Søndag 5. juni 2022
Spilte ræva av seg
Det er alltid stor stas når en av de fire store i thrash metal kommer på besøk til den norske hovedstaden. En søndag med temperaturer opp mot 30 grader er intet unntak. Megadeth gjorde alt de kunne for å gi oss valuta for pengene, men det var flere skjær i sjøen.
På årets så langt varmeste dag valgte noen av oss å trekke ned i Sentrum Scene for å bivåne herrene i Megadeth – og ja, det var akkurat like klamt som det høres ut. Sammen med Slayer, Anthrax og Metallica regnes bandet som en av “The Big 4” innen thrash metal. Megadeth er i stor grad kjærlighetsbarnet til vokalist og gitarist Dave Mustaine, en av rockens virkelig store riffmakere. Etter at Mustaine fikk sparken fra Metallica ble det hans mål å lage verdens beste thrash metal, og de har trolig kommet lenger enn bandsjefen kunne drømt om, selv om de aldri har nådd hans tidligere arbeidsgivere til knærne hva angår popularitet.
Foruten en svipptur innom Finland kommer Megadeth så å si rett fra den gigantiske nord-amerikanske turneen “Metal Tour of the Year”, sammen med Trivium, Lamb of God og In Flames. Her passer det seg samtidig å nevne at Megadeth i dag består av gitarist Kiko Loureiro, trommeslager Dirk Verbeuren og bassist James LaMenzo, i tillegg til Mustaine. LaMenzo ble hentet inn etter at Mustaines våpenbror gjennom flere tiår, David Ellefson, fikk sparken fra bandet etter en god gammeldags skandale. I skrivende stund venter vi i tillegg på bandets kommende fullengder The Sick, The Dying…and the Dead! Dermed er fremedeles Dystopia (2016) gruppas nyeste utgivelse.
Øredøvende jubel
Før vi kommer til selve konserten skal noen få passet sitt påskrevet – nemlig arrangørene. Det ble gitt så godt som ingen informasjon i offisielle kanaler om spilletider for kvelden. Det eneste som var kjent var at dørene åpnet klokken 19, når Megadeth skulle spille måtte man nesten bare gjette seg fram til. Merkelig nok var det heller ingen support i kveld, og når det senere viste seg at bandet gikk på scenen klokken 20.45 resulterte det i nesten to timer dødtid på samtlige i publikum. En enkel post i sosiale medier eller på facebook-arrangementet kunne fiksa det. Skjerpings!
Megahiten “Symphony of Destruction” får fram en allsang som trolig kan høres helt bort til det kongelige slott.
Nuvel. Når det endelig er tid for det vi alle er her for er det i hvert fall ingenting å utsette på publikums respons. I det introen “Prince of Darkness” går over i “Hangar 18” fra bibelen Rust in Peace (1990) møtes bandet av øredøvende jubel. For det må virkelig sies at “Hangar 18” er den perfekte åpningslåta. Den inneholder flere gitarsoloer enn en mann kan telle, og både Mustaine og Loureiro briljerer så til de grader. Særlig Loureiro, som er et nytt bekjentskap for meg, er helt fortryllende der han lar fingra danse over gitarhalsen.
Dårlig lyd
Dessverre er lyden både lav og dårlig mixa i starten av konserten – vel, egentlig hele konserten. Det er ikke meningen at allsangen fra en klynge med karer bak meg i lokalet skal overdøve alt som skjer på scenen. Problemet er verst i første halvdel av konserten, noe som gjør at fantastiske låter som “Angry Again”, “The Threat Is Real” og “Sweating Bullets” får en meget tam fremførelse.
Det er forståelig at Dave Mustaines kamp mot strupekreft – en kamp han vant – har tatt mye av snerten ut av vokalen hans. Men dette er jo selvsagt noe alle crewmedlemmer er innforstått med, og da må vokalen legges mye lenger frem i miksen. Både mellom og under låtene er det åpenbart at hele bandet er overveldet over den massive responsen fra publikummet, da er det ekstra synd med så dårlig lyd.
Megahiten “Symphony of Destruction” får fram en allsang som trolig kan høres helt bort til det kongelige slott.
Ganske nøyaktig halvveis i settet får vi et stort høydepunkt i “The Conjuring” fra Peace Sells…But Who’s Buying? (1986). Vi får videre servert en duo fra Rust in Peace, i form av “Dawn Patrol” og “Poison Was the Cure”. Gøy med låter fra denne milepælen, men jeg hadde mye heller hørt “Take No Prisoners”, “Tornado of Souls” eller “Five Magics”.
Relevante tekster
Jeg har nå flytta meg til et annet sted i lokalet hvor lyden heldigvis er markant bedre. Da passer det perfekt at Megadeth har funnet plass til “Wake Up Dead”, en av de virkelige perlene fra 80-tallet. Generelt er siste del av konserten en ren parademarsj, sett bort ifra lyden. Megahiten “Symphony of Destruction” får fram en allsang som trolig kan høres helt bort til det kongelige slott, og det samme kan sies om “Peace Sells”, hvor også bandets maskot Vic Rattlehead gjør sin entré. Han er vel ikke helt på nivå med den massive samuraien Iron Maiden reiser verden rundt med for tida, men gøy er det uansett!
Publikumsresponsen vil ingen ende ta og etter en kort kunstpause poengterer Dave Mustaine hvor relevante tekstene hans fortsatt er, og da skjønner vi alle hva vi skal få servert. Den rødhårete riffmeisteren setter i gang “Holy Wars” og hovedriffet galloperer av gårde som en prisvinnende veddeløpshest. Jeg bryr meg ikke hva noen sier, det er og forblir en topp 5 thrash metal låt. Nei, vet du hva? En topp 5 metal-låt! Måtte de aldri slutte å spille den.
Hadde det ikke vært for den begredelige lyden hadde Megadeth endt på en vesentlig høyere karakter. De fire på scenen spilte virkelig ræva av seg og Oslo-publikummet viste seg fra sin beste side. Kom gjerne tilbake med bedre lyd, karer. Jeg stiller i hvert fall opp.
Av Knut Egil Aure Nilsen
Foto Arash Taheri
Settliste
- Hangar 18
- Dread and the Fugitive Mind
- The Threat Is Real
- Angry Again
- Conquer or Die!
- Dystopia
- Sweating Bullets
- The Conjuring
- Dawn Patrol
- Poison Was the Cure
- Trust
- Wake Up Dead
- Symphony of Destruction
- Peace Sells
Encore: - Holy Wars…the Punishment Due
