Søndag 31. mars 2024
Inferno 2024 ble rundet av med Misthyrming, Winterfylleth, Cynic, Finntroll og Taake på Rockefeller.
Av Adrian Øien & Kenneth Svenning
Foto Arash Taheri & Boris Danielsen
Misthyrming
Misþyrming (Misthyrming, islandsk for “mistreatment”) er tilbake på Inferno for andre gang (sist i 2019) og de får oppgaven med å åpne søndagens konserter på hovedscenen. Konserten på Rockefeller under årets Inferno var mitt andre møte med black metal bandet fra Island, som jeg fikk se for første gang under Beyond the Gates i Bergen 2022.
Ikke lenge etter jeg så dem i Bergen, hvor jeg syntes de var festivalens store overraskelse, slapp bandet albumet Með hamri, som er mye mørkere og mer ekstrem enn den forrige og mer melodiske skiva, Agleymi.
De fire islenderne inntar scenen til den stemningsfulle “Hælið”, som funker utmerket som introlåt – jeg kjenner at spenningen bygger seg her og håper de leverer like solid som de gjorde ved forrige møte. Etter introen sparker de igang med låta “Söngur heiftar” fra første platen. Den er rask og aggressiv – en skikkelig kontrast fra den oppbyggende introen, og jeg ser flere rundt bli litt overrasket over overgangen mellom de to låtene.
Gjennom konserten får vi en god blanding fra de tre albumene, selv om jeg ikke har en setliste foran meg her, så skiller spesielt det andre albumet seg litt ut, så låtene der er enklere å gjenkjenne. Lydbildet er litt ryddigere og større på den, enn den nedstrippa første plata eller den aggressive nyeste.
Dette er uhyggelig på beste måte, det er helt rått.
Ikledd olabukser, boots og singlet dekket med sminke som gjør at det ser ut som de har kravlet gjennom en myr for å innta scenen. Soldater som har falt i krig men så vendt tilbake, er et bilde jeg alltid har relatert til bandets liveopptreden – de tar seg godt ut på scena!
Tiittellåta til Með Hamri (som betyr “med hammer”) treffer like godt på scena som tittelen tilsier, en helvettes lydvegg som vokalist “D.G” hamrer vokalen sin gjennom før den går over i en ekkel og småskummel outro. Dette er uhyggelig på beste måte, det er helt rått.
Misþyrming var nok bandet jeg gledet meg mest til å se hele festivalen og jeg kom ikke inn uten forventninger. De leverte en utrolig sterk konsert og skuffet ikke et eneste sekund selv om jeg likte dem en smule bedre i Bergen. Var det kanskje overraskelsen med å se dem blindt for første gang – eller at de spilte flere sanger av det jeg synes er den beste plata? Ikke godt å si, men de har i hvert fall fått en norsk fan som gjerne tar et klippekort til hver gang de spiller i byen!
9.5/10 | Kenneth Svenning
Winterfylleth
På festivalens siste dag viste Winterfylleth hvorfor de regnes som en av de ledende kreftene innenfor atmosfærisk black metal. Med sin dyptgående forankring i britisk historie, folklore og landskap, tilbød de en oppslukende opplevelse som både var rå og raffinert. Winterfylleths evne til å flette sammen melodiøse landskap med aggressive undertoner skapte en følelse av storhet og melankoli som resonerte godt med publikum.
Personlig hadde jeg lite kjennskap til dem fra før av, men ble fort mektig imponert. Winterfylleth holdt meg fanget i deres musikalske verden gjennom hele settet, og deres sceneprestasjon var både kraftfull og innbydende. Det eneste jeg klarer å tenke er hvorfor ikke de har blitt større enn de er på nesten 20 år?
8/10 | Adrian Øien
Cynic
Finntroll
Finntroll stod for kveldens mest unike opptreden og leverte en fest av folk metal. Med sin unike blanding av ekstrem metal og finsk polka, kjent som humppa, har Finntroll skapt en sjanger som er uimotståelig. Bandets teatralske fremtoning, komplett med troll-ører, ga liv til deres musikalske fortellinger på en måte som bare kan oppleves live.
Bandets settliste var en reise gjennom deres rike diskografi, fra tidlige hits til nyere låter fra deres siste utgivelser. Hver låt ble møtt med jubel fra publikum, som omfavnet muligheten til å slippe løs til bandets fengende rytmer. Finntroll leverte kanskje festivalens rent “gøyeste” opptreden. Enda et band jeg har kjent lite til fra før av, men som jeg kommer til å sjekke ut mer fremover!
8/10 | Adrian Øien
Taake
Til å avslutte årets utgave av den legendariske Infernofestivalen, var det det vestlandske enmannsprosjektet Taake som hadde fått æren av å gjøre. Med rundt 30 år i bransjen har frontmann Hoest rukket å gi ut 8 fullengdere og flere EP-er. Taake har for lengst gjort seg til et navn alle kjenner innenfor sjangeren.
Først ut er låten «Fra Vadested Til Vaandesmed», som vi får servert på bergensdialekt, slik som alle andre Taake-låter. Og fra første sekund på scena sprader Hoest rundt med liksminke og en svær kappe, full av energi!
Den store publikumsfavoritten er som forventet låta “Myr”. Til vår store glede får vi med banjo – og en banjosolo; det er lekent og spennende i kombinasjon med svartmetallen. Utvilsomt et høydepunkt for kvelden!
Setlista er solid, bandet spiller raskt og tight, og Hoest er i storform både på vokal og med en mektig opptreden.
Videre kjører de i gang med den livlige låta “Hordalands Doedskvad, pt. 1”. Her går det raskt som faen, og samtlige publikummere får unnagjort årets nakketrim – denne kjenner man nok godt inn i uka etter!
På en av låtene får vi også Nordjevel-vokalist Doedsadmiral ut på scenen for å kjøre en låt med bandet! Dobbelt opp med brutal vokal gjør ikke annet enn å forsterke hvilken fantastisk avslutning dette er på årets festival. Hoest viser seg som en vokalist som virkelig kan sakene sine, jeg kan ikke la være å tenke at fotografene sikkert koser seg med en vokalist som er så aktiv og gestikulerende på scenen!
For meg var dette første gang jeg fikk oppleve Taake live, og som med mange andre band denne festivalen, er de definitivt et band jeg gjerne vil se igjen. Setlista er solid, bandet spiller raskt og tight, og Hoest er i storform både på vokal og med en mektig opptreden. Dette var det perfekte utropstegnet bak årets festival!
9/10 | Kenneth Svenning
