøk. Kynikerne blant oss avfeier det som et pr-triks. Man selger mer billetter hvis publikum tror det er siste sjanse til å se dem. Artistene selv har en tendens til å komme med en «sirkushest og sagmugg»-forklaring. Det var vel Scorpions som sa «hvorfor slutte når vi har det så gøy?».
Nuvel. Saga har for så vidt døpt sin turné «It Never Ends Tour» denne gang. Uansett har konsertene deres hatt en tendens til å være ganske forutsigbare i senere år. Det meste av repertoaret blir gjerne tatt fra de første fire-fem albumene, og så fletter de inn to-tre låter fra det som da er deres seneste album midt i konserten et sted. Nå har imidlertid ikke Saga hatt noe ny musikk på markedet på rundt ti år, så da var det vel duket for et rent «greatest hits» sett? Eller hadde de tenkt å overraske oss?
Ny besetning
Siden sist de var i Oslo hadde det vært en, ikke uvesentlig, rokering i bandets besetning. Gitarist Ian Crichton står over denne turnéen av ikke nærmere spesifiserte helsemessige årsaker. Jeg har forstått det som at fraværet hans er ment å være midlertidig, men vi får se hvordan det blir med den saken. Plassen hans blir for øyeblikket fylt av Michael Borkosky, som vel er mer kjent som plateprodusent, men også har vært med i bl.a. backingbandet til Alannah Myles (hun med «Black Velvet»).
Bassistbroder Jim Crichton tok en time-out før turnéen i 2020, også visstnok ment å være temporært, men bassen trakteres stadig vekk av Dusty Chesterfield. Ellers sitter Mike Thorne bak trommesettet, som han har gjort i drøyt ti år nå. Vokalist Michael Sadler og tangentist Jim Gilmour er de kjente fjesene som fremdeles er med i Saga.
Jim Gilmour er Sagas hemmelige våpen. En praktfull og allsidig keyboardist.
Ikke uventet åpner Saga konserten med en låt fra sitt kanskje mest suksessrike album, Silent Knight, «Careful Where You Step». Men allerede låt to var en langt mindre kjent – og mye nyere – låt, «It Never Ends». De observante blant dere vil legge merke til at dette også er navnet på turnéen. Neppe en tilfeldighet at de spilte akkurat den da!
Hitlåter og deep cuts
Men låt det helt optimalt? Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det var, men jeg syns det låt litt usikkert i begynnelsen. Nye medlemmer som ikke er helt samspilte ennå? Michael Sadler har visst også vært gjennom en kreftoperasjon relativt nylig, og det er kanskje forståelig at han ikke helt var sitt gamle hyperaktive jeg. Vokalmessig var det heldigvis lite å utsette på opptredenen hans.
«Days Like These» er vel heller ikke den mest spilte låta i Saga-katalogen. Og det kunne virke som om canadierne fra starten av var bevisste på at de ikke bare skulle repetere settlista fra forrige besøk, og det før der. Selv om det meste som fulgte kom fra de fire-fem første skivene, var det flere eksempler på relativt «deep cuts» fra disse. Noen eksempler er «Time’s Up» fra Worlds Apart, «The Sound of Strangers» fra Heads Or Tales og «Tired World» fra debutalbumet.
Men ikke vær redd. Det hadde blitt ryddet plass til hitlåtene òg. Utover i konserten fikk vi «On the Loose», «Framed», «Ice Nice», «Humble Stance», «Scratching the Surface», «Don’t Be Late» og den avsluttende «You’re Not Alone». En trommesolo ble det funnet tid til òg. Aldri et favorittinnslag i en konsert hos denne anmelder, men heldigvis klarte Thorne å fatte seg i korthet.
Bedre før
Jeg har sett Saga bedre; det er det bare å slå fast. Når det er sagt var Borkosky positiv som erstatter for Ian Crichton. Sistnevnte kan knapt nok kalles noe sjarmtroll i en konsertsituasjon, uansett hva man kan si om hans ferdigheter som gitarist; han framstår som regel temmelig mutt og innadvendt på scenen. Borkosky var vel ikke direkte utagerende han heller, men framstod vesentlig mer ekstrovert enn bandets faste gitarist.
For øvrig er Jim Gilmour Sagas hemmelige våpen. En praktfull og allsidig keyboardist; en noe mer begrenset vokalist. Men med Michael Sadler litt satt tilbake er hans bidrag også på dette området uvurdelige.
Det er lov å håpe på en skikkelig avrunding av en fin karriere med den klassiske besetningen før de blir en Saga blott.
En som er savnet er bassist Jim Crichton. Ikke et vondt ord sagt om Dusty Chesterfield, men broren til Ian har alltid vært en viktig ankermann for Saga. Han har pleid å framstå som en frontmann nummer to i tillegg til Sadler. Han hadde vært nyttig å ha spesielt på denne turnéen. La oss håpe at han ikke er tapt for Saga for all framtid. Hvor lang den nå engang blir.
Norgesvenner
Som nevnt til å begynne med har Saga blitt skikkelige norgesvenner. Dette ga også Sadler uttrykk for. De satte veldig pris på å komme til Norge når de var på turné i Europa. Det norske publikummet har betydd mye for at Saga er der de er i dag, hevdet Sadler, og vi fikk inntrykk av at han mente det. La oss håpe at dette ikke blir siste gang vi fikk se bandet her til lands, og at Michael Sadler blir fullt restituert og brødrene Crichton finner tilbake til scenen.
Kvelden i kveld var bra, alt tatt i betraktning, men det er lov å håpe på en skikkelig avrunding av en fin karriere med den klassiske besetningen før de blir en Saga blott.
Beklager den blødmen. Jeg måtte bare!
