Svart som djevelen selv
I 2019 markerer Ragnarok sitt 25-årsjubileum med det splitter nye og kompromissløse albumet “Non Debellicata”, som kanskje er årets svarteste og viktigste album for ekstremmetallmiljøet.
Ragnarok ble grunnlagt i Sarpsborg i 1994 av eks-medlem Jerv og nåværende frontmann og vokalist Jontho. Tidligere etablerte de bandet Thoth, som de senere forlot for å satse på deres nye band Ragnarok. Oppstandelsen av Ragnarok foregikk i perioden med black metals andre bølge, som også flere andre av dagens store band tilhører, som Mayhem, Darkthrone, Burzum, Immortal, Emperor, Satyricon og Gorgoroth.
Veteranene i Ragnarok kan med stolthet erklæres som virkelig veteraner. De har ni solide studioalbum bak seg siden debutalbumet «Nattferd» fra 1995. Store navn i dagens svartmetallmiljø har tidligere vært med på Ragnarok sin 25 år lange reise. Shagrath fra Dimmu Borgir hadde ansvaret for tangenter på deres andre album «Arising Realm» (1997), og Hoest fra Taake var bandets vokalist fra 2002 til 2005. På vokalfronten har det vært flere utskiftninger, men fra deres nest siste album «Psychopathology» (2016) og til i dag er det Jontho som har vokalrollen. Jontho er nemlig også det eneste bandmedlemmet som har vært med på Ragnarok sin reise fra dag én. Han var trommis fra 1994 og helt til bandet startet med å skrive sitt syvende album «Maledicton» (2012).
Hissig kompromissløst
«Non Debellicata» er et særdeles viktig album for bandet, ifølge dem selv. Albumet er et resultat av knallhardt arbeid og innspill fra alle bandmedlemmene, både musikalsk og lyrisk. Særdeles mye arbeid og tid er investert i «Non Debellicata» for at sluttresultatet skulle bli så ekstremt og voldelig som overhodet mulig. For at dette skulle lykkes har medlemmene presset seg selv til det maksimale både som musikere og som låtskrivere.
Tyve låter ble utviklet, hvorav tretten ble satset videre på, og resultatet ble til slutt ti svarte polerte perler som pryder deres niende studioalbum, som kanskje er deres største mesterverk noensinne og et særdeles viktig album for ekstremmetallmiljøet i 2019. Er det fire nøkkelord som kan definere «Non Debellicate» så er det kompromissløst, aggressivt, brutalt og svart som djevelen selv.
Albumet sparker aggressivt i gang med tittelsporet «Non Debellicata» som er intenst, fengende og brutalt! Det er svært høyt tempo fra første sekund og før du merker at låta er over så er vi allerede i gang med en av albumets beste låter, nemlig «Chapel of Shadows». Ragnarok ønsker ikke en sjokkstart på albumet med første låt, for så å roe det ned. Tvert imot gjør de det motsatte, ved å angripe lytteren aggressivt og brutalt låt etter låt, med fantastisk hissig kompromissløs norsk svartmetall.
Balansert lydbilde
Det som gjør albumet så unikt er at lydbildet er veldig balansert tvers igjennom alle de ti låtene, ingen instrumenter tar verken for mye plass eller overskygger de andre. Det er ikke noe grums i lydbildet, kun aggressiv og brutal musikk av høy kvalitet, som er både forfriskende og en hyllest til det de er kjent for, nemlig «True Norwegian Black Metal».
Lydbildet er veldig balansert, ingen instrumenter tar verken for mye plass eller overskygger de andre.
Bolwerk som bandets eneste gitarist leverer formidabelt både teknisk og kreativt, med knallsolide og fengende riff, konsekvent som en rød tråd gjennom alle ti låter, men spesielt skinner han på låtene «Sanctimoneus», «Bestial Emptiness», «The Great Destroyer», «Jonestown Lullaby» og «Asphyxiation».
Malignant på trommer spiller både solid, konsekvent og meget definert. Han er en absolutt verdig erstatter for Jontho som har hatt trommeansvaret i over 20 år. Rammr som bassist passer Ragnarok perfekt. Hans spilleglede, tilstedeværelse i lydbildet og tekniske utførelse er av høy kvalitet, som er svært viktig for det lydbildet og stemningen bandet ønsker å skape med «Non Debellicata».
Tro til sjangeren
Vokalist og frontmann Jontho har to viktige roller i bandet som han utfører særdeles godt. Undertegnede var veldig spent å høre hvordan Jontho ville takle vokalen siden det er trommer som har vært hans hovedinstrument i så mange år. Men jeg kan med glede si at hans vokal sitter som et skudd på «Non Debellicata», og det gjorde den også live under konserten jeg var vitne til på Inferno Metal Festival 2019.
I en tid med en veldig utvannet sjanger med middelmådige band, og hvor mange av de største og eldste svartmetallbandene prøver hardt å finne nye retninger for å utvikle seg, enten det er mer av den progressive sorten eller mer av den symfoniske, så velger Ragnarok med «Non Debellicata» å gå tilbake til der alt startet. De ønsker bevisst å slippe et album som er tro til hva sjangeren norsk svartmetall står for og hvordan det låt da det hele startet på nittitallet. Dette er ingen repetisjon av det som har vært eller en gjenskapelse på hvordan sjangeren låt, men heller et nytt og friskt pust i dagens svartmetallsjanger, samtidig som bandet følger svartmetallens regelbok. En slik oppfatning og følelse fikk undertegnede også i fjor med Immortal sitt siste og tiende album «Northern Chaos Gods».
Konsekvent album
Det som dog imponerer meg mest med «Non Debellicata» er at albumet er særdeles konsekvent fra første til tiende låt når det gjelder intensitet, brutalitet og kvalitet. Det er ingen kjedelige eller middelmådige låter, det oser kvalitet av hele albumet når det gjelder produksjon, låtskriving, teknisk utførelse og tekster. Det er viktig å påpeke at albumet er spilt inn i Sverige i regi av Devo (Marduk) i hans eget studio Endarker Studio.
Kanskje årets mørkeste og mest kompromissløse skive, som både er tro mot sjangeren og som beviser hvor hardt Ragnarok faktisk kan sparke når de først leverer!
Dette er et dynamisk album med mye variasjon, samtidig som det ved første lytting kan høres repetitivt ut for noen. Selv måtte jeg lytte til skiven flere ganger før den begynte å sette seg. Litt tid må man investere i albumet, men om du gjør det så vil du bli belønnet med fantastiske og dynamiske riff, solid vokal, brutale trommer og veldefinerte basslinjer. Låter som spesielt beviser dette er «Bestial Emptiness» og «Nemesis».
Albumet avslutter mer intenst enn det startet, med tre svært hissige låter som «The Gospel of Judas Iscariot», «Jonestown Lullaby» og «Aspyxiation». En absolutt verdig avslutning på kanskje årets mørkeste og mest kompromissløse skive, som både er tro mot sjangeren og som beviser hvor hardt Ragnarok faktisk kan sparke når de først leverer!
Tekst & foto Arash Taheri
Sporliste
1. Non Debellicata
2. Chapel of Shadows
3. Sanctimoneous
4. Bestial Emptiness
5. Nemesis
6. The Great Destroyer
7. Gerasene Demoniac
8. The Gospel of Judas Iscariot
9. Jonestown Lullaby
10. Asphyxiation
