Mandag 3. februar 2025
Rÿche and Roll @ Rockefeller
Queensrÿche er gamle favoritter for mange. På denne turnéen byr de på deres selvtitulerte EP fra 1983 samt påfølgende års albumdebut, The Warning i sin helhet, og denne mandagen i begynnelsen av februar inntok de scenen på Rockefeller i Oslo.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Queensryche har gjennomgått ganske store forandringer siden sin platedebut for over 40 år siden. De første 20 av disse var besetningen relativt stabil. Gitarist Chris DeGarmo var den første til å forlate skuta på sent nittitall (med en kortvarig tilbakekomst et par år etter). Dernest forsvant vokalist Geoff Tate etter en svært offentlig skittentøyvask. Trommeslager Scott Rockenfield sa takk for seg under relativt uklare omstendigheter for noen få år siden. Det var vel noe så u-rock’n’rollsk som en pappapermisjon som han aldri kom tilbake fra.
Meg bekjent har årsakene aldri blitt forklart for offentligheten. Jeg mistenker at det har foregått visse ting på kammerset de ikke forteller oss om. De eneste originalmedlemmene som er igjen i bandet i dag er bassist Eddie Jackson og gitarist Michael Wilton. Ellers finner vi gitarist Mike Stone, trommis Casey Grillo (ex-Kamelot) og vokalist Todd La Torre (ex-Crimson Glory) i dagens line-up.
Night Demon
Men denne kvelden var de altså i Oslo, som var tredje stopp på turnéen etter Helsinki og Stockholm. Med seg på turen som supportband hadde de Night Demon, en amerikansk trio som spilte erketradisjonell heavy metal i stil med mange av den vrimmelen av lignende band du kunne se på puber og andre spillelokaler i Storbritannia rundt 1980. De tre gubbene, som alle så ut til å ha vært med en stund, i Night Demon platedebuterte med en EP (jeg har gjort hjemmeleksa mi, serru) i 2013, men uten å kjenne til historikken deres (SÅ godt har jeg tross alt ikke gjort hjemmeleksa mi) tviler jeg på at bandmedlemmene var purunge da.
Night Demon hadde tydeligvis sine fans i salen, men selv syns jeg dette låt vel generisk og lite engasjerende.
Jeg må innrømme at jeg ikke ble veldig imponert over det Night Demon viste. Vi fikk alle klisjéene i boka, og det er kanskje greit. Et band som Hammerfall har gjort en karriere av det, men der sistnevnte leverer sine varer med glimt i øyet framstod Night Demon som heller gravalvorlige. De kommuniserte og minimalt med publikum og særlig vokalisten så temmelig morsk ut konserten gjennom.
Det var vel først før siste låt, som var den selvtitulerte «Night Demon» at vokalisten (som også var bassist) sa noe til publikum. De hadde tydeligvis sine fans i salen, men selv syns jeg dette låt vel generisk og lite engasjerende.
Tidlig materiale
Men det var jo Queensrÿche vi alle (?) var der for å se, og som nevnt i innledningen var det deres tidligste materiale som skulle vektlegges. Jeg regner med at alle som har lest så langt kjenner godt til disse skivene, og ikke har nevneverdig behov for å få listet opp låtene. Som en som har fulgt med på dette bandet siden dag 1 har undertegnede vært på mange Queensrÿche-konserter opp gjennom årene, men jeg tror aldri at jeg tidligere har sett dem åpne med «Queen of the Reich».
Todd LaTorre er langt på vei en vokalist i Geoff Tates ånd med en glassklar stemme som kan nå toner som bare hunder kan høre, og han skinte på dette tidlige materialet. «QOTR» ble pliktmessig etterfulgt av de noe mer anonyme «Nightrider» og «Blinded» før EP-materialet ble avrundet av den praktfulle «The Lady Wore Black».
