Oslo-bandet Maraton er endelig klare til å slippe sin debutplate “Meta”, etter en prosess som har vart i fem år og som har resultert i en del utskiftninger i besetningen siden skiva ble spilt inn. Vi fikk bandet i tale og fikk høre mer om denne tålmodighetsprøven, samt temaer som Maraton 2.0, Imagine Dragons og metafysikk. I tillegg fant vi ut at de muligens har oppfunnet den helt nye sjangeren prop-musikk.

Maraton har allerede blitt lagt godt merke til verden over det siste året, og har oppnådd høye strømmetall på digitale plattformer, til tross for at de er et debutband fra Norge som ikke har gitt ut et helt album ennå. Det kan virke som de har knekt en kode for å nå ut til et bredt publikum med sin progressive sjangermiks. Maraton består i dag av Fredrik Bergersen Klemp (vokal), Frank Nordeng Røe (trommer), Vegard Liverød (bass), Jon Vegard Næss (gitar) og Magnus Johansen (keyboard). Undertegnede møtte 4/5 av bandet i februar, i forbindelse med deres to konserter med henholdsvis Leprous og Ribozyme.

Maraton har allerede presentert oss for fem singler fra det kommende albumet “Meta”, og det har gått et helt år siden første smakebit “Blood Music” ble sluppet. Det var derfor naturlig å innlede med å spørre om hvorfor det har tatt så lang tid å få ut plata.

Fredrik: – Det har vært strategisk, det har vært en plan bak det hele med bakgrunn i hvordan bransjen har blitt. Du kan godt slippe et album etter tre singler, men da minsker du muligheten til å nå ut til et større publikum på Spotify. For å treffe bredt over tid er det smart og slippe flere singler, for da får du oppmerksomhet for hver låt. Så det har vært en strategi bak det å bruke god tid, for å bygge opp det publikummet som vi nå har fått. Og med 400.000 avspillinger på Spotify med de singlene vi har gitt ut, så mener jeg at det har vært en suksess.

Frank: – I dag er det mange lyttere som benytter seg av spillelister. De går ikke inn på en artist og hører på hele albumet. Det er spillelister med én og én låt som gjelder, og ved å gjøre det på den måten vi har gjort så havner vi på spillelistene. I stedet for at kanskje bare én låt hadde havnet på listene hvis vi hadde gitt ut skiva med en gang.

Fredrik Bergersen Klemp på Maratons konsert på Union Scene i Drammen i februar.

– Den prosedyren er vel mer vanlig i popverdenen enn i rockemiljøet hvor fansen fortsatt kjøper plater.

Fredrik: – Ja, men kanskje det er flere som kjøper plata vår nå etter å ha hørt mange singler. Vi har fått mye etterspørsel etter plata i løpet av dette året. Det har vært frustrerende, men det er også veldig godt å se resultatene av det. For vi hadde egentlig lyst til å bare droppe et par singler og så få plata ut, men Indie ba oss holde igjen og tenke litt nytt og annerledes. Selv om det har tatt unødvendig lang tid, har vi likevel fått mye ut av å bygge sten for sten. Det har funka, og den suksessen har vært overraskende for oss også.

Maraton 2.0
– Det er bare fire nye låter igjen som ingen har hørt når plata kommer ut, tror dere ikke det gjør at albumslippet mister litt av nyhetsverdien?

Fredrik: – Kanskje, men likevel har vi fått såpass mye ut av det som vi kanskje ikke ville gjort ellers. Selv om det bare er fire nye låter, så er det fire veldig bra låter. Jeg er spent på å se responsen. Det har vært helt overveldende til nå, vi er spilt i over 11.000 byer verden over.

“Responsen har vært helt overveldende til nå.”

Frank: – Vi hadde ikke fått den responsen ved å gi ut en hel skive på sparket, uten å gjøre det vi har gjort med mange singler. Som et debutband hadde vi ikke oppnådd det samme lytterantallet på den måten. Så i mitt hode er det vi har gjort veldig smart.

