Torsdag 11. august 2022
Magisk møte med melankoliens mester
Nick Cave & The Bad Seeds leverer en energisk konsert med unik publikumskontakt samtlige i Tøyenparken sent vil glemme.
Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken
Det siste tiåret har låtmaterialet til Nick Cave vært roligere og tristere enn noensinne. Med hans fire nyeste album i bagasjen, Push the Sky Away (2013), Skeleton Tree (2016), Ghosteen (2019) og fjorårets samarbeidsplaten medbandkollega Warren Ellis Carnage, samt en privat tragedie som kunne knekt de fleste med tapet av to sønner, var det lett å se for seg at kveldens seanse i stor grad ville utføres på pianokrakken.
Men Cage vet at det ikke først og fremst er rolige låter som tar av på festival, og til tross for alt han har vært igjennom de siste årene viser han at han på ingen måte har glemt hvordan rockefoten fungerer. Mot alle odds har 64-åringen mer energi på scenen enn de fleste, og leverer en konsert som vil huskes for alltid av alle som var til stede.
Håndhilser på publikum
Sist jeg så Nick Cave & The Bad Seeds live var i Oslo Spektrum i 2017, hvor de leverte en nærmest perfekt konsert etter utgivelsen av fantastiske Skeleton Tree. I mellomtiden har Cave gjort forestillingen «Conversations with Nick Cave» i Oslo Konserthus, til strålende anmeldelser. Og etter å ha gjestet Norwegian Wood et par ganger tidligere, er det nå endelig Øyafestivalen sin tur til å invitere melankoliens mester til festival i hovedstaden. Og da jeg trodde jeg hadde sett Nick Cave på sitt beste har han enda et gir å sette inn.
Konserten i Tøyenparken åpner med to låter fra Abattoir Blues / The Lyre of Orpheus (2004), i form av «Get Ready for Love» og «There She Goes, My Beautiful World». Og allerede fra første låt er Cave ute og håndhilser på publikum. Han har fått seg en egen catwalk langs gjerdet foran publikum. Bred er den ikke, men likevel løper han frem og tilbake her hele konserten igjennom.
Med alle hender som kontinuerlig vil ha en bit av ham, hadde det vært fort gjort også for de under 60 å bli vippet av pinnen. Men Cave er sterk og holder seg fast i noen lykkelige hender mens han lener seg utover folkemengden og synger de på første rad rett opp i trynet. Det er utrolig at han ikke blir dratt over ende og sendt av gårde på crowdsurfing! Ikke rart folk har stilt seg opp lenge i forveien for å få de beste plassene på denne konserten.
Timannsensemble
Musikalsk topper det seg enda et hakk med «From Her to Eternity», fra debutplata fra 1984 med samme navn. Cave er over alt. Han starter ved pianoet, går så ut til publikum på catwalken og runder av i knestående ved siden av Warren Ellis som går amok med fela. Det oser energi i bøttevis fra hele gjengen på scenen. Nick Cave & The Bad Seeds teller seks personer, og for anledningen har de også fått med seg Carly Paradis på keyboard og tre korister.
Koristene kommer til sin fulle rett på «O Children», som dels fremføres av Cave på piano, mens Warren Ellis får briljere på både gitar og vokal under «Jubilee Street».
«Bright Horses» leveres med en formidlingsevne de fleste artister bare kan misunne Nick Cave, mens «I Need You», dessverre dagens eneste fra Skeleton Tree, utføres kun med piano og en sår innlevelse på vokal. Med den påfølgende Ghosteen-låta «Waiting for You», akkompagnert av Warren Ellis på keyboard, blir dette et stemningsfullt parti i settet.
Bandet, og energien, er tilbake på «Tupelo», «The Mercy Seat» og «Red Right Hand». Sistnevnte byr på klokkespill og allsang fra publikum mens storskjermene får et rødt filter over filmingen fra scenen.
Lyshav
Cave tar plass ved pianoet igjen til en stemningsfull «The Ship Song», hvor publikum ikke bare synger med, men også tenner lys i hele parken. Disse flerbruksglassene som Øya benytter seg av egner seg nemlig også som lykter når man plasser mobilens lommelykt under. Vakkert! Heldigvis har det begynt å mørkne mer ute nå, for det er ikke til å stikke under en stol at det kler denne musikken bedre enn dagslyset ved konsertens start.
Nick Cave har en formidlingsevne de fleste artister bare kan misunne ham.
«Higgs Boson Blues» introduserer av Cave med «This is s terrible story», som vel godt kan beskrive flere av hans låter, mens «City of Refuge» åpnes med Cave på munnspill, før de tre koristene trekker frem på scenekanten mens både de og publikum synger «You better run» av full hals.
«White Elephant» er siste låt i det ordinære settet. Dette er kveldens eneste låt fra Carnage-albumet til Nick Cave & Warren Ellis. Tittelsporet sto nok opprinnelig på planen, når man ser på settlister fra tidligere konserter på turneen, men midtveis i konserten hørte vi Cave si at det var en låt som måtte hoppes over på grunn av dårlig tid. Til høylytt buing fra publikum. Det er synd det er akkurat denne låta som sløyfes, i egenskap av å være en av fjorårets vakreste låter. Men den smått suggererende «White Elephant» fungerer like bra, og etter truende strofer som «I’ll shoot you all for free if you so much as look at me» går de av scenen.
Gåsehudfaktor
Nick Cave kommer ut igjen alene og setter seg ned ved pianoet. Når han begynner på «Into My Arms» starter gåsehuden i tærne og kryper seg oppover leggen. Til tross for at det er rimelig klamt i Tøyenparken på en av Oslos varmeste sommerdager.
Resten av bandet kommer tilbake og stemmer i på den nesten lystige «Vortex» fra fjorårets B‐Sides & Rarities (Part II). Det må være det nærmeste vi kommer gladlåt denne aftenen, før det hele tones ned igjen med kveldens siste låt «Ghosteen Speaks». Nick Cave ber publikum hjelpe til på denne låta, og de korer velvillig med når Cave messer «I am beside you, Look for me».
Blant publikum er det flere som gauler etter «Stagger Lee», men de blir ikke bønnhørt – ingen av låtene fra Murder Ballads (1996) spilles. På tidligere konserter på denne turneen har de kommet tilbake for et encore nummer to med for eksempel «Jack the Ripper», men etter «Ghosteen Speaks» er det helt slutt i Tøyenparken.
Men når de spiller i over 2 timer, på en festival, kan man uansett ikke klage. Det er bare å ta av seg hatten for tristessekunstneren Nick Cave og hans dårlige frø. En konsert for historiebøkene.
Settliste
- Get Ready for Love
- There She Goes, My Beautiful World
- From Her to Eternity
- O Children
- Jubilee Street
- Bright Horses
- I Need You
- Waiting for You
- Tupelo
- Red Right Hand
- The Mercy Seat
- The Ship Song
- Higgs Boson Blues
- City of Refuge
- White Elephant
Encore: - Into My Arms
- Vortex
- Ghosteen Speaks