Todd LaTorre er langt på vei en vokalist i Geoff Tates ånd med en glassklar stemme som kan nå toner som bare hunder kan høre.
Queensrÿche refereres ofte til som «prog-metall». Den betegnelsen hadde vel ikke blitt oppfunnet ennå da dette materialet i sin tid ble lansert, og bandet ble vel den-gang-da sett på av de fleste – undertegnede inkludert – som et slags amerikanisert Iron Maiden (også et band med tydelige progressive elementer i musikken sin, om man hører etter). Michael Wilton hadde i hvert fall beholdt heavy metal-imaget sitt, og så varm ut i sin svarte skinnjakke. Gitaren han brukte under mesteparten av konserten var også dekorert med hodeskaller.
Episk avslutning
Nuvel. Selv om jeg personlig synes at Queensrÿche ble enda bedre i årene som fulgte, satt The Warning-materialet som et skudd, og «Warning» og «En Force» ble møtt med entusiastisk applaus av et kanskje tre-kvart fullt Rockefeller. Synd for bandet at ikke enda flere hadde tatt turen, men behagelig for oss som var der.
Todd sang som en gud og Wilton og gitarpartner Stone bød på fengende riffing og flotte soli (ja, det heter «soli» og ikke «soloer»). Kanskje ikke så veldig relevant å kommentere utseendet til musikerne, men Stone så nesten ut som han hadde havnet i feil band der han sto iført lærcowboyhatten sin. Det var nesten umulig å ikke få Village People-assosiasjoner, men det meste er tilgitt når han leverte det gitarspillet han tross alt gjorde. Men jeg må likevel si jeg savnet Chris DeGarmo noe. Mer enn jeg savnet Geoff Tate faktisk.
Todd sang som en gud og Wilton og gitarpartner Stone bød på fengende riffing og flotte soli.
«Hvis du/dere kjenner låtrekkefølgen, vet dere hva som kommer nå», proklamerte La Torre, og «Take Hold of The Flame» er alltid en vinner. Vi er nå selvfølgelig over på side to av LP-en. Publikum gaulet villig med i «Before the Storm» og gjorde og så godt vi kunne i den noe mindre allsangvennelige «Child of Fire» før den episke avslutningen i form av «Roads to Madness».
Litt forutsigbart
Etter en liten kunstpause av scenen kom bandet tilbake for å gi oss en aldri så liten dessert. «Prophecy» var første ekstranummer, et litt pussig valg siden dette er en låt som kun har blitt gitt ut (i studioversjon) som bonusspor på CD-utgaver av EP-en og The Warning, men dette var selvfølgelig en passende anledning å framføre den siden de to utgivelsene var tema for turnéen. «Walk in the Shadows», «Empire» og «Eyes of a Stranger» avsluttet det som var en finfin konsert av et av de beste metallbandene fra det utskjelte åttitallet. Sammen med alle de andre da!
Denne skribent var fornøyd, og det virket det som publikum generelt var òg. Men vi visste jo (mer eller mindre) hva vi gikk til. Problemet med sånne konserter som dette her, er jo ofte at det blir litt forutsigbart – hvis du kjenner platene, vet du at Den låta kommer til å etterfølge Den. Men det var ikke noe stort problem under denne seansen.
Queensrÿche leverte repertoaret med glød og entusiasme.
Queensrÿche leverte repertoaret med glød og entusiasme. Det vil si, det er vel å strekke strikken å kalle ansiktsuttrykket til Eddie Jackson glødende og entusiastisk, men det er vel bare slik han ser ut, og han var stødigheten selv slik som jeg vurderte det.
På en kveld som dette vil det alltid være enkeltlåter man savner, særlig fra et band som har holdt på såpass lenge, men vi håper på et nytt besøk fra Queensrÿche om ikke altfor lenge, og da med et repertoar fordelt mer jevnlig på flere (jeg vil ikke si alle, da ikke alt i bandets rikholdige katalog er like bra) plater.