Fredrik: – Frustrerende, men smart. Frustrerende fordi man som artist har lyst til å formidle, og det stoffet man sitter på har man bare lyst til å spy ut. Men nå har vi prøvd en litt annen approach. Etter Roskilde i fjor sommer har vi ikke vært under 11.000 månedlige lyttere. Dette er tross alt debutplata vår, og vi bygger mot at neste plate skal bli hakket bedre.

Frank: – Vi har en del materiale til den også.

Magnus: – Ikke lyv, he he.

Fredrik: – Vi er vel ikke så godt i gang med den ennå, men vi har pratet mye om hvilken vei vi skal gå, for det har vært en prosess med nye musikere involvert. På den neste plata skal også Vegard, Jon Vegard og Magnus være med på det kreative. Og vi har staket oss inn på en retning vi mener er god for oss. Som kommer til å bli Maraton 2.0, men fremdeles Maraton. Det handler bare om å få satt seg ned og strukturert alt. Det er en prosess som tar tid det også.

Frank Nordeng Røe bak trommesettet på Rock The Boat i 2018.

Frank: – Vi fokuserer selvfølgelig på den skiva som skal ut nå. Det er det som er viktigst akkurat nå. Vi er i en tankeprosess når det gjelder neste skive, og det blir veldig spennende synes jeg, med en helt ny gjeng i forhold til den første skiva. Det betyr en annen kreativitet, og andre inspirasjoner.

Viktige støttespillere
Siden bandets oppstart, og også siden “Meta” ble spilt inn, har bandet skiftet ut hele tre medlemmer, hvorav gitarist Simen Ruud har vært essensiell i låtskrivingen. Hvordan ser de på det fremtidige materialet når de har mistet en viktig låtskriver i bandet?

Fredrik: – Vi har fremdeles et veldig tett bånd med vår gamle låtskriver Simen Ruud. Han er fortsatt en del av Maraton-teamet, også som produsent. Men vi er gira på å ha et fritt spillerom for at alle skal være med i prosessen. Forrige plate var litt Simen-show. Han hadde klart for seg hvordan det skulle være, og så formet det seg underveis.

Frank: – Nå vil vi at alle i bandet skal føle at de eier det litt. Vi savner det når vi spiller live i dag, siden vi har tre medlemmer som hverken spiller på eller har vært med på å lage plata.

Magnus: – Men det er allerede snart tre år siden vi spilte vår første gig med bandet.

“De lovet oss gull og grønne skoger.”

Fredrik: – Det har vært en lang prosess med mye frem og tilbake når det gjelder strukturen av bandet. Det har vært en stor restriksjon for Maraton. Det har vært mye uheldige valg, sånn er det jo gjerne i en bandprosess. Noen ganger innser man at det har gått et helt år uten at det har skjedd noen ting, og så må man stake ut en ny retning.

Magnus: – I tillegg hoppet vi først på en label med ildsjeler, som vi valgte fremfor Indie, men så valgte de å ikke gi oss forsøket likevel. De hadde ikke tid.

Fredrik: – De lovet oss gull og grønne skoger, og så hadde de ikke kapasitet i det hele tatt.

Magnus: – Og da måtte vi begynne fra scratch igjen med Indie, med nye planer.

Frank: – Det er ikke noe vits å gi ut en plate, bare fordi man vil gi ut en plate, uten å ha noe støtteapparat eller en plan bak det i det hele tatt. Denne skiva har vært ferdig ganske lenge, og vi har hatt lyst til å vise den frem, men vi har ikke kunnet gi den ut fordi vi ikke har hatt stabilt nok støtteapparat rundt oss. Men det har vært frustrerende, og oppi det hele så sluttet flere bandmedlemmer. Jeg og Fredrik har sittet på gjerdet lenge.

Maraton på Union Scene i Drammen tidligere i år.

