Søndag 3. mars 2019

Ikke alle norgesvenner heter Smokie!

Rival Sons har holdt det gående i cirka ti år nå. I flere av dem har de måttet slite med mer eller mindre lettvinte Led Zeppelin-sammenligninger, men etter at Greta Van Fleet kom på banen har de fleste copycat-beskyldningene mot bandet stilnet. Og de var vel relativt urettferdige i utgangspunktet også!

Rival Sons gjestet landet for 30nde gang denne søndagskvelden tidlig i mars. Ca. en tredjedel av disse besøkene har funnet sted i Oslo, og publikum fortsetter å strømme på! Og det er gode grunner til det. Før et visst TV-program kom på lufta ble uttrykket «x-faktor» brukt – i musikksammenheng – om et band eller en artist som hadde en litt udefinerbar kvalitet som skilte dem ut fra andre relativt likelydende band eller artister. Rival Sons har dette udefinerbare.

Men aller først må jeg slå et slag for oppvarmingsbandet! The Sheepdogs kommer fra Saskatchewan i Canada, og det ble fort tydelig at de hadde samme platesamlingen som meg. The Allman Brothers Band, Bachman Turner Overdrive, ZZ Top, Lynyrd Skynyrd og Traffic befinner alle seg i bandets DNA. Det er sjelden man blir forelsket i et band, men nå er jeg forelsket! Dette skal sjekkes ut ytterligere. Og 1. juni headliner de på Krøsset. Mer om disse da!

Dominerende tospann
Rival Sons gikk hardt ut med «Back in the Woods» fra deres aktuelle album «Feral Roots». Fra begynnelsen av dreier det seg mye om vokalist Jay Buchanan og gitarist Scott Holiday. Disse to fortoner seg som en oppdatert utgave av Plant og Page for det (ikke lenger så veldig) nye millennium. Buchanan kan treffe toner bare hunder kan høre, men i motsetning til enkelte vokalister – jeg kaller det Glenn Hughes-syndromet – faller han ikke for fristelsen til å gjøre det i tide og utide. Han er naturligvis klar over at hunder ikke kjøper plater eller konsertbilletter, og skal ha for at han varierer vokalen slik at det aldri blir kjedelig eller slitsomt.

Buchanan kan treffe toner bare hunder kan høre.

Gitarist Holiday har kanskje ikke funnet opp Hendrix – jeg mener kruttet – men han har mange gitarer, blant annet en doubleneck som han muligens har stjålet fra Jimmy Page (og er dermed delvis skyldig i at det ikke kommer ny Led Zep-musikk i år heller), men han kan sin blues, og han kan sin rock. Jeg var vitne til en DJ-forestilling han og et crew-medlem hadde på Big Dipper forrige gang bandet var i Oslo, og vet at han er en musikkelsker som virkelig har tatt et dypdykk i materien (respect!). Ingen stor virtuos kanskje, men han behersker improvisasjonens kunst, og det er mer enn tilstrekkelig i en sammenheng som dette.

Vanlige eller unike?
Vi fikk i løpet av kvelden mye fra sistealbumet. Og en god del fra gjennombruddsskiva «Pressure & Time». Det nye – hvis hukommelsen min ikke spiller meg et puss (det har skjedd før) – er at vi fikk ekstranummer. Rival Sons har jo gjort det til sin greie å ikke gjøre dem, men i kveld fikk vi «Shooting Stars» fra det nye albumet (nei, den heter ikke «My Love is Better than Yours») og klassikeren «Keep on Swinging». Er The Sons i ferd med å bli et vanlig rockeband? Liker jeg utviklingen? Dette må jeg tenke på. Jeg liker ekstranummer, men jeg liker og unike band!

Det var en flott konsert, selv om jeg helt klart har sett bandet enda bedre, og jeg kjedet meg aldri i løpet av drøyt halvannen time. Skal jeg kritisere Rival Sons for noe er det to ting. Det ene er en noe mangelfull kommunikasjon med publikum. Jeg tror Jay sa noe to eller tre ganger mellom låter. Det var selvfølgelig en rørende innledning han holdt til låta «Jordan» om at den hadde hjulpet så mange fans gjennom vanskelige perioder av deres liv. Det andre er at – som før nevnt – det dreier seg så mye om Jay og Scott. Trekk bassist Dave Beste, trommis Mike Miley og innhyret keyboardist Todd Ögren ut av skyggene, så tror jeg bandet vil oppleves som enda mer vitalt.

En ting som jeg har sett meg litt lei på: Rival Sons blir ofte forsøkt latterligjort som «norgesvenner» som om de er Smokie eller Kåre Hitmaker (ja, vi er tilbake til innledningen nå). Ja, de er her ofte, men hva i all verden er galt med det??? Tenk på alle de bandene som aldri tar veien om furet-værbitt (eller nabolandene) når de er på Europa-turné. La oss være enige om å sette pris på artister og band som besøker oss jevnlig.

Amen.

Av Dag Rossing
Foto Boris Danielsen

previous arrow
next arrow
Slider
.
previous arrow
next arrow
Slider