Onsdag 2. oktober 2024
Intenst og skjørt på samme tid
Nick Cave & The Bad Seeds erobrer Oslo Spektrum hvor de leverer en følelsesmessig og intens affære, som tar publikum med på en hypnotisk reise gjennom Caves mørke univers.
Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken
Selv om det føles som i fjor, har det faktisk gått hele syv år siden Nick Cave & The Bad Seeds sist spilte i Oslo Spektrum, da de gjestet hovedstaden i 2017. I mellomtiden har de besøkt Øyafestivalen i 2022, hvor de leverte en forrykende konsert, i tillegg til at Cave har gjort noen solokonserter i Oslo Konserthus. Nå er han altså tilbake, med fullt band, i et utsolgt Spektrum.
Nick Cave & Co slapp sitt nyeste opus Wild God for bare en drøy måned siden, og har med det lagt ut på en The Wild God Tour. Med andre ord må vi forvente å få høre en hel del nytt materiale.
Hvilket også viser seg å stemme. Av albumets 10 låter har samtlige funnet veien til kveldens settliste. Riktignok ikke fra a til å, vi får en velkomponert miks av nytt og gammelt, slik at det ikke blir kjedelig for dem som ikke har rukket å høre seg nok opp på den nye skiva.
Håpefullt album
For Wild God krever sitt av deg som lytter. Den er så visst ikke tilgjengelig nok til at den sitter umiddelbart etter første gjennomlytting. Dog har det nye albumet en noe mer lystig undertone enn sine forgjengere. Der Caves tidligere utgivelser Skeleton Tree (2016), Ghosteen (2019) og Carnage (2021) var sterkt preget av tapet av sønnen Arthur, er tematikken på Wild God denne gang mer håpefull.
Og det hjelper betraktelig å høre disse låtene live, det er akkurat som om de kryper enda litt lenger innunder huden da. Det får vi erfare allerede fra start når konserten åpner med et tress fra nettopp Wild God, i form av «Frogs», tittelsporet «Wild God» og «Song of the Lake».
Førstnevnte setter umiddelbart tonen med sin dystre atmosfære og mektige, suggererende oppbygging. «Amazed of love» og «Amazed of pain» lyser det i store bokstaver på skjermene. For alle låtene fra dette albumet skilles fra resten av materialet ved at utdrag fra tekstene vises på storskjermene, i samme font som på platecoveret.
Karismatisk profet
Nick Cave fremstår som en karismatisk profet på scenen, i dyp kontakt med sitt og publikum. Han vet å fange folks fokus. Akkurat som på Øya i 2022, har Cave fått seg en egen catwalk som går langs hele første rad i Spektrum. Denne bruker han flittig hele konserten igjennom. Og tidlig balanserer han helt ute på scenekanten for å håndhilse på sitt publikum. En kar på første rad ber ham signere en LP, hvilket han gjør samtidig som han gjør narr av vedkommende for å ha tatt med seg en totebag på konsert.
Nick Cave fremstår som en karismatisk profet på scenen, i dyp kontakt med sitt og publikum.
Dette er ikke eneste gang i løpet av konserten at Cave «irettesetter» publikum. «Put your phone down» er det noen som for høre når de prøver å filme. Trolig fordi han ønsker at publikum heller skal være til stede i nuet.
Variasjonen i settlista kommer til uttrykk når vi blir tatt med fra rørende «O Children», hvor Warren Ellis sågar får briljere med en finfin fiolinsolo, og rett over i intense gitarriff i «Jubilee Street», en publikumsfavoritt fra Push the Sky Away (2013). Cave stresser mellom å sitte ved pianoet og å gå på catwalken. Han går så mye frem og tilbake at han sikkert går en maraton i løpet av en slik kveld. Det er lite som tilsier at mannen nettopp fylte 67 år.
Store kontraster
Og mer energi blir det, når de drar i gang klassikeren «From Her to Eternity» fra debutplata ved samme navn utgitt i 1984. Liveversjonen i kveld er som et crescendo av følelser og kraft, den er både rå og uhyggelig vakker, samtidig som den er en påminnelse om Caves evne til å kombinere voldsom intensitet med skjør poesi.