Fredrik: – Vi har hatt is i magen. Og is i magen er det som har gjort at vi er der vi er i dag, og er så fornøyde med sluttproduktet. For vi har også remikset hele plata.

Frank: – Og vi har blitt bedre som liveband i mellomtiden.

Fredrik: – Bare siden vi spilte på Rockefeller for et år siden, sammen med Circus Maximus, føler jeg at vi har fått en annen ro i bandet når vi spiller. Alle gutta har spilt mye i det siste.

– Og det synes, det er tydelig at dere blir mer og mer dynamiske på scenen.

Frank: – Ja, vi slapper mer av nå, og det er bra.

Fredrik: – Det er også et resultat av at vi spiller med mange forskjellige folk, i andre band som Witchcraft, Hex A.D., Withem og 22. Det er med på å bygge oss opp som musikere, og så kan vi gå tilbake til gullbarnet og få et sinnsykt mye bedre resultat enn vi hadde fra før.

Blodfans av eget band
Alle medlemmene i Maraton spiller i andre band. Fredrik er vokalist i 22, Frank spiller trommer i Withem og Big City, Magnus er keyboardist i Hex A.D. og Withem og for Eirik Søfteland, både Vegard og Jon Vegard spiller i Witchcraft, og Vegard har i tillegg sitt eget prosjekt ved navn Sunset Eyes, hvor også Magnus er med. Jeg var derfor nysgjerrig på om alle prioriterer Maraton som sitt hovedband.

Frank: – Ja, det er hjertebarnet mitt. Jeg var med å starte bandet i 2009, og så kom Fredrik inn etter et års tid. Vi hadde noen ekstremt dårlige vokalister på audition. Det var en som fløy fra USA for å komme på audition, han hadde sendt oss noen veldig bra opptak på forhånd. Så viste det seg at det ikke var han som sang på de referansene han sendte, det var bare sånn han ønsket å høres ut. Han sang som en høne og var helt ute, ha ha. Men da Fredrik kom var det full klaff.

Fredrik: – Jeg gikk på NISS og ble kjent med Johannes Radøy, som var keyboardist i bandet på den tiden. Han spilte Maraton for meg, og selv om de egentlig hadde gått for en vokalist ble jeg så gira at jeg improviserte ett eller annet som jeg sendte over. Og så fikk jeg jobben. Det var bare tilfeldigheter, men jeg husker jeg var så fornøyd, for jeg hadde vært inspirert av sånn type musikk veldig lenge, og da fant jeg et band hvor jeg hørte hjemme. Det er derfor jeg trygt kan si at Maraton er gullbarnet. Det er ikke bare fordi man har jobbet iherdig og satans lenge med det, men musikken treffer meg så veldig.

Frank: – Det samme gjelder meg. Jeg vil kalle meg selv en teknisk trommis, og det å sitte og spille fire flate blir kjedelig i lengden. Så jeg trives med et band som dette, og kunne gjerne tenke meg å gjøre det hver eneste kveld.

Vegard Liverød lærte seg å spille bass for å få være med i Maraton. Her på Union Scene i Drammen.

– Hvordan ble resten av gjengen med i bandet?

Vegard: – Jeg møtte Frank på byen, gjennom felles venner. Og da hadde de mistet bassisten (Kevin Alvaro).

Fredrik: – Han slutta rett etter at plata var ferdig innspilt.

Vegard: – Jeg var faktisk på den konserten hvor han slutta.

Frank: – Du var der ja?

Fredrik: – Ha ha, det visste jeg ikke.

Vegard: – Og så fikk jeg muligheten til å prøvespille, og det gikk jo bra med en gang. Så sluttet gitaristen da jeg begynte.

“Nå har vi funnet gjengen som føler like mye for musikken.”

