Søndag 13. januar 2019
De amerikanske stonerrockerne Monster Magnet hadde nok sin storhetstid på siste halvpart av nittitallet. Men selv om det er lenger mellom plateutgivelsene nå til dags er de fremdeles svært vitale som liveband.
Monster Magnet gjestet i kveld Parkteatret, midt i et av Oslos mest gentrifiserte boligstrøk. Lurer på om bandsjef Dave Wyndorf ville ha følt seg hjemme på Grünerløkka om han hadde blitt eksponert for bydelens vegetarrestauranter og hippe kaffebarer. For ikke å snakke om Jan Vardøens ymse etablissementer i nabolaget. Det spennende er om vår venn Dave hadde gitt driks i den grad Vardøen på en meget bestemt måte oppfordrer sine gjester til.
Denne anmelder må innrømme å ikke være verdens største Monster Magnet fan. Jeg har en del CDer av bandet, for det meste fra deres glansperiode på siste halvdel av nittitallet. Men min eneste tidligere live-erfaring med dem skriver seg til deres opptreden på Sweden Rock Festival for seks-sju år siden, som jeg fant litt kjedelig. Mulig dette ikke er et band det er optimalt å beskue på en solfylt gressplen i Sør-Sverige klokka halv to på dagen. Jeg husker at jeg gikk for å drikke øl etter fem-seks låter. Men i kveld skulle jeg få oppleve dem på en klubb etter mørkets frambrudd. Nesten synd at noen kom på å innføre røykeloven.
Litt om oppvarmingsbandet før jeg går løs på de magnetiske. Puppy var etter vokalistens aksent å dømme fra England. Nord for London, men sør for Ole Gunnar Solskjær. Jeg vedder ikke slagstøvlene mine, men er rimelig sikker på at jeg har rett. De var en trio, og umiddelbart fikk jeg Alice In Chains-vibber. Stemmen til vokalisten var et ankepunkt. De som er vant til å se Disney-tegnefilmer på julaften har en referanse. Tror Otrivin nesespray for voksne hadde gjort underverker. Det var reklamen. Ellers gjorde de jobben sin helt tilfredsstillende, og i motsetning til andre hundevalper bæsjet de ikke på det dyreste gulvteppet.
Jammete stonerrock blir aldri feil når det utføres med den grad av attitude som vi så her.
Monster Magnet er et band som har fått flere videoer sensurert for obskønt innhold. Det var spennende å se hvordan de ville klare seg i #metoo-tidsalderen. Ville de, som for tjue år siden, simulere penetrering av storbrystete rødhårete damers mest private kroppsdeler med alt fra gitarhalser til mikrofoner?
Nei, de gjorde ikke det. Og jeg er ikke sikker på at det ikke bare er gamle vandrehistorier heller. På veggen bak fikk vi videoer som kunne se ut som sensurerte versjoner av det du finner hvis du hacker mobiltelefonene til Kim Kardashian eller Paris Hilton. Men rett før jul ga de ut sitt første album på ca. fem år med tittelen «Mindfucker». Monster Magnet er definitivt ikke som ABBA som pleide å satse på julehandelen. Gir du ut et album kalt «Mindfucker» så forventer du ikke at den skal ligge under mange edelgraner med en liten klistrelapp der det står «fra Tante Pose til Unge Ferdinand».
Kveldens konsert var en salig blanding av gammelt og nytt. Mest gammelt. «Dopes to Infinity» åpnet konserten. Men allerede i andre nummer fikk vi en låt fra den nye skiva.
Men Monster Magnet er jo ikke et band med hits. Folk sto ikke og ventet på deres versjon av «Smoke on the Water» eller «Whiter Shade of Pale». Tvert om var stemningen svært god gjennom hele konserten uansett hva de spilte. Dave Wyndorf framstod som sjef på scenen. Gitaren hans var mest til pynt, men det veide ferdighetene til hans medmusikanter mer enn opp for. Jammete stonerrock blir aldri feil når det utføres med den grad av attitude som vi så her. Og folk responderte. Faktisk var det tilløp til moshpit ved et par anledninger.
Monster Magnet er mennene du ikke vil datteren din skal rote seg bort i. De er individene du ikke vil at tenåringen din skal havne på nachspiel med. Hvis de flytter inn i nabohuset ditt kommer plenen din til å dø. Politiet har dem sikkert registrert som moduskandidater for både dette og hint. Selv har jeg dem registrert som moduskandidater for feel-good stonerrock som jeg når som helst ser igjen hvis settingen er riktig. Med andre ord ikke en gressplen i Sør-Sverige midt på dagen.
Et nær fullsatt Parkteater forlot lokalet med brede smil om munnen. Jeg gjetter på at de som fremdeles var åpne av Løkkas vannhull gjorde store penger mellom 23:00 og leggetid.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
