Ikke like konge som originalen

Enda en av Disneys klassiske tegnefilmer har blitt spilt inn på nytt i live-action format, og denne gangen er det selveste «Løvenes konge» som står for tur.

Animasjonsfilmen «Løvenes konge» ble utgitt i 1994, og fremstår fortsatt i dag som noe av det beste som kom fra Disney-konsernet på 90-tallet. Så hvorfor trenger egentlig denne udødelige klassikeren å spilles inn på nytt?

Dette er selvfølgelig en «enkel» måte for Disney å tjene penger på, når de slipper å bruke tid og ressurser på å finne på nye gode historier. Når det er sagt så er det nok jobbet en hel del med produksjonen av denne filmen. Den er teknisk utrolig bra utført. Den afrikanske savannen har vel knapt vært fremstilt flottere på film, og alle dyrene er naturtro og perfeksjonerte. Men de kan faktisk bli for perfekte. Her er all energien lagt ned i at dyrene skal se så ekte ut som mulig, så det ser ut som regissør Jon Favreau har glemt hva som er det mest essensielle med tegnefilmer; sjarm og mimikk. Noe som gjør disse dyrene ganske uttrykksløse, og helt blottet for glimt i øyet. I tillegg ser alle hunnløvene helt like ut, så det er vanskelig å skille dem fra hverandre.

Identisk handling
Nyinnspillingen er en halvtime lenger enn originalen, til tross for at handlingen er nærmest identisk. Flere av scenene blir mer langdryge, som et resultat av at tempoet i tegnefilmer gjerne er noe kjappere enn i realfilmer. Jeg synes likevel de to timene gikk relativt fort unna, og jeg koste meg til tross for at filmen dessverre ikke levde helt opp til forventningene. Eller til originalen.

Handlingen begynner som kjent med at Simba, savannens fremtidige konge, blir født, akkompagnert av sangen «Circle of Life», som kjapt vekker gamle minner. Vi følger Simba som liten, hvor han helt tydelig forguder sin far, og nåværende konge, Mufasa. Men ikke alle i kongeriket feirer den nye løveungens ankomst. Mufasas bror Scar har inntil nå vært arving av tronen, hvilket han akter å sørge for at han fortsatt kommer til å være. Noe som resulterer i at Simba rømmer, og vokser opp i frodige omgivelser hos sine nye eksentriske venner; vortesvinet Pumbaa og surikaten Timmon. Disse to figurene redder inn mye av filmen, med sine artige replikker (signert Seth Rogen og Billy Eichner) og livsmottoet «Hakuna Matata».

Jeg foretrekker nok å sette på animasjonsfilmen neste gang jeg ønsker et gjensyn med Simba & Co.

Som voksen møter Simba igjen sin barndomsvenninne Nala. Løvene forelsker seg, og sammen med både nye og gamle venner finner Simba tilbake til sitt eget rike. Beyoncé og Donald Glover har lånt stemmene sine til løveparet, men deres versjon av «Can You Feel the Love Tonight» blir neppe en like stor hit som Elton John sin klassiker ble på 90-tallet.

De gamle er fortsatt eldst
Undertegnede så filmen i 3D, og med såpass mye fine naturomgivelser egnet filmen seg godt som tredimensjonal. De helt store effektene uteble riktignok, i og med at det ikke er flust av action i filmen.

Siden de fleste klassikere spilles inn på nytt for tiden kan det virke som om tegnefilmformatet ikke er bra nok for dagens barn og unge. Men når denne nyinnspillingen oppleves som tregere enn originalen kan jeg ikke skjønne annet enn at denne filmen kanskje appellerer mer til voksne. Og da spesielt til de som har et nostalgisk forhold til originalen, fra en svunnen barne- og ungdomstid.

Denne realfilmen når dessverre ikke helt opp til originalen. Riktignok er den bedre enn nyinnspillingen av «Aladdin», men jeg foretrekker nok å sette på animasjonsfilmen neste gang jeg ønsker et gjensyn med Simba & Co.

Av Marianne Lauritzen
Foto Disney Enterprises, Inc.