Innfrir forventningene
Madrugada slipper etterlengtet ny plate etter 14 år. Chimes at Midnight er et gjennomført album med velkjent Madrugada-sound.
Da Madrugada la karrieren på hylla etter sitt femte studioalbum Madrugada i 2008, i kjølvannet av gitarist Robert Burås’ bortgang i 2007, var det vel knapt noen som trodde de skulle få se Madrugada live igjen. Aller minst at det skulle komme nytt materiale fra den kanten. Men bandet samlet seg igjen i 2019, for å feire 20-årsjubileet til debutplata Industrial Silence (1999). Det som bare skulle være et par konserter i Oslo Spektrum, endte med fullsatte hus og en turné på nærmere 100 konserter. Interessen for bandet var minst like stor nå som den var mellom 1999 og 2009, da de var et av Norges største rockeband. I Europa høster de nå større suksess enn noen gang.
Nostalgitrip med ny besetning
Derfor er det ikke vanskelig å skjønne at behovet for å skrive ny musikk meldte seg. De kunne ikke bare ri på en nostalgitrip. For å kunne fortsette å spille konserter måtte de også lage ny musikk. Dermed booket de studiotid i Los Angeles i slutten av februar 2020, og hadde bare halvannen måned på seg til å skrive og øve inn nytt materiale. Plata ble spilt inn i løpet av to uker, i Sunset Sound, hvor også klassiske album med blant andre Led Zeppelin, Fleetwood Mac, The Doors og Rolling Stones er blitt til. Ikke før var den siste låten spilt inn, før en viss flaggermus stengte ned verden og bandet måtte skynde seg hjem igjen til Norge. Pandemien forårsaket forsinkelse i fullførelsen av plata, men nå, ganske nøyaktig 14 år etter forgjengeren, slipper de endelig det etterlengtede nye albumet Chimes at Midnight.
Madrugada består i dag av de tre originale medlemmene Sivert Høyem (vokal, gitar), Frode Jacobsen (bass) og Jon Lauvland Pettersen (trommer). Som erstatter for Burås har de fått med seg Cato «Salsa» Thomassen og Christer Knutsen, som begge bidrar med både gitarer og tangenter på plata. Begge har også vært en del av livebesetningen de tre siste årene, og føles nå som en naturlig del av bandet. Cato Salsa bidrar på samtlige låter, mens Christer Knutsen kun er kreditert på «Empire Blues», «Nobody Loves You Like I Do» og «The World Could Be Falling Down». De to sistnevnte ble sluppet som singler i fjor høst.
Voksent uttrykk
Så, hvordan låter så Madrugada etter alle disse årene? Allerede i 2019 fikk vi en bekreftelse på at bandet fortsatt hadde koll på låtskrivingen, da de ga ut den splitter nye singelen «Half-Light» i forbindelse med filmen «Amundsen». Og både den og Chimes at Midnight høres nesten ut som de ga ut forrige album i fjor. Det er riktignok et mer voksent uttrykk på denne plata, naturlig nok, siden de nå er 14 år eldre enn sist de skrev låter sammen. Men det er også publikum, så det oppleves helt greit. For vi må vel være såpass ærlige å si at det ikke først og fremst er ungdommen som er hovedmålgruppen her.
«Albumet reflekterer hvem vi er nå. Vi er eldre. Vi er familiefedre. Jeg tror jeg har et mer nyansert syn på livet enn jeg hadde for 20 år siden, en større evne til å føle flere ting samtidig. Madrugada hadde en estetikk som var veldig New York og Berlin, vi var et punkband som kunne spille blues. Alt det der er fremdeles i oss. Men det var appellerende å utforske de mer dreamy aspektene ved det vi gjør. I så måte tror jeg at vi ble litt farget av byen vi spilte inn i,» sier Sivert Høyem i en pressemelding.
Stemningen på Chimes at Midnight ligger tettere opp til Industrial Silence enn de siste albumene de ga ut. Kanskje ikke så rart når de har vært et helt år på turné med nettopp det albumet rett før de gikk i studio.
«Vi hadde Industrial Silence i blodet etter turneen, og jeg følte at det gikk en direktelinje tilbake til de formative årene våre. Vi låt som Madrugada,» forklarer Høyem. «Chimes at Midnight er et ektefødt barn av helt usedvanlig god stemning. For meg er det først og fremst en lidenskapelig plate.»
