Jawohi, Herr Mad Axeman
Vår tyske venn Michael Schenker er vel en mann alle vi med forkjærlighet for klassisk hardrock og metall har en viss respekt for. At fyren er en gudebenådet gitarist kan vi alle enes om. Samtidig må det være lov å påpeke at hans produksjon etter at han forlot engelske UFO i 1978/9 har vært temmelig ujevn.
The Michael Schenker Group etablerte seg på tidlig åttitall, og markerte seg fort som en dyktig, om noe traust og kjedelig, aktør innen heavy metal-bølgen, som på den tiden spøy ut mye nytt talent i form av virile ungsauer som Iron Maiden, Saxon, Diamond Head og, etter hvert, Metallica. I dette selskapet ble vel MSG sett på som en del av den «eldre garde», som også inkluderte Rainbow, Thin Lizzy, Whitesnake og Michaels tidligere arbeidsgivere, UFO.
Mange dyktige folk var innom Michael Schenker Group i kortere eller lengre tid. Som regel kortere. Jeg nevner i fleng Cozy Powell, Chris Glen, Ted McKenna, Graham Bonnet og Don Airey. Og platene var helt OK, men sjelden noe mer. Du fikk ved hver nye utgivelse fornemmelsen av at resultatet var litt under pari i forhold til hva man burde kunne forvente seg av disse musikerene. Jeg er forberedt på å havne i noen hissige diskusjoner nå.
MSG tilbake
De siste 10-15 år har Schenker vært ute på opptil flere nye eventyr. Det begynner å bli en stund siden platene har blitt kreditert til The Michael Schenker Group. Vi har i stedet fått rene soloalbum (ofte instrumentale). En stund ble utgivelsene kreditert Michael Schenker’s Temple Of Rock. I det siste har vi òg fått prosjektet Michael Schenker Fest, der flere av hans mest kjente vokalister fra tidligere år synger side om side.
Men i år heter skiva «Immortal», og da er det visst Michael Schenker Group som gjelder igjen. På denne utgivelsen deles riktignok vokalen av flere, deriblant et par av Ritchie Blackmores tidligere leketøy. Joe Lynn Turner og Ronnie Romero. Derek Sherinian (ex-Dream Theater, Black Country Communion) står for mye av tangentklimpringen. På bass finner vi Barry Sparks, som har vært en go-to mann for band som MSG og UFO i mange år allerede. Trommis er ingen ringere enn virtuosen Simon Phillips, som spilte på det første MSG-albumet i 1980, og som har vært et mangeårig medlem av Toto, samt at han medvirker på flere plater av Jeff Beck, Mike Oldfield, og mange andre storheter.
Flere vokalister
Det begynner friskt med den kjappe «Drilled to Kill», som høres ut som noe Rainbow kunne ha kokt opp rundt 1978 (tenk «Kill the King»). Det er visst Primal Fear-mann Ralf Scheepers som synger på denne, og låta er nok noe klisjépreget, men ikke verre enn at et par forrykende Schenker-soli redder den. Sherinian får boltre seg litt på hammond mot slutten òg.
Joe Lynn Turner er frontmann på spor to, «Don’t Die on Me Now». Har hørt ham bedre. Låta er relativt umelodiøs, og langsommere enn åpningslåta. Mulig jeg bare er gammel og blasert, men denne typen låt har jeg hørt mye bedre før. Michael har en ganske kort solo her, som løfter låta noe, men ikke nok. Forglemmelig.
Det er en fordel å ikke være fullstendig allergisk mot alt som minner om åttitallshardrock.
«Knight of the Dead» kjemper om prisen for mest lavpannede metalltittel siden …? Velg fritt blant titlene til Manowar, Saxon og Iced Earth. Men låta er ikke så verst. Det er visst Romero som synger her, og han gjør sin Dio/Bonnet-greie mer enn godkjent.
«After the Rain» er en balladeaktig sak der Michael Voss, vokalist i tyske semi-storheter som Mad Max og Casanova, tar mikrofonen. Det burde han egentlig gjøre mer, for dette er en av albumets beste låter. Merk at det er en fordel å ikke være fullstendig allergisk mot alt som minner om åttitallshardrock.
Eminent gitarspill
«Devil’s Daughter» er av den mer masete sorten igjen. Her er det visst nok en gang Scheepers som tar vokalen. Denne mannen var en gang kandidat til å ta over rollen til Rob Halford i Judas Priest, og vi skjønner hvorfor her. Låta er ikke av de verste i utgangspunktet (til tross for en enerverende klisjéaktig tekst), og sjefen sjøl løfter den til store høyder med sitt eminente leadgitarspill.
Ronnie Romero er igjen i føringen på «Sail the Darkness», første låt på side 2 for oss vinylfreaks. En av platas bedre låter, og vår chilenske venn er i toppslag igjen, i likhet med sjefen over alle sjefer, vår alles Michael. Me like!
Litt mindre entusiastisk er jeg over den mer poppete «The Queen of Thorns and Roses» der Voss nok en gang bemanner mikrofonen. Schenkers gitar redder naturligvis også denne fra total «crash and burn».
«Immortal» er en utmerket plate, selvfølgelig uten å ha noen sjans til å gå inn i historien som noen klassiker.
«Come on Over» er en tretten-på-dusinet låt i Rainbow-ånd med Romero på vokal. Temmelig forglemmelig, men som så ofte før løftes låta til høyder den egentlig ikke fortjener av Michaels gitarspill. Det som kunne gjort den enda bedre hadde vært en fet hammond-solo fra Derek.
På «Sangria Morte» tar Joe Lynn Turner igjen leadvokalen, og låta høres ut som et eller annet fra «Difficult to Cure» (Rainbow, 1981). Ikke verst, men noe anonym.
50-årsjubileum
Men så kommer høydepunktet – og det er mulig dette sier noe om min alder (jeg bikket 60 i desember). Skiva avsluttes med en coverversjon av hjørnesteinslåta «In Search of the Peace of Mind» fra Scorpions’ debutalbum, «Lonesome Crow», den da 17-årige Michaels platedebut. Michael kaller det et femtiårsjubileum, men kjapp hoderegning sier 49 da plata kom ut i 1972. Mulig låta ble spilt inn i ’71?
Uansett, så er det en flott versjon vi får! Schenker viser seg fra sin absolutt beste side, og Ronnie Romero leverer vokalmessig, der jeg føler at Klaus Meine høres ut som en skadeskutt kråke på originalversjonen.
Michael Schenker Group anno 2021 skal ikke kimses av. «Immortal» er en utmerket plate, selvfølgelig uten å ha noen sjans til å gå inn i historien som noen klassiker. Oppfordringen er vel: er du fan fra før, så handler du. Er du ikke, så sjekker du den ut på din foretrukne streamingtjeneste og bestemmer deg deretter.
For min del kommer nok denne til å bli å finne under S i min alfabetiserte platehylle ganske snart, til tross for at jeg ikke anser den som noe mer enn middels bra. Er man fan så er man fan.
The Mad Axeman is back! Peace out.
Av Dag Rossing
Sporliste
1. Drilled to Kill
2. Don’t Die on Me Now
3. Knight of the Dead
4. After the Rain
5. Devil’s Daughter
6. Sail the Darkness
7. The Queen of Thorns and Roses
8. Come on Over
9. Sangria Morte
10. In Search of the Peace of Mind