Fredrik: – Vår forrige gitarist ville ikke spille så mye live som vi hadde planer om, så da fikk vi med Jon Vegard i stedet. Vi prøvde forskjellige gitarister først, der kom det også mye rart, he he. Men Jon Vegard kom inn med det sjuskete lange håret sitt, hadde ikke med seg noen pedaler, og manglet vel noen strenger. De fleste kommer superforberedt, men han hadde ikke med noen ting. “Jeg bare plugger rett inn jeg, og så spiller vi litt”, sa han. Og det funka. Vi hørte med en gang at han var vår mann.

Jon Vegard Næss i aksjon på Rock The Boat 2018.

Frank: – Det låt organisk, og han spilte på en helt egen måte. Men vi må ikke glemme hva Vegard gjorde for å bli med i bandet. Han likte Maraton så godt at han lærte seg å spille bass for å være med i bandet, ha ha.

Vegard: – Jeg syntes bandet var kult, og fant ut at jeg måtte kjøpe meg en bass så jeg fikk øvd litt før audition.

Magnus: – Ha ha, der har du overskrifta di. Det er jo helt sjukt.

Vegard: – Og så ble Magnus rekruttert av Jon Vegard igjen.

Fredrik: – Delene har falt på plass underveis, og nå har vi funnet gjengen som føler like mye for musikken.

Frank: – Vegard er egentlig trommis. Og gitarist. Og vokalist. Han er altmuligmann. Men det er veldig digg for meg å ha en bassist som opprinnelig er trommis. Han forstår alltid hva jeg driver med. Gjør jeg én annerledes ting på basstromma så har Vegard hørt det, og han gjør det samme neste gang fordi han vet at jeg kommer til å gjøre det igjen, fordi han vet at jeg tenker at han kanskje kommer til å gjøre det samme neste gang, he he. Det er veldig kult. Maraton er musikk hvor man må være på hele tiden, man må følge med på hverandre hele veien.

Fredrik: – Det er ikke snakk om å drikke for mye før show her. Vi har et ganske stramt regime der. Og det må det være, ellers går det ikke. Det er hverken punk eller ren pop vi driver med, så vi må være blodfokuserte.

Kjemien ser ut til å være på topp blant dagens medlemmer i Maraton. Fredrik Bergersen Klemp og Magnus Johansen i tett omfavnelse på scenen i Drammen.

Tyggispropp
– Hvordan vil dere beskrive musikken deres for dem som ikke kjenner dere?

Fredrik: – Jeg vil si ambisiøs. Det er en type musikk som er inspirert av en hel del forskjellige sjangre, og band som Muse, Leprous og The Mars Volta.

Frank: – Det som er litt kult er at vi alle vet hvor inspirasjonen ligger, men samtidig er vi så forskjellige musikere på mange plan ellers. Jeg er en prog metal-trommis, og har ikke akkurat punk i blodet fra før. Det blir spennende når vi nå skal lage ny skive, med de nye medlemmenes inspirasjon i tillegg til å beholde den proggen vi befinner oss i.

Fredrik: – Jeg kan stille spørsmålet rett tilbake, hvilken sjanger synes du vi tilhører?

– Jeg har sett dere skriver selv at det er progpop, og synes vel det stemmer godt.

Fredrik: – Ja, progressiv pop er egentlig en ganske god definisjon føler jeg. Du har hooks i refrengene, og likevel blir du tilfredsstilt av det progressive i det.

Frank: – Abba på speed!

“Vi spiller PROP-musikk!”

– Når jeg har beskrevet dere for andre, har jeg flere ganger sagt at dere er en mer popete utgave av Leprous.

Vegard: – Det stemmer nok det.

Fredrik: – Ja, det er ikke så dumt det. Jeg er litt enig i den definisjonen der. Og vi merker at Leprous-fans er veldig glade i Maraton også. Leprous vil litt bort fra progmetall-sjangeren, og er vel nå mer alternativ rock. Det handler om oppbyggingen av låtene, med hooks og den klassiske pop-oppbyggingen. Versene våre kan være ekstremt utfordrende, men med en gang du kommer til refrengene, som for eksempel på ”Seismic”, så er det hooks du skal huske med en gang og du skal kunne synge det etterpå.

