Tirsdag 4. desember 2018
Danske Amalie Bruun, aka Myrkur, spilte sist i hovedstaden for ganske nøyaktig et år siden. Den gang som support for Sólstafir på Parkteatret. Nå var hun tilbake som headliner på John Dee i forbindelse med slipp av to nye låter.
Men før hovedpersonen selv fikk slippe til på scenen ble vi varmet opp av britiske Jo Quail og hennes magiske cello. Det er dessverre ikke alt man evner å få med seg av supportartister, men siden cello er ett av mine favorittinstrumenter var jeg mer enn nysgjerrig på kveldens oppvarming. Og sannelig er jeg glad jeg fikk med meg dette. For en kunstner! Og for en cello hun spilte på. Ikke bare var celloen særs spesiell å se på, men frøken Quail visste virkelig hvordan hun skulle traktere den også.
Trollbindende cello
Jo Quail rakk ikke å spille mer enn fire låter, men holdt det likevel gående i 40 minutter. «White Salt Stag», «Gold», «Mandrel Cantus» og «Adder Stone» ble spilt, hvorav «Mandrel Cantus» var den nyeste, hentet fra årets utgivelse «Exsolve». Jo Quail, som viste seg å være ganske så charmig mellom låtene også, kunne fortelle at siden låta var helt fersk var både publikum og hun i samme båt, og at låta derfor hadde en tendens til å forandre seg litt for hver kveld. Og nettopp denne improvisasjonen beviste at hun nesten er mer kunstner enn hun er musiker.
Med hjelp fra kun en cello og en loop-pedal klarte Jo Quail å fylle hele rommet, og publikum så ut til å være trollbundet av det de hørte. Her var det ingen vokal, men i god Jarle Bernhoft-stil kompet hun seg selv ved å ta opp tromming på celloen i starten av låtene. Imponerende mange hadde møtt opp for å få med seg denne dyktige cellisten, hvilket hun også fortjente. Har du ikke hørt henne før anbefaler jeg å sjekke det ut.
Ballader og nøkkelharpe
Myrkur skulle gjøre en forestilling i to akter med pause imellom, hadde vi fått vite på forhånd, men var ikke forberedt på at det skulle bli så totalt ulike sett som det viste seg å bli. Men det fungerte særdeles bra, og gjorde kvelden ekstra interessant.
Første akt ble viet til folkemusikken, og vi ble servert åtte sanger bestående av både eget materiale og eldgamle tradisjonelle folkeviser. Jo Quail, som vi allerde hadde stiftet et bekjentskap til, var også med på cello i dette innledende settet. Utover det besto bandet av en gitarist, en bassist, en trommis og en fiolinist – alle sammen sittende på scenen.
Amalie Bruuns trillende vokal, akkompagnert av hennes egen runebomme, åpnet med de nokså kjente folketonene fra middelalderballaden «Kråkevisa (Mannen og kråka)», som på dansk heter «Bonden og kragen» og som Myrkur ga ut som singel dagen etter kveldens konsert. Denne sangen satte fort stemningen, og vi skjønte hva som ventet oss videre den neste halvtimen. Amalie avslørte at trommen hennes ikke hadde tålt det norske klimaet, og derfor hadde gått litt opp i tonen, før hun fortsatte med «Jenta ho gjekk seg uppå ei hø».
En finfin og ikke minst variert aften, skjønt noe kort.
I tillegg til danske og norske sanger, fikk vi også et svensk innslag i form av «Fager som en ros». Den danske folkevisa «Ramund» bød på fantastisk cello, før vi sågar fikk den skotske balladen «The House Carpenter (The Daemon Lover)». Denne delen av konserten ble rundet av med noen av Myrkurs utgitte sanger; «Himlen blev sort» er en av hennes egenskrevne låter, mens «Två Konungabarn» er nok en svensk folkevise. Før sistnevnte vise forlot Jo Quail scenen, hun var tydeligvis ferdig med sin cello-tjeneste for kvelden, og ble erstattet av Amalies nøkkelharpe på de to neste sangene.
Myrkur rundet av folkemusikksettet med sin egen «De tre piker». Her var hun nesten alene om å briljere på scenen, med nøkkelharpen og en vokal som sendte tankene til selveste Sissel Kyrkjebø. Sangen var helt nedpå, og det var deilig å se at hun har et dedikert publikum som holdt munn og respekterte det som foregikk på scenen. Oslopublikummet kan åpenbart når de vil, men det hjalp vel på at musikken er passe sær og at konserten var lagt til en tirsdag.
Sceneskifte
Ensemblet gikk av for et aldri så lite sceneskifte. I del to av konserten var det slutt på sittekrakker på scenen. Etter om lag ti minutters fravær kom de fleste tilbake, denne gangen med masse sminke og helt nye antrekk. Fiolinist Ole Henrik Moe var tydeligvis også ferdig med sin tjeneste, han passet ikke lenger inn i konseptet med sin lusekofte, der de resterende gutta dukket opp med hetter på hodet, omgitt av masse scenerøyk. Den stemningsfulle folkemusikken ble nå erstattet av mystikk og black metal fra Myrkurs egne plater «Mareridt» og «M», og multiinstrumentalisten Amalie Bruun byttet ut nøkkelharpen med gitar på enkelte låter.
Det ble mildt sagt en helt annen stemning på denne delen av konserten. Her var det masse tyngde og trøkk, faktisk litt for mye. Musikken ble mindre detaljrik enn på plate, og vokalen til Amalie Bruun druknet tidvis i musikken, spesielt på åpningslåta «The Serpent». «Ulvinde» ble et høydepunkt i dette settet, sammen med sistelåta «Måneblôt». En heavy og dynamisk låt med god kontrast mellom Amalies growling og clean vokal, akkompagnert av runebommen og et energisk band.
Etter dette forlot de arenaen, men ble selvfølgelig klappet ut igjen for en aller siste låt. De kunne nesten ikke unnlate å spille den nye singelen «Juniper», som ble sluppet i midten av november. En vakker låt med mye av særtrekkene til Myrkur. Dog vil jeg si den er mer tilgjengelig enn mye av hennes tidligere materiale. Den heller mer mot pop enn mot black metal, og den vekker assosiasjoner til singer/songwritere som Karen Jo Fields – riktignok ispedd folketoner og en god del tyngre gitarer. Det ble en flott avslutning på kvelden, og med ordene «Ha en dejlig aften» takket Amalie & Co for seg.
Og en finfin og ikke minst variert aften hadde det vært, skjønt noe kort. Én time effektiv spilletid er vel litt i snaueste laget når man gjør en egen headliner-turné.
Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri
