Pixies @ Sentrum Scene, Oslo

Onsdag 22. februar 2023

En todelt opplevelse

Pixies er på turné med sitt nye album Doggerel. De besøker et fullsatt Sentrum Scene, hvor de inviterer til en noe langdryg affære.

Av Marianne Lauritzen
Foto Geir Kihle Hanssen

Boston-kvartetten Pixies er nok en gang på norsk jord. Pixies og jeg hadde et nært forhold frem til de la opp i 1993, men jeg fikk dessverre aldri sett dem live på den tiden. Det har de gjort opp for de siste årene, når de siden comebacket i 2014 har besøkt Norge flere ganger enn de gjorde i sine glansdager.

Det semipønka bandet Pixies var et friskt pust blant all puddelrocken da de slo igjennom med EP-en Come on Pilgrim i 1987 og fulgte opp med de ikoniske skivene Surfer Rosa (1988), Doolittle (1989), Bossanova (1990) og Trompe le Monde (1991). Som barn av grungen er jeg evig takknemlig for at Black Francis & Co var blant de største inspirasjonskildene til Kurt Cobain, Nirvana og de fleste andre Seattle-bandene.

Etter Trompe le Monde ble det brått slutt på nytt materiale fra Pixies, før de returnerte med Indie Cindy i 2014. Og med Head Carrier (2016), Beneath the Eyrie (2019) og fjorårets Doggerel har de nå gitt ut like mange plater etter comebacket som før.

Langdryg første halvdel

Sentrum Scene er for lengst utsolgt. Salen er stappfull av folk som kjenner sin besøkelsestid en onsdagskveld i februar. Konserten åpner med de gamle låtene «Wave of Mutilation» og «Ana», før de fortsetter med en del nyere materiale.

Med et ferskt album i bagasjen må vi nesten regne med å finne mange nye låter på settlista, men jaggu spiller de ikke hele 11 av 12 låter fra Doggerel, «You’re Such a Sadducee» fikk ikke bli med – og alle kommer etter hverandre! De kunne med hell vært fordelt litt mer jevnt utover settet. Første halvdel av konserten blir i stedet noe langdryg. For ikke bare er det relativt ukjent materiale for fansen som hovedsakelig har møtt opp for å høre alle godlåtene fra en svunnen tid, de nye låtene virker nokså ukjente også for bandet!

Pixies går av scenen til trampeklapp fra publikum, som nå ser ut til å ha glemt den noe trasige første delen av konserten.

Til tross for at Doggerel har vært ute siden september, virker det ikke som de har øvd nevneverdig på de nye låtene. Det er nesten litt provoserende at de nærmest bruker publikum som prøvekaniner. Tidvis føles det som om publikum er invitert med på en bandøving, og ikke har betalt for en uforglemmelig aften med sine gamle helter. Bandet virker ikke helt inspirert når de spiller de nye låtene, i motsetning til sist de besøkte Oslo, hvor de virket å ha mer glede av å spille de den gang nye låtene fra Beneath the Eyrie enn de gamle. 

Ved flere anledninger må frontmann Black Francis stoppe opp og be bandet starte på nytt. Bassist Paz Lenchantin får sågar høre det når hun spiller i feil hastighet. Tonen er vittig på scenen, men jeg hadde gjerne sett at Francis hadde litt mer kontakt med publikum også underveis. Siden forrige besøk har Francis mistet både håret og noen kilo, men det ser ikke ut til å ha gitt ham noe særlig mer energi. I stedet oser både han og resten av bandet av en nok-en-dag-på-jobben-holdning. 

Mange låter

Etter en times tid i dette sporet, har publikum begynt å miste fokus. Stemningen er smått laber, det er lite som tyder på at vi er på en pønkkonsert. Da er det særs velkomment når de endelig gyver løs på gammelt materiale. Når de drar i gang «Cactus» fra Surfer Rosa våkner omsider publikum igjen. Det er helt tydelig at folk har kommet for å høre låter som «Hey», «Caribou», «Monkey Gone to Heaven», «The Holiday Song», «Debaser», «Isla de Encanta» og «Vamos». Og ikke minst «Here Comes Your Man» og selvfølgelig klassikeren «Where Is My Mind?».

Pixies driver ikke med ekstranumre. Det er lite pønk over regisserte ekstranumre, så de kjører heller på fra start til slutt. De runder av med sin versjon av Neil Youngs «Winterlong», med Francis i knestående med gitaren. Etter 35 låter takker de for seg. Og 35 låter er i grunnen nok. Ikke at de spiller noe særlig lenger enn en gjennomsnittskonsert på rundt 18 låter, for som seg hør og bør i pønkens navn er låtene deres ofte veldig korte. Likevel føles det litt lenge denne gangen, når så stor del av settlista er nytt materiale. Jeg hadde gjerne byttet ut noen med flere låter fra Surfer Rosa, som «Bone Machine», «Break My Body» eller «Gigantic».

Pixies går av scenen til trampeklapp fra publikum, som nå ser ut til å ha glemt den noe trasige første delen av konserten. Og godt er det, så drar vi sikkert neste gang de kommer også!

Pixies – Blezt-100

Pixies – Blezt-101

Pixies – Blezt-102

Pixies – Blezt-103

Pixies – Blezt-104

Pixies – Blezt-105

Pixies – Blezt-106

Pixies – Blezt-107

Pixies – Blezt-108

Pixies – Blezt-109

Settliste

1. Wave of Mutilation
2. Ana
3. Death Horizon
4. All the Saints
5. Motorway to Roswell
6. Get Simulated
7. Haunted House
8. Who’s More Sorry Now?
9. Pagan Man
10. Thunder and Lightning
11. Vault of Heaven
12. The Lord Has Come Back Today
13. Dregs of the Wine
14. There’s a Moon On
15. Nomatterday
16. Doggerell
17. Cactus
18. Hey
19. No. 13 Baby
20. Brick Is Red
21. Mr. Grieves
22. Caribou
23. Monkey Gone to Heaven
24. Human Crime
25. The Holiday Song
26. Head On
27. Debaser
28. Something Against You
29. Isla de Encanta
30. I’ve Been Tired
31. Wave of Mutilation (UK Surf)
32. Here Comes Your Man
33. Vamos
34. Where Is My Mind?
35. Winterlong