Frank: – Da treffer man både de som vil ha det tekniske, og litt metall, samtidig som alle kan like de fengende refrengene.

Vegard: Vi kan kalle det PROP, ha ha.

Frank: – Ha ha, det skal jeg si neste gang jeg er hos frisøren. Vi spiller PROP-musikk. Ta med ørepropp!

Fredrik: – Jon Vegard har også kommet opp med definisjonen bubblegum prog.

Metafysiske favorittlåter
– Hvilken låt er dere mest fornøyd med?

Vegard: – Jeg tror “Spectral Friends”.

Magnus: – Samme her. Jeg har alltid vært veldig glad i “Mosaic”, men “Spectral Friends” er nok favoritten.

Frank: – Jeg liker “Body Double”, som ikke har blitt sluppet ennå.

Fredrik: – Jeg liker alt veldig godt, men “Mosaic” er nok den som treffer meg aller best. Jeg har blitt veldig glad i harmoniene i den låta. Før var det ”Spectral Friends”, men nå er det “Mosaic”.

Vegard: – Refrenget på “Altered State” er også noe av det beste.

Frank: – Det er vanskelig å plukke ut én låt, jeg er egentlig jævlig fornøyd med alt jeg.

Fredrik: – Men “Spectral Friends” er en låt som setter seg godt hos publikum også.

Magnus: – Ja, vi ser på streamingtallene at den utmerker seg veldig. Vi hadde kanskje en teori om at “Seismic” skulle rykke fra, men “Spectral Friends” har vært konstant høy. Det er litt kult for den krever kanskje at lytteren er litt mer tålmodig enn det “Seismic” gjør.

Frank: – Ja, man skulle ikke tro at det var den som flest kicket på, men da har vi noen knagger å henge ting på når vi skal lage nye låter også. Da vet vi at det trenger ikke være superenkelt og kommersielt.

Vegard Liverød og Magnus Johansen på Union Scene i Drammen.

– Hva legger dere i albumtittelen “Meta”?

Fredrik: – Maraton handler om alt som er foran, bak, over og på siden – alt du kan se i en metafysisk bane. Det handler om ting som du vanligvis ikke kan se, og om mentale tilstander. Tekstene er ofte bygget på psykiske problemstillinger. Som for eksempel “Prime”; den handler om oppvekst – hvem er jeg i dag, hvem er det jeg tilpasser meg, og hvem er jeg i morgen? Det handler mye om å se seg selv fra et metafysisk nivå, en tredje dimensjon hvor du kan se deg selv ovenfra. Meta passer til teknikken vi driver med instrumentalt også, vi gjør utradisjonelle ting. Det blir en schizofren greie når vi mikser sjangre. Som et manisk skifte mellom å være oppe og nede.

Magnus: – Du har det stygge og det fine, og gjerne samtidig.

Fredrik: – Ja, den dynamikken der kommer “Meta” fra. Vi var inne på tanken å bruke “Altered State” som tittel, men det er jo et album allerede, fra TesseracT. Men “Meta” stemte med en gang.

Vegard: – Ja, alle likte det, vi var helt enige om det.

Copydragons
I november ga Imagine Dragons ut sin nye singel “Bad Liar” med identisk coverbilde som på Maratons første singel “Blood Music” som ble sluppet i februar i fjor. Hadde det ikke vært for at Maraton endret farge på orignalbildet de kjøpte kunne coverne vært nøyaktig like. Jeg spurte hva de tenker rundt denne situasjonen.

Magnus: – Jeg tenker det er verst for dem, he he.

Fredrik: – Verst for dem ja, og kult for oss. Men det er veldig rart at det har skjedd, for da vi var i kontakt med kunstneren Mark Winkelmann om å kjøpe flere bilder, var det enkelte vi fikk beskjed om at vi ikke kunne bruke fordi de var lovet bort til noen andre band.

