Onsdag 16. oktober 2019
Nostalgitripp
Millencolin er for mange et band som langt på vei bidro til lydsporet for nittitallet. Som typisk evig nostalgiker og en sucker for musikk som tar en rett tilbake til gode minner, skulle det mye til for at ikke dette skulle innfri.
For de aller fleste mennesker er det gjerne slik at musikk er knyttet til en spesifikk periode i livet. Hvis det i tillegg var en bra periode, så vil den spesifikke musikken for alltid også representere noe bra – samme hva andre folk måtte finne på å mene om musikken. Dette gjelder kanskje spesielt musikk man har vokst opp med, musikk som langt på vei bidro til å definere tiden den gang, men kanskje også den man endte opp med å bli som person. For undertegnede, og mange med meg garantert, sorterer Millencolin inn under denne sjangeren.
Millencolin er for mange et band som bidro til lydsporet for nittitallet, undertegnedes inkludert. Dette er et band som var med på å definere en bestemt tidsperiode – nærmere bestemt for drøye 15–20 år(!) siden, som satte stemningen, og som for alltid vil være forbundet med noe positivt og gøy. Vi snakker ungdomsskole og videregående, trøtte morgener på bussen med «Same Old Tunes» på øret, dagdrømmende om sommerfugler-i-magen-framkallende og i overkant kule skate- og snowboard-gutter (som så klart hørte på den samme musikken, det var jo derfor man gjorde det selv!), og gode men ranglete fester.
Tro mot eget lydbilde
Så selv om Millencolin-cd’ene nå støver ned på loftet hos mamma og pappa (nei, jeg klarte ikke kvitte meg med dem da jeg ryddet på loftet i sommer), og til tross for at undertegnede knapt har tastet inn «Millencolin» i søkefeltet på Spotify de siste ti–femten årene, var det en selvfølge å ta turen når de svenske skatepønklegendene gjestet Oslo og et utsolgt Rockefeller igjen.
Samtidig må det erkjennes at jeg ikke akkurat har hørt uforskammet mye på Millencolin de siste årene, noe som også betyr at de siste platene ikke sitter like godt under huden som de tidligere. Tekstene kommer ikke av seg selv, som på autopilot, slik de gjør med låter man har hørt x antall ganger og nærmest slitt ut cd’ene eller minidiscen. Det stoppet et sted ved «Pennybridge Pioneers».
Etter publikums mottakelse å dømme var dette en knall konsert på alle mulige måter, og det er vanskelig å ikke si seg enig.
En gjennomlytting av de seneste platene avslører imidlertid at Millencolin har vært tro mot sounden sin. De nyere platene byr ikke på store overraskelser eller uventa stilskifter, men nytt materiale i samme trygge og tilfredsstillende innpakning. Oppskrifta er enkel men god, og de har holdt på den siden første plate kom for drøyt 25 år siden. Millencolin er og blir solid skatepønk, aldri uten en snert av lunhet og humor, alltid i et forrykende tempo, og med den fortsatt like lune vokalen til Nikola Sarcevic.
Forrykende tempo
Som typisk evig nostalgiker og en sucker for musikk som tar en rett tilbake til gode minner, skal det mye til for at ikke dette skulle innfri. Hei gamle dager liksom, brått kjenner man seg tjue år yngre og minst like happy. Og jeg var neppe alene om å kjenne på denne følelsen. Jeg tør tippe at de aller fleste var rundt min alder, det var en klar overvekt av (forhenværende) skategutter (okei, menn da), nå to hakk strammere i outfiten kanskje, men med det samme glimtet i øyet. Jeg var ikke den eneste på en aldri så liten nostalgitripp, og det gikk som det måtte gå.
Millencolin åpna med et spark og gikk rett på sak med «Penguins & Polarbears», før de hoppet fram til det nyeste albumet og tittelsporet «SOS». Derfra dro de videre gjennom katalogen med et sveip innom 2000-tallet og blant annet «Finger’s Crossed» og «Fox», før de brått var tilbake der de startet på midten av nittitallet med «Olympic» og «Mr. Clean», sistnevnte blant de virkelig gode Millencolin-klassikerne, noe man også merket på publikum som brått våknet enda litt mer enn de allerede var.
En liten pause før encore, som også var en god blanding av nytt og eldre materiale. «Egocentric Man» og «Ray» åpnet før et sveip tilbake til nittitallet igjen med klassikeren «Bullion». Festen ble rundet av med nok en klassiker: «No Cigar». Som så typisk for pønk, gikk dette unna i et forrykende tempo, og etter en drøy time og et kvarter var konserten var over – nærmest før man fikk sukk for seg.
Topp stemning
Underveis i konserten ble backdropen byttet ut tre ganger, som en slags påminnelse om årene som har gått og de mange plateomslagene og visuelle uttrykkene som bandet har hatt. Settlisten gjenspeilet et tverrsnitt av den store katalogen som Millencolin etter snart 26 år i drift har opparbeidet seg, og selv om størsteparten av publikum denne kvelden nok tilhørte 30+-gruppen og nostalgikerne, så var det noe for nyere fans her også. Det var ellers også en åpen og glad gjeng som sto på scenen, som sørget for god kontakt med et velvillig og fornøyd publikum. Særlig var Nikola Sarcevic og Mathias Färm snakkesalige, og sørget for god stemning underveis.
Etter publikums mottakelse å dømme var dette en knall konsert på alle mulige måter, og det er vanskelig å ikke si seg enig. Millencolin kan ikke beskyldes for et for komplekst lydbilde, men det er knakende godt innenfor sin sjanger. Publikum var med fra første trommeslag og riff, etter bevegelsene i mengden å dømme så var det en bra moshpit der framme, og folk crowdsurfet fra første låt og i ett kjør konserten gjennom – det var alltid noen som fløt rundt oppå resten av publikum med armer og bein i alle retninger. Legg til allsang, skåling og fornøyde smil så har du oppsummeringen. Topp stemning altså!
Av Monica Holmen
Foto Boris Danielsen
Settliste
1. Penguins & Polarbears
2. SOS
3. Finger’s Crossed
4. Sense & Sensibility
5. Fox
6. Twenty Two
7. Sour Days
8. Olympic
9. The Ballad
10. Farewell My Hell
11. True Brew
12. Lozin’ Must
13. Nothing
14. Mr. Clean
15. Pepper
Encore:
16. Egocentric Man
17. Ray
18. Bullion
19. Duckpond
20. No Cigar