Stemningsfullt og variert
Låtene på Chimes at Midnight er stemningsfulle og mørke, samtidig som de er varierte nok til at det ikke blir kjedelig. Da førstesingelen «Nobody Loves You Like I Do» ble sluppet i september, følte jeg meg ganske trygg på at albumet ville leve opp til forventningene. Denne mørke, seige og smått suggererende låta er også åpningssporet på plata, og setter kjapt stemningen for resten av skiva.
«Running from the Love of Your Life» byr på mer trøkk og tempo, mens «Help Yourself to Me» nesten kunne glidd rett inn på Industrial Silence. Vakkert.
«Stabat Mater» er et av skivas mange høydepunkter. Koringen og melodien på refrenget sender tankene rett til Leonard Cohen, og det hele krydres med en stemningsfull gitarsolo.
«Imagination» er veldig rolig og nedstemt, og må sies å være skivas mest anonyme innslag. «You Promised to Wait for Me» er også relativt rolig, men den har et nydelig refreng som er lett å synge med på.
Singel nummer to, «Dreams at Midnight», flørter med americana-sjangeren, men aldri for mye. Det samme gjelder «Empire Blues», som har stukket seg ut som den mest iørefallende av låtene som ikke er gitt ut på singler i forkant. En særs fengende låt, med en lystig melodi, som fester seg lett. Den gir også assosiasjoner til tidlig Midnight Choir, som de ofte ble sammenlignet med da de slo gjennom.
Gammelt gull
Men det er ikke bare helt nyskrevne låter å finne på dette albumet. Bandet har også reddet et par eldre låter fra skrivebordsskuffen, som også Robert Burås har vært med på skrive. «The World Could Be Falling Down» stammer fra tiden rundt Industrial Silence, mens «Slowly Turns the Wheel» ble skrevet i perioden mellom det tredje og det fjerde albumet. «The World Could Be Falling Down» høres umiskjennelig ut som gammel Madrugada der den maler et vakkert lydbilde i Chris Isaak-landskap, mens «Slowly Turns the Wheel» er en fremtidig klassiker som det er bra ikke gikk i glemmeboka – denne blir garantert en suksess live.
Chimes at Midnight låter akkurat som Madrugada bør låte anno 2022.
I tillegg stammer et par av låtene fra Høyems periode i bandet Paradise. I 2017 var han med på å danne denne supergruppa som foruten Høyem på vokal besto av trommis Rob Ellis (PJ Harvey), bassist Simone Butler (Primal Scream) og gitarist Rob McVey (Marianne Faithfull). Bandet rakk kun å gi ut en EP før Høyem ble opptatt med comebacket til Madrugada. De må imidlertid ha hatt flere låter klare som ikke har blitt brukt, før nå.
«Call My Name» og avslutningssporet «Ecstasy» er signert låtskriverduoen Sivert Høyem og Rob McVey. «Call My Name» fortjente så visst ikke å bli liggende i en skuff. Dette er en låt som spenner fra det helt rolige, hvor Høyems vokal knapt har vært dypere, til mer trøkk på refrengene. Apropos vokal, så får man aldri fullrost gullstrupen fra Vesterålen. Stemmen til Sivert Høyem blir nesten bare bedre og bedre med årene. «Ecstasy» setter et verdig punktum for skiva, helt uten gitarer, med desto mer forførende pianospill.
Jevnt og gjennomført
Chimes at Midnight låter akkurat som Madrugada bør låte anno 2022. Det mangler kanskje de store listetoppene som «Majesty» (2002), «The Kids Are on High Street» (2005) eller Ane Brun-duetten «Lift Me» (2005), men til gjengjeld synes jeg dette er den jevneste og mest gjennomførte skiva de har gitt ut siden Industrial Silence.
Bandet har uttalt at albumet gir en følelse av closure, at ringen nå er sluttet. La oss håpe det ikke er bokstavelig ment, men at det kommer mer ny musikk fra gutta i fremtiden. I mellomtiden ses vi i Oslo Spektrum i februar og desember!
Av Marianne Lauritzen
Sporliste
- Nobody Loves You Like I Do
- Running from the Love of Your Life
- Help Yourself to Me
- Stabat Mater
- Slowly Turns the Wheel
- Imagination
- Dreams at Midnight
- Call My Name
- Empire Blues
- You Promised to Wait for Me
- The World Could Be Falling Down
- Ecstasy