Magnus: – Vi har ikke kjøpt eneretten til bildene, men han ga oss en heads-up på om bilder har vært brukt før og at vi derfor gjerne måtte velge noe annet. Vi har fått klarsignal til å bruke bildet til trykk også, for han syntes det var kult å hjelpe oss og vi fikk en veldig bra pris. Jeg tror nok Imagine Dragons rett og slett betalte en pris han ikke kunne si nei til. For vi betalte en pris han kan si nei til.

“At Imagine Dragons har brukt samme bilde som oss vil jo si at vi har et øye for god kunst.”

Frank: – Det var egentlig et lite sjokk.

Magnus: – Sjokk? Ha ha. La oss ha bakkekontakt. Fikk du sjokk, Frank?

Frank: – Jeg gikk ikke inn i sjokktilstand akkurat, men jeg ble veldig overrasket. Det var jo helt likt cover!

Fredrik: – Vi vet jo veldig godt at vi ikke hadde kommet noen vei med å saksøke dem, men det er kult at de har brukt samme bilde, det vil jo si at vi har et øye for god kunst, he he.

Frank: – Det er heldigvis bare et singelcover. Hadde det vært et albumcover hadde det vært mye verre.

Magnus: – Det er mange fans som har tatt den linken, og da Imagine Dragon la ut det coveret på Facebook og fikk 25.000 likes på et par dager, og Maraton ble tagget i mange av kommentarene i kommentarfeltet, så er det bare et pluss for oss. Det er fett at vi hadde det coveret sju måneder før dem, så vi kan vise til at vi var først. Men vi skal ikke ta opp den kampen, for jeg tror ikke våre advokater er like gode som deres, he he.

Magnus Johansen på Rock The Boat 2018.

– Circus Maximus hadde jo en lignende historie med Dream Theater, selv om bildet ikke var identisk så var det samme ideen.

Frank: – Jeg har jo spilt med dem, så jeg vet hva som hører med til historien der. Dream Theater kjente jo til Circus Maximus fra før, og visste hva de hadde gjort på “The 1st Chapter”-skiva, så det var veldig overraskende at de gjorde det når de i tillegg kjente til bandet. Jeg tror ikke Imagine Dragons kjente til oss.

Fredrik: – Men kanskje de gjør det nå.

Magnus: – Kanskje det er det smarteste vi noen gang har gjort, ha ha.

Deilig å være norsk i Danmark
I fjor sommer spilte Maraton på Roskildefestivalen i Danmark, som er deres største spillejobb så langt. En liten bragd i seg selv når de så vidt hadde rukket å slippe tre singler før den tid. Hvordan var det så å spille på en stor festival som Roskilde?

Fredrik: – Det var gøy det. Det var en virkelig spesiell opplevelse. Men det var en turbulent opplevelse også. Jeg hadde ikke stemme da jeg kom dit. Det er første gang i livet jeg ikke har hatt stemme. Det gikk skikkelig inn på meg.

Frank: – Han var hes rett før gig, men det han klarte å levere med den stemmen var imponerende.

Fredrik: – Og publikum sto foran scenen og sang sangene våre. De hadde virkelig gjort research og hørt på musikken vår. Vi hadde masse fans, det var fett å se. Det var så bra stemning. Folk elsket oss.

Magnus: – Det var litt spesielt. Vi hadde kun gjort en del gigs her hjemme og så kom vi til Roskilde og det var allsang.

“Å spille på Roskilde var en suksess under vanskelige forhold.”

Frank: – Det er kult at hele første rad står og synger på låtene, når du ikke har gitt ut skive en gang.

