3.–4. november 2023
To dager med prog og rock i Haugesund
Haugaland Prog & Rockfestival har blitt en av to festivaler i Norge som vektlegger progressiv rock, og i år ble den arrangert for tiende gang på rad. Selv i pandemiårene greide de å arrangere festival, riktignok med begrensinger i antall publikum.
Av Dag Rossing
Foto Terje Embla
Årets festival ble arrangert over to kvelder i begynnelsen av november med tre band hver kveld. Med ett unntak ble alle konsertene satt opp på den flotte Haugesund-scenen Høvleriet. Dette er en venue som alle som liker å gå på konserter bør prøve å få med seg en gang i livet.
På papiret så årets line-up ikke så veldig spennende ut. Kun svenske Änglagård og de lokale heltene Ring Van Möbius var store trekkplastre for mitt eget vedkommende. Men det skulle vise seg at vi hadde mye snadder i vente.
Gravy Jones
Første band ut var mer rock enn prog. Gravy Jones er fra Haugesund-traktene, og er svært syttitallsinfluerte med sin tunge, orgelbaserte bluesrock. Jeg har hatt plata deres (tror bare de har én) i et par år nå, og selv om jeg har hatt visse issues med vokalen, var det ingen slike problemer på denne konserten.
De skred til verket med en tung instrumentallåt der både keyboardisten og gitaristen (som også er vokalist) fikk vist seg fram. De oser av spilleglede på en måte som det er lett å la seg smitte av. Undertegnede skal innrømme at han er stor fan av denne typen jammete bluesbasert hardrock, og Gravy Jones gjorde absolutt ikke skam på sjangeren. Bandet var samspilt og påtent, og gitarist Johan Knutsen og keyboardist Anders Mikkelsen duellerte på et vis som kunne minne om Ritchie Blackmore/Jon Lord på syttitallet (jeg overdriver ikke med mye i hvert fall). Og da Knutsen fungerte helt greit på vokalfronten også (hans force er dog som gitarist), så var det lite å trekke under kveldens forestilling med Gravy Jones.
Jammete og groovy, as we like it.
Og jeg har ikke glemt rytmeseksjonen. Bassist Lars Bigum Kvernberg og trommis Reidar Lund var «Tight But Loose», også tittelen på en klassisk Led Zeppelin-fanzine. Gravy Jones minnet ikke spesielt om Led Zeppelin, mer Deep Purple eller det noe mindre kjente Spiritual Beggars fra Sverige. Men det er en god beskrivelse av dem. Jammete og groovy, as we like it. Her var ikke veldig mye å trekke, og jeg gleder meg til å følge Gravy Jones i fortsettelsen.
Håper jeg traff på navnene. Jeg måtte støtte meg på Discogs, selv om jeg snakket med tre fjerdedeler av bandet på platemessa på Garasjebryggeriet dagen etter (veldig hyggelige karer òg), men meg og navn! Uansett er Gravy Jones et navn å følge for de av oss med en forkjærlighet for de ovennevnte band. De får karakteren 7/10 fordi de var veldig bra, men har mer å gå på. 7/10
Änglagård
Så var det tid for Änglagård. På begynnelsen av nittitallet var vel Sverige den mest spennende eksponenten for progrock i verden. I tillegg til våre venner som snart skulle spille på Høvleriet, hadde vi aktører som Anekdoten, Landberk, The Flower Kings, Galleon og Simon Says. Det ryktes at Jon Anderson tok et brevkurs i svensk på den tiden.
Nuvel. Det har vært visse utskiftninger i Änglagård siden sist undertegnede så dem. For eksempel har den fagre Anna Holmgren på saksofon og fløyte blitt erstattet av en viss Oscar Forsberg, som jeg kunne ha sverget på at jeg har sett i en spaghetti-western av Sergio Leone på syttitallet en gang, om det ikke hadde vært uforenlig med hans fødselsattest.
Johan Brandt (bass), Mattias Olsson (trommer) og Jonas Engdegård (gitar – jeg syntes de sa Jonas Änglagård under presantasjonen) er med, men det er vel kun førstnevnte som har vært med hele tiden. De andre har vært litt ut-og-inn. Dagens line-up blir rundet av av Staffan Lindroth på keyboards.
Kveldens konsert åpnet med «Prolog» fra albumet Epilog (ikke rart svenskene aldri fant olje). Dernest fulgte to låter fra henholdsvis Viljans Öga og Epilog før Brandt til stor jubel annonserte at resten av konserten skulle bