Torsdag 6. april 2023
Tradisjonen tro tilbragte vi påsken blant tusenvis av svartkledde inne på Rockefeller. Festivalens første dag bød på band som Djevel, Dark Funeral, Nervosa, Cannibal Corpse og Emperor.
Av Monica Holmen & Adrian Øien
Foto Arash Taheri & Boris Danielsen
Årets festival var vel akkurat som forventet: Veteranene sto i kø, og nykommerne var i fåtall. Heldigvis var den likevel ikke helt uten overraskelser. Inferno opererer litt som etter de private (kommersielle) galleriene, som med hver sin «stall» med kunstnere sjelden viser nye utøvere, kun mer eller mindre nye arbeider av de samme kunstnerne. Hver kunstner har utstilling omtrent på toårsintervaller, og stort sett så vet man hva man får. Uttrykket er gjenkjennelig, noe som naturlig verdsettes av samlerne, samtidig som det forhåpentligvis dyttes litt i en eller annen retning – at det er et lite hint av noe nytt.
Dette skjer i mindre grad på Inferno, der lineupen hvert år har en bismak av repriser. Det er kanskje utfordrende å finne nye band i en relativ smal sjanger som metall, men hadde man villet så hadde man nok klart det.
Nekromantheon
Djevel
For undertegnedes del var det Djevel som åpnet årets Inferno-ball, og det var ingen åpning å gremmes over. Djevel leverte som forventet, og helt i tråd med en typisk Djevel-konsert: Med mager, dunkel belysning der gotiske kandelabere og stearinlys tilsynelatende sørget for brorparten av belysningen.
Mannevond entret scenen i typisk stil: Skridende over gulvet, sakte, nærmest trassig og motvillig, eventuelt høytidelig – avhengig av øyet som ser – som om et ritual skulle til å gjennomføres. Det er ikke til å overse at entreen også utgjorde en tempomessig motsetning til det som etter hvert skulle bygge seg opp og utfoldes.
Med klassisk, stemningsskapende svartmetall var mørket lagt over Rockefeller for denne påsken.
På mange måter er dette selve inkarnasjonen av prima svartmetall: En tilsynelatende evig dragkamp mellom krefter og hastigheter, mellom seige lange gitarer og hektiske trommearrangementer. Så også her. Legg til at Djevel gjerne har en egen evne til å skape en følelse av å miste retningen i tett tåke. Det er grimete og grått, samtidig som lydbildet preges av melodiøse og forførende partier i kontrast til hissige blastbeats. Legg til lyriske kvaliteter i tekster og låttitler, og trollbrygget er komplett.
Djevel leverte til forventningene, og med klassisk, stemningsskapende svartmetall var mørket lagt over Rockefeller for denne påsken.
7/10 | Monica Holmen
Dark Funeral
Et av bandene jeg så mest frem til på årets Inferno var svenske Dark Funeral, som ga ut en av fjorårets beste black metal-skiver We Are the Apocalypse.
Bandet åpnet med tittelsporet fra skiva, som satte tonen for kvelden. Det må sies at utseendemessig kan Dark Funeral se ut som om de parodierer black metal med deres veldig over-the-top-«rustninger» og liksminke, men det er del av moroa. Heljarmadrs raspe vokal var kraftig og truende, og Chaq Mols gitarspilling var presis og teknisk. Natts basslinjer var solide og tunge, mens Zornheym sine trommer rett og slett var knusende.
Bandet fulgte opp med «The Arrival of Satan’s Empire», som viste deres evne til å gli mellom melodiske og aggressive seksjoner. De fulgte det opp med deres klassiker «My Funeral», som ble levert med en voldsom intensitet.
Bandet spilte deretter noen av deres mer nylige sanger, som «The Secrets of the Black Arts», «When I’m Gone» og «Nail Them to the Cross», som alle viste at bandet fremdeles har evnen til å skrive melodiøse og engasjerende sanger. Bandet spilte også noen av deres eldre materiale, som «In the Sign of the Horns», «Unchain My Soul» og «Let the Devil In», som alle ble levert med en kraftig intensitet.
Bandets tekniske evne og kraftfulle fremføring gjorde det til en fantastisk opptreden. Vel møtt, Dark Funeral.
8/10 | Adrian Øien
Nervosa
Cannibal Corpse
Emperor
Høydepunktet for mange på årets festival kom allerede torsdag kveld. Emperor inntok Rockefeller som dagens headliner, og det er vanskelig å si noe klokt om et ikonisk ensemble som dette, som ikke allerede har blitt sagt.
Emperor har vært med siden svartmetallens spede start, til smått rynkede neser og stramme masker i starten fordi det progressivt symfoniske uttrykket de raskt etablerte ikke klang helt godt med konvensjonene. Samtidig er det nettopp band som Emperor med bunnsolide musikere som Vegard Tveitan aka Ihsahn som bidrar til å dytte musikken videre. Få sjangere er så tynget av tradisjoner som svartmetallen, og innovative hjerner trengs. Og selv om Emperor i dag representerer noe typisk og klassisk, bidrar sterkt progressive undertoner til et inntrykk av at dette fortsatt ubestridelig holder mål. Emperor er et av de få bandene som Inferno trygt kan booke gjentatte ganger.
Med Ihsahn i front, var Emperor som alltid teknisk bunnsolid i alle aspekter.
Med Ihsahn i front, var Emperor som alltid teknisk bunnsolid i alle aspekter. Det er alltid fengslende imponerende å overvære hvordan han trakterer komplekst gitarspill i et forrykende tempo, og veksler uanstrengt mellom den karakteristiske skrikende vokalen og klokkeklar stemme.
Emperor lar seg vanskelig beskrive som noe annet enn episk, og undertegnede var neppe den eneste i salen med frysninger på ryggen da perler som «I Am the Black Wizards» tett etterfulgt av «Inno A Satana» foldet seg ut over Rockefeller. De aller fleste av oss visste jo at dette ville bli bra, men det er alltid fint når forventningene innfris. Blant årets høydepunkt på Inferno 2023, uten tvil.
9.5/10 | Monica Holmen
