Nok en gang var det klart for to dager om bord på Stena Saga med rocka stemning og god musikk. På grunn av stormen «Knud» kom båten riktignok aldri frem til Fredrikshavn i Danmark, men måtte se seg nødt til å snu ved Færder fyr og gjennomføre det meste av cruiset i Oslofjorden. Men festivalen gikk som planlagt, uten altfor mye høy sjøgang.
FREDAG 21. SEPTEMBER
Da Vinci
Da Vinci ble startet opp igjen i 2015, nesten 30 år etter storhetstiden. Gunnar Westlie (gitar) og Dag Selboskar (tangenter) er de eneste igjen av originalbesetningen. Det er ikke til å komme bort fra at dette låter ultra 80-talls, og da gjerne mot den softere delen av heavyrocken på midten av tiåret, på grensen mot såkalt pop-heavy. Vokalist Erling Ellingsen har en sympatisk og avslappet fremtoning, og nevner at han gikk i barnehagen da bandet hadde sin storhetstid. Morsomt å se at bandet har flere tilreisende fans tilstede som synger med på hitlåtene de hadde, blant aannet «Tarquina» og «Forever In My Heart».
Det blir også spilt låter fra deres siste album, «Ambition Rocks», og «Vicious Circle» er en fengende AOR-sak som treffer. Bandet er helt klart best på de røffe AOR-partiene som også har keyboard-partier i seg, og i mine ører funker de nye låtene bedre enn de gamle. I Gunnar Westlie har bandet en gitarist som viser seg om en «klassisk heavy-gitarist» som kunne glidd inn i mangt et kjent hardrockband med sine krumspring på gitaren. Westlie liker til tider å vise det frem også, og det funker, noe flere musikere som ikke har noe forhold til bandet nevner. Bandet har et solid komp, og Bjørn Olav «BOL» Lauvdal er en av landets beste rocketrommiser av den gamle skolen. En grei start, og bandet skaper stemning for de som liker denne formen for rock, og fans av bandet som er tilstede. 6/10
Bömbers
Fra pur 80-talls AOR hardrock så er det en heftig overgang når puristkongene Bömbers skal gi oss en herlig dose Motörhead for alle penga! Disse tre erke-vestlendingene dyrker Motörhead, og takk for det. Standarden settes rimelig kjapt med Motörhead sin mest kjente låt (ja, DEN) og det går unna i et forrykende tempo, litt kjappere enn originalen. Det låter knalltøft, gutta koser seg tydelig på scenen, og smilene er aldri langt unna. Først på «Jailbait» får vi virkelig bekreftet hvor rå vokal Abbath har! Han minner mye om Lemmy i stil også, men på en naturlig og fet måte.
Disse gutta har studert Motörhead. De har en egenhet. En slags intern humoristisk vri på det hele som smitter over på publikum. Er man fan av Motörhead, er det umulig å ikke la seg rive med av dette bandet, og vi får den ene klassikeren etter den andre. Bandet fikk noen nye fans i kveld også, og bandet tiltrekker seg fans fra hele landet på jobbene de gjør. Bömbers bør ses av alle Motörhead-fans som har anledning. In the name of Lemmy & Motörhead! 8/10
H.E.A.T
Etter en deilig dose Motörhead fra Bömbers er det klart for kveldens hovedband, svenske H.E.A.T. Den rocka stemingen er for lengst satt, og publikum er klar for mer. Når det kommer til melodisk hardrock anno 2018, er H.E.A.T i toppsjiktet internasjonalt. Bandet består av medlemmer som alle er født på midten av 80-tallet, og med vokalist Erik Grönwall har bandet en frontmann i verdensklasse. For enkelte er han også kjent som mannen som vant den svenske utgaven av Idol i 2009.
Mange av de «gamle» banda som spiller melodiøs hardrock vil slite kraftig med å matche H.E.A.T live. Det er nærmest umulig å ikke la seg rive med av Grönwall sin energi på scenen. Han er stadig ute i publikum, går ut på bordene, og lar fansen synge med. For bandet har mange sterke låter som er skapt for allsang, selv om publikum ikke nødvendigvis kjener til låtene fra før. Dette er også mye av styrken til H.E.A.T. De spiller melodisk hardrock som bare svensker kan, og den har ofte pop-vibber i bunn, noe man kan merke i låter som for eksempel «Living On A Run».
Vi får en god settliste med hovedvekt på de tre siste utgivelsene. Bare å glede seg til flere konserter med disse gutta, og ikke minst ny musikk! 9/10
Painkiller
Kvelden avsluttes med Judas Priest tributebandet Painkiller, som jeg først og fremst har hørt gode rykter om i jungeltelegrafen. Judas Priest blir aldri feil, og det er tydelig at disse gutta selv er fans. Vokalisten har studert Halford nøye, og rent teknisk er han helt på nivå med sjefen sjøl. Bandet er det ingeting å utsette på, de kan sine saker. Vi får alle de kjente klassikerne. Alt som kommer er klassiske metal hymner, og de som digger Priest nikker anerkjennende til det vi får servert. Ekstra kudos for å spille tittelåta fra Priest sin siste plate, «Firepower»! 8/10
LØRDAG 22. SEPTEMBER
Maraton
Maraton skiller seg ut på årets lineup. For bandet er verken metall eller hardrock, og de kan heller ikke kategoriseres som klassisk rock eller «festmusikk» som ofte rockebåten er kjent for. Bandet spiller en slags vri av pop/rock med krydder av alternativ metal. Det høres kanskje kleint ut, men dette er vanskelig å beskrive. Men dette funker svært bra «dagen derpå». Bandet har mange kule effekter og lydkolasjer i musikken, og mange av låtene gir progrock-vibber av nyere dato, slik som for eksempel Muse er kjent for. Det groover veldig bra, og bandet overasker flere nye publikummere. De spiller et akkurat passe lengde sett til at man vil ha mer når de går av, men de kommer ikke tilbake, og årets overraskelse på Rock The Boat er et faktum. Dette bandet vil forhåpentligvis nå bredere ut fremover, for det er rart at det ikke har skjedd i større grad ennå. 7/10
Hex A.D.
Hex A.D. har samme mann på tangenter som Maraton. Og disse gutta spiller klassisk tungrock som får tankene mot 70-tallet, med hint til både doom metal og gamle storheter innen heavy metal. Det funker særs bra, men stemmen til vokalist Henrik Kaupang er borte store deler av første låta, noe som fort rettes opp, da bandet signaliserer til lydmannen.
Bandet har en meget god frontmann i Henrik Kaupang, som også trakterer gitaren. Her dreier det seg om tung, riffbasert metall, og det er flere i publikum som legger merke til hvor «klassisk» dette låter. En perfekt og tung blanding av 70 talls hardrock og den tyngre og doombaserte metalen fra 80- og 90-tallet. Bandet skiller seg også ut ved at de benytter seg av orgel og mellotron i låtene. Vi får en sterk avslutning på årets Rock The Boat, og Hex A.D. viser også at de kan showe på scenen, noe Kaupang viser med å «herje» vilt med gitaren. Hex A.D. står igjen som et meget bra hardrock/metal-band med sterke låter. 8/10
Takk for i år!
Av Sverre Rokseth (Hex A.D. av Rune Steen)
Foto Boris Danielsen
