Virkelighetsflukt
Nylig slapp Kanaan den første av to plater denne våren. «Odense Sessions» har blitt til i samarbeid med danske Jonas Munk, og byr på atmosfæriske landskap.
Mye kan sies om norsk jernbane, men det finnes faktisk mer irriterende utslag av kollektive løsninger i Europa. For eksempel kan en tilsynelatende enkel reise fra London Victoria Station til flyplassen bli en kjedsommelig, krampaktig og snegletreg opplevelse. En reise som to dager tidligere tok snaut 30 minutter, skulle fort vise seg å ta intet mindre enn 90 minutter. På et stappfullt tog – sild i tønne doesn’t even begin to cover it.
I møte med håpløsheter som dette, er faren for å miste flyet hvis tidsmarginene er for små. Så da drar man lovlig tidlig ut til flyplassen da, dette ingenmannsland, limboland. Legg til minimalt med kafétilbud og skrikende unger som knapt et headset med noise cancellation takler, og du har ståa. Legg deretter til Kanaans ferske «Odense Sessions» i miksen, og brått var den sårt tiltrengte virkelighetsflukten et faktum.
Nye landskap
Det er knapt to år siden norske Kanaan slapp første album, men de markerte seg raskt et sted i krysningen mellom psykedelia, jazzrock, tyngre utslag og impro og alt der imellom. Med et bandnavn som Kanaan vil det nok for mange være nærmest umulig å ikke få bibelske konnotasjoner, og la assosiasjonene fare i retning av fortellingen om landet Kanaan, også kjent som «det forjettede land». Historien forteller at dette var et rikt og fruktbart land, som visstnok «fløt av melk og honning», angivelig skjenket Abrahams etterkommere av Gud sjøl.
Med fare for å vikle seg for langt inn bibelske eventyr, oppleves likevel fortellingen om det bibelske Kanaan – eller i det minste beskrivelsene av det – ganske så passende for det musikalske landskapet som norske Kanaan maler opp. Møtet med deres soniske landskap er kanskje ikke helt ulikt det å legge ut på en vandring som man ikke veit hvor lenge vil vare, og heller ikke hvor man vil ende opp.
Vi snakker musikalsk velbehag og topp stemning.
For det er jo rimelig å anta at i bibelsk tid, før smarttelefon, Google Maps, Google og SoMe’s bildedelingstjenester, at Abrahams folk ikke akkurat helt visste hva de gikk til. Ikke veit jeg hvem som fortalte dem om det forjettede land, men de må ha stolt veldig mye på budbringeren for å legge ut på ferd mot nytt land.
En slik vandring må nødvendigvis ha begynt i uvisshet, uten mål i sikte, ledet av en følelse av at alt er mulig, samtidig som det meste er uklart. Men etter hvert som man kommer lenger ut på reisen, kommer detaljer til syne, elementer gir seg til kjenne, et nytt landskap avtegner seg.
Melk og honning
Bibelske fortellinger til siden, poenget er at i møte med Kanaans musikalske landskap, er det vanskelig å ikke tenke i retning av «melk og honning» i metaforisk forstand. Vi snakker musikalsk velbehag og topp stemning. Og som jo typisk er for de gode utslagene av sjangeren som Kanaan sogner til, er det ofte også lydmessig mangfold i god flyt.
Fire låter fordelt på drøyt 45 minutter kjennes helt riktig for denne type sjanger
En slik beskrivelse viser seg kjapt å være treffende også for den første av to plater som Kanaan slipper denne våren. «Odense Sessions» er, som tittelen avslører, et resultat av minst én (men helt sikkert flere) sessions med den danske musikeren Jonas Munk, komponist, produsent og gitarist i det danske stonerrockbandet Causa Sui, som i dette samarbeidet med Kanaan har bidratt med gitar og synth, samt miksing og mastring.
Undulating mass of something
Fire låter fordelt på drøyt 45 minutter kjennes helt riktig for denne type sjanger: Lange spor som pleaser den tålmodige lytteren, der de pent og forsiktig bygges på underveis. En chill og behagelig åpning leder an og inn i en akkurat passe spaca atmosfære, uten at det blir for psykedelisk. Med ymse hint til mer tyngre, borderline bluesaktige anslag innimellom mer jazzete elementer, aner man at en mer intuitiv og improvisert tilnærming til prosessen ligger bak – men uten at det spriker i alle retninger.
Etter hvert som bestanddelene i komposisjonene føyer seg inn i rekken og bidrar til de atmosfæriske landskapene som på nennsomt vis flettes i hverandre, så samles alt i en fokusert flyt. Man sitter igjen med en opplevelse av at enkeltsporene til sammen danner et teppe av lyd som pakker seg pent, men kanskje ikke alltid like forsiktig, rundt en.
Med visuelle og deskriptive titler er dessuten det meste lagt til rette for å åpne for en rekke assosiasjoner utover det rent lydmessige. Og apropos titler, som alle er poetiske og besnærende, men andresporet er påfallende treffende også for albumet i sin helhet: «Of Raging Billows Breaking on the Ground». Foruten å beskrive denne ene låta ganske så presist, så kan de visuelle mulighetene i den strengt tatt brukes om albumet i sin helhet. Hvorfor? «Billows» betyr «a large undulating mass of something, typically cloud, smoke or steam». For å lytte til «Odense Sessions» er litt som å møte på en «undulating mass of something». I positiv forstand, så klart.
Av Monica Holmen
Sporliste
1. Seemingly Changeless Stars
2. Of Raging Billows Breaking on the Ground
3. Vacant Spaces
4. Urgent Excursions to the Thundrasphere
