Overskrift
Etter mer enn 25 år som The God of Fuck, gir Marilyn Manson ut sitt ellevte album, “We Are Chaos”.
Jeg må fra starten av innrømme at første singel vekket ikke særlig håp for meg, og mange andre fans. Tittellåten «We Are Chaos» var ved første lytt en sliten og repetitiv countryrock-låt med lite Manson-preg. Jeg har vært svært fornøyd med både «Heaven Upside Down» og «The Pale Emperor», og det var altså tydelig at dette kom til å bli et annerledes album.
Det gjør meg svært glad å høre hvordan Marilyn har innsett at han ikke lenger er det han var på 90-tallet, og han trenger ikke være det heller. Det som forrige skive slet med var hele «tough-guy»-personligheten han prøvde å oppnå gjennom unødvendig brølete refreng og ekstremt kleine tekster («I write songs to fight and to fuck to», virkelig?).
Det meste av det har Manson lagt bak seg nå. «Red Black and Blue» og «Infinite Darkness» er skivens mest heavy låter, på godt og vondt. Manson har en tendens til ikke helt å vite hva han skal gjøre med refrengene i slike låter, og tyr derfor til mer ukreativ brøling. Resten av låtene er derimot meget bra, som den creepy og atmosfærerike introen til «Red Black and Blue».
Kjærlighetsbrev til Bowie
«Don’t Chase the Dead» er et fantastisk kjærlighetsbrev til David Bowie, en av hans personlige helter. Etter en nesten industriell trommebasert intro, får vi et skikkelig tøft og fengende riff, simpelt, men veldig effektivt. Refrenget er pent og melankolsk. En aldeles nydelig låt som burde vært første singel ut.
Marilyn Manson har hatt en stødig flyt av gode skiver siden 2015, og «We Are Chaos» er intet unntak.
Halvveis gjennom skiven finner vi passende nok «Half-Way & One Step Forward», en nydelig og dyster pianosentrert låt, som dessverre svekkes av svært repetitive tekster. «Get behind me, Satan», synger Manson i låten «Perfume», for å minne oss på at han ikke har gitt seg helt med imaget sitt.
Som avslutning får vi en låt som minner svært om hele kjærlighetssorgperioden hans i 2009. «Broken Needle» er en av skivens sterkeste spor. Her sammenligner han et forhold med LP-plater; «I am a needle, dig in your grooves, scratch you up, and then I’ll put you away». Definitivt en av hans mest sårbare låter, og den minner om balladene han skrev på 90-tallet, som «Man That You Fear» og «Coma White».
Repetitive tekster
Etter ti studioalbum så er det vanskelig å så si hva man skal forvente av Manson i disse dager. Heldigvis ble ikke det ellevte en skuffelse. Han har hatt en stødig flyt av gode skiver siden 2015, og «We Are Chaos» er intet unntak.
Manson sliter fremdeles på tekstsiden av det hele, selv om tekstene har blitt mer voksne så er de fremdeles svært repetitive og ødelegger litt av hele bildet til låtene. Ellers er jeg ekstremt fornøyd med den retningen Marilyn Manson har tatt.
Dette er også første skive han produserer sammen med velkjente Shooter Jennings, men jeg håper ikke det blir den siste. Som en bonus er det også veldig tøft at Manson endelig bruker sine egne malerier som cover og album-artwork.
«I’ll never, ever play you again”, synger Manson på slutten av «Broken Needle”, men det gjelder IKKE denne skiven for å si det slik!
Av Adrian Øien
Sporliste
1. Red Black and Blue
2. We Are Chaos
3. Don’t Chase the Dead
4. Paint You with My Love
5. Half-Way & One Step Forward
6. Infinite Darkness
7. Perfume
8. Keep My Head Together
9. Solve Coagula
10. Broken Needle
