Småsutrete sønner som trenger noe å krangle om?
Rival Sons er tilbake med «Feral Roots» og har ifølge dem selv gravd dypt i sine egne røtter. Resultatet er både tøft og fint, men rockehistorien må neppe omskrives av den grunn.
Jeg var tidlig ute da Rival Sons kom på banen for noen år tilbake, og deres bluesbaserte vintage-rock har mang en gang fått det til å rykke i rockefoten. De fremstod som helhjertede der de stod i slengbukser og lekte Led Zeppelin, men noe har skjedd på veien. For hver utgivelse får jeg en snikende følelse av at «dette har jeg da hørt bedre før!»
Det er egentlig ikke noe feil med «Feral Roots», men det går på mange måter i samme tralten stort sett hele veien. Riff, grooves og tempo er skodd over samme lest mer eller mindre fra start til slutt, og jeg tar meg nesten i å lure på om det er samme låt som går igjen og igjen. Unntakene er tittelsporet som benytter seg av en fyldig palett av akkorder og troverdig melankoli bundet sammen av bunnsolid gitararbeid, og den blytunge «Too Bad». Sistnevnte er basert på et av de tøffeste riffene jeg har hørt på lenge og drives frem av et trommespill det står respekt av!
Når såpass er bragt på det rene må det sies at Jay Buchanans stemme er i toppslag på dette albumet. Hans melodiøse linjer, kraft og kontroll er ganske så unikt i dag. Det høres hverken tillært eller anstrengt ut, og er rett og slett et av albumets styrker samlet sett. Hans tekster er også grundige og ærlige.
Jeg opplever ikke at bandet har utviklet seg voldsomt siden «Hollow Bones», og de har heller ikke klart å bevare intensiteten fra deres tre første skiver.
Superprodusent Dave Cobb er naturligvis også om bord denne gang. Fyren som har gjort seg et navn i bransjen for sin bruk av utdaterte innspillingsmetoder og «åpne» lyd, gir Rivals Sons et kledelig og velklingende lydbilde her. Jeg tør faktisk påstå at fans av hans produksjoner har noe å glede seg til her – rent lydmessig.
En annen ting som bør trekkes frem når det gjelder «Feral Roots» er coveret. Jeg har alltid vært litt over gjennomsnittet opptatt av cover art, og dette er uten tvil Rival Sons tøffeste omslag til dags dato. Det er både fargerikt, fengslende, dramatisk og psykedelisk. Herlig!
Alt i alt må jeg si at albumet får bestått, men jeg opplever ikke at bandet har utviklet seg voldsomt siden «Hollow Bones», og de har heller ikke klart å bevare intensiteten fra deres tre første skiver. Jeg vil heller si at dette er mer av det de gjør når de ikke er på sitt tøffeste.
Av Henrik Haugsnes Kaupang
Sporliste
1. Do Your Worst
2. Sugar on the Bone
3. Back In The Woods
4. Look Away
5. Feral Roots
6. Too Bad
7. Stood By Me
8. Imperial Joy
9. All Directions
10. End of Forever
11. Shooting Stars
