Lørdag 15. februar 2020

Psykedelisk hårdrock i en kirke med alle rettigheter

Hällas er et ungt svensk band, som sannsynligvis har gravd ganske dypt i både foreldres og besteforeldres platesamlinger, og de siste to-tre år har hatt manges argusøyne rettet mot seg. I disse dager er de ute med et nytt album, «Conundrum», og naturligvis gikk turen innom Oslo.

Kulturkirken Jakob er litt kontroversiell som konsertscene, og jeg er ikke sikker på hva som har blitt satt som publikumskapasitet her. Flott sted, ingen tvil,  men fire tjukke søyler hindrer sikten fra ganske mange posisjoner i lokalet. I tillegg kan det virke som det er visse utfordringer forbundet med å skru lyd her. I kveld var det utsolgt, men det var aldri vanskelig å bevege seg rundt på sidene og bakover i lokalet i hvert fall. Det kan virke som at brannforskriftene blir tatt på alvor.

Tusmørk start

Tusmørke fikk æren av å åpne begivenhetene i dag. De har vel ikke vært så aktive på live-fronten i Oslo det siste året eller så, hvis man ikke regner med «Bydyra», sideprosjektet deres for den yngre garde (lær ungene om farene med forbrukslån før de får egen bankkonto). Men Tusmørke er et av disse bandene du aldri vet hva kommer opp med fra gang til gang, og når det i tillegg går så lenge mellom konserter er det også spennende å se hvem brødrene Momrak har med.

I denne line-up’en hadde de med gitarist – det er ikke alltid – og jeg tror det var han dude’n under kråkemasken på Bydyra-konsertene. Usikker på om han har vært med Tusmørke som Tusmørke tidligere, men jeg tror ikke det. En kvinnelig fiolinist var og med. Jeg kan ikke huske å ha sett henne før heller. Krizla får heller gi meg et rapp over lanken med lærerlinjalen sin neste gang vi treffes om jeg tar feil.

Tusmørke er et av disse bandene du aldri vet hva kommer opp med fra gang til gang.

Men vi elsker Tusmørke nettopp for denne uforutsigbarheten. Du viser helt tydelig at du gjør som du vil når du åpner et supportsett med 24 minutter (eller noe sånt) lange «Sankt Sebastians Alter». Dette sammensatte verket handler om svartedauden og inviterer til en sedvanlig teatralsk framførelse fra Krizla (vokal, fløyte) og Benediktator (vokal, bass), og ble vel opprinnelig laget for en markering av at det det året var 666 år siden denne epidemien nådde Norge. Gjett om jeg angrer som en hund på at jeg ikke kjøpte DEN t-skjorta den gangen!

Resten av tiden sin fordelte Tusmørke mellom to ytterligere låter, en kort hissig liten snutt, som jeg tror hadde engelsk tekst, men ikke oppfattet tittelen på, som visstnok skulle representere det motsatte ytterpunktet i forhold til den 24 minutter lange låta de nettopp hadde spilt. Til slutt fikk vi «Riset Bak Speilet», en favoritt fra gamle dager, og vel rundt kvarteret lang. Bandet virket på ingen måte ringrustne, og selv ser jeg gjerne Tusmørke når som helst igjen, aller helst som headlinere.

Ødeleggende lyssetting

Men headlinere i Jakobskirken i kveld var det altså Hällas som var. Jeg skal nesten sette penger – og jeg er ingen gambler – på at de selv hadde ønsket seg denne venue’en siden deres besøk på Høstsabbaten for halvannet år siden. Den gangen var det unektelig en visuell genistrek å putte keyboardet i prekestolen, og vi fikk vel, om vi var i tvil, bekreftet at det hammond-glade Hällas ikke brukte en god gammeldags B3. Prekestolen hadde neppe greid vekta av et slikt beist, om det i det hele tatt hadde fått plass oppi der.

Men denne gang syns jeg bandet ødelegger en del for seg selv. Det har visst blitt en greie for dem at de drukner scenen i et tungt lys i en eller annen farge. I kveld var det fra begynnelsen blått, mens lasere i ulike formasjoner lekte seg. Dette resulterte i at det knapt nok var mulig å se musikerne, inkludert unge Nicklas Malmquist på prekestolen. Hvis jeg får være så freidig å komme meg et innspill, så må det være at det går an å dempe disse lys- og lasereffektene en smule. Epileptikere hadde satt pris på det, og det kan ikke være nødvendig å være SÅ forbanna mystiske.

Grøtete lyd

På begynnelsen av konserten hadde jeg forskanset meg praktisk talt ved scenekanten. Dette viste seg fort ikke å ha vært det smarteste trekket, og ikke bare på grunn av en to meter høy utagerende MMA-utøver, som fåglarna må vite hva gikk på, ved siden av. Da bandet åpnet med introen «Ascension» og «Beyond Night And Day», begge fra den nye skiva, var lyden så grøtete at det var umulig å høre vokalen – du kunne så vidt oppfatte at det var vokal der – og instrumentene manifisterte seg mest som en monoton dur. Dette behøver slett ikke å være bandets feil, men går tilbake til det jeg sa innledningsvis om at spillestedet har visse lydmessige issues, i hvert fall når det gjelder slike konserter. Et kirkebygg er vel ikke akkurat lagd for rock n’ roll.

Når det gjelder det musikalske gjorde Hällas omtrent hva jeg forventet av dem, men heller ikke noe mer.

Vel, vel, det går an å flytte seg annetsteds i lokalet, hvilket denne anmelder også gjorde. Det hjalp betraktelig på lyden, men lite eller ingenting mht. hva som foregikk oppe på scenen. Men Hällas har nå to LP’er i bagasjen, og de to neste låtene «Repenatance» og «Shadow Of The Templar» var tatt fra den første fullengderen, «Excerpts From A Future Past». «Tear Of The Traitor», «Carry On» og «Labyrinth Of Distant Echoes» var igjen fra årets nyskapning. Det er et bra album våre svenske venner har kommet opp med denne gang, uten at det kan sies å være noe kvalitativt kvantesprang fra «Excerpts From A Future Past».

Hjemmelekser

Det begynte å nærme seg slutten, men de fant plass til «The Astral Seer» fra førsteskiva. «Fading Hero» avslutter «Conundrum», men det ville nesten vært som å banne i Kulturkirken Jakob å la den gjøre det på konsert. For her har ikke Hällas endret seg siden forrige turné. Nest siste låt ble som alltid semihit’en «Star Rider», og avslutning var den like obligatoriske tittellåta deres «Hällas».

Jeg skal ikke terpe på det opp og ned og i mente, men bandet hadde gjort lurt i å ta noen runder med hverandre, og gjerne noen kloke rådgivere, om lyssettingen. Jeg skjønner ideen med mystikk rundt et rockeband, men dette virker etter min mening totalt mot sin hensikt. Når det gjelder det musikalske gjorde Hällas omtrent hva jeg forventet av dem, men heller ikke noe mer. Litt mer kontaktskapende snakk mellom låtene hadde kanskje også vært på sin plass for å løfte en noe statisk opptreden.

Det skal bli spennende å se hvor Hällas tar karrieren videre. Jeg liker godt de to albumene de har kommet ut med til nå, men skal de opp og fram må de nok tilføre sin psykedelisk-betonte hårdrock nye elementer. Det er hjemmeleksa til album nr. 3, pojkar. Peace out!

Av Dag Rossing
Foto Anette Skutevik

previous arrow
next arrow
Slider