Magnus: – Ja, det er litt artig, vi fikk faktisk den jobben før første singel var gitt ut. Vi skrev kontrakten tre måneder før “Blood Music” ble sluppet. Alle var nok litt nervøse på grunn av det med stemmen, og vi omrokkerte litt på settlista, la ned leiet og Jon Vegard måtte kore litt mer, men det ble som om hele bandet skulle kompensere for eventuelle shortcomings. Og det bare funka som faen. Stemmen holdt også bra etter forholdene, og Fredrik lagde et helvetes show og hoppet ned til publikum og hadde dem rundt lillefingeren. Så det var en suksess under vanskelige forhold.

Frank: – Det var så mye electronica-musikk på den scenen hele dagen, så folk ble nok lei av de samme ensformige greiene og bare gikk forbi. Derfor var det ikke så mye folk der da vi begynte å spille, med unntak av en gjeng av våre fans som hadde samlet seg, og mens jeg satt og spilte så jeg det bare strømmet på med mer og mer folk. Endelig var det et band på scenen, ikke bare programmert musikk.

Fredrik: – Det var en spesiell opplevelse. Jeg håper vi gjør det igjen, på en større scene.

– Blir det noen festivaler i år da?

Magnus: – Ja, vi skal spille på Trondheim Rocks.

Sikter mot Europa
– Og hvordan ser resten av planene ut fremover etter albumslipp?

Fredrik: – Det er planer om en turné. Vi skal ut i Europa, utenfor Norge.

Frank: – Vi satser ikke på Norge som marked. Selvfølgelig Norge også, men det er liksom ikke hovedsatsinga.

Fredrik: – Norge er et vanskelig marked for rock. Men man skal ikke kimse av det markedet som er her, for den ihuga fansen som faktisk er i Norge er veldig god å ha. Vi skal selvfølgelig bygge her hjemme, men live-messig gjør man enkelte større gigger i Norge og så drar man til utlandet på turneer og bygger marked.

“Norge er et vanskelig marked for rock.”

Frank: – Jeg har en oppfattelse av at hvis man skal bli oppdaget i Norge, så må man kanskje en tur ut først. Det er lettere å få jobber her i Norge hvis man kan vise til bra ting man har fått til i utlandet. Det tror jeg er oppskriften, med tanke på hvordan musikkbransjen i Norge er. Det har jeg sett med andre band jeg spiller med.

Fredrik: – Så planen er å søke mot Europa. USA er et stort marked å bite over, da må man ha en plan, så det blir Europa i første omgang. I land som Tyskland, England, Frankrike, Spania og Portugal er det et veldig bra marked for prog og ny type musikk.

Frank: – Når skiva er ute blir det mye enklere å booke jobber. Så det er egentlig bare det vi sitter og venter på, å få ut den skiva. Så kan vi begynne å jobbe hardt med booking.

Maraton på Rock The Boat i september 2018.

– Hvor lang tid tror dere det tar før neste skive kommer?

Fredrik: – Det blir i hvert fall ikke fem år. Det er ikke snakk om! Etter at vi slipper plata nå setter vi i gang med å jobbe strukturert med neste album. Våren 2020 er forhåpentligvis noe vi kan sikte mot.

Frank: – Vi har en visjon om å slippe singler underveis, så bandet alltid er levende.

Fredrik: – Og musikkvideoer. Vi har satt oss en tentativ timeline, så får vi jobbe mot det. Det er mye planlegging og organisering med å gi ut et album. Men det er en spennende prosess. Jeg har jo aldri sluppet et album før, så dette blir første gangen. Jeg er spent på responsen på “Meta”. Vi kan stå bak plata 110% og det blir gøy å endelig vise den frem etter fem år med jobbing. Maraton er grunnsteinen i hva jeg driver med, og jeg håper folk føler det samme som vi føler. I bunn og grunn så handler det om formidling, å klare å spre en følelse og sette et mindset inni deg som lytter. Å få deg til å føle det samme som meg når jeg synger det. Så jeg håper virkelig folk ser hva vi driver med. Det blir spennende, jeg gleder meg!

Av Marianne Lauritzen
Bandfoto Troll Toftenes | Livefoto Arash Taheri & Boris Danielsen