Av de nye låtene skiller «Long Dark Night» seg ut som en av de vakreste, med Cave sittende ved pianoet, i sterk kontrast til forrige låt. Mer piano blir det under smått hypnotiske «Cinnamon Horses», hvor også de fire koristene kommer til sin fulle rett. Det gjør de også under «Conversion», som de gir et innslag av gospelsang, mens den positive og synthdrevne «Final Rescue Attempt» er et kjærkomment avbrekk i alt det mørke.
Energiske «Tupelo» gir en nokså mørk beskrivelse av Elvis Presleys fødsel, mens Warren Ellis rocker løs på fiolinen. Cave selv er nede på catwalken og hilser på en guttunge som løftes opp, og under «Red Right Hand» drar han en kar opp på scenen og holder armen rundt ham mens han synger.
Ellevill jubel
I siste halvdel av settet får vi et parti med spesielt stemningsfulle sanger. Fra den eteriske «Bright Horses» (Ghosteen) og den nye, neddempede «Joy» med den ironiske låttittelen, til et av kveldens mest følelsesladde høydepunkter, «I Need You» (Skeleton Tree). Caves smerte og sårbarhet er på utstilling i denne hjerteskjærende balladen, fremført av ham alene ved pianoet. Caves dype stemme kommer ordentlig frem i denne sangen, som er så bra formidlet at den såre vokalen nesten brister flere ganger, og på storskjermen ser det ut som om han blir blank i øynene.
Fra «I Need You» glir vi rett over i nydelige «Carnage», et av kveldens desiderte høydepunkter i mine ører. Et litt monotont komp, med en vakker melodi trillende over kombinert med Caves desperate vokal og stemningsfull koring, gjør dette til Nick Cave på sitt beste.
Nick Cave & The Bad Seeds beviser igjen hvorfor de er et av de mest ikoniske livebandene i moderne musikkhistorie.
Mot slutten av hovedsettet leverer bandet en noe masete versjon av «The Mercy Seat», før de avslutter med storslåtte «White Elephant» fra Carnage, som messende dundrer gjennom arenaen med sitt politiske budskap. Avslutningsvis kommer de fire koristene, som hittil har stått bak på scenen, frem til scenekanten og bidrar til å gi låta nesten et gospelaktig preg. Derpå går alle av scenen, til ellevill jubel fra salen.
Allsangvennlige ekstranumre
Etter en litt lang pause kommer de selvsagt ut igjen. Noe overraskende drar de en «coverlåt» opp av hatten, «Palaces of Montezuma» fra Cave og Ellis’ tidligere sideprosjekt Grinderman, før Cave kaster seg ut i den intense vuggesangen «Papa Won’t Leave You, Henry».
Videre dediserer Cave «O Wow O Wow (How Wonderful She Is)» til tidligere bandmedlem (og Caves eks) Anita Lane som døde for noen år siden. Låta inneholder også et opptak av stemmen hennes – både live og på plate.
Allsangvennlige «The Weeping Song» runder av ekstranumrene på hederlig vis. Her får Nick Cave en publikummer til å holde mikrofonen for seg, mens han får resten av salen med på taktfast klapping. Og enda mer klapping blir det når bandet går av scenen for andre gang.
Og jaggu kommer de ikke tilbake enda en gang, for en siste runde med nøye planlagte ekstranumre. Innledet av en rørende vakker «Into My Arms», inderlig formidlet av Cave alene ved pianoet. Godt hjulpet av publikum på refrengene. Kvelden avsluttes så med sistesporet fra Wild God, «As the Waters Cover the Sea».
Nick Cave & The Bad Seeds beviser igjen hvorfor de er et av de mest ikoniske livebandene i moderne musikkhistorie. Konserten i Oslo Spektrum i kveld er en påminnelse om kraften i levende musikk, når Cave tar publikum med på en reise gjennom alle følelser i løpet av to og en halv time.
Settliste
- Frogs
- Wild God
- Song of the Lake
- O Children
- Jubilee Street
- From Her to Eternity
- Long Dark Night
- Cinnamon Horses
- Tupelo
- Conversion
- Bright Horses
- Joy
- I Need You
- Carnage
- Final Rescue Attempt
- Red Right Hand
- The Mercy Seat
- White Elephant
Encore: - Palaces of Montezuma
- O Wow O Wow (How Wonderful She Is)
- Papa Won’t Leave You, Henry
- The Weeping Song
Encore 2: - Into My Arms
- As the Waters Cover the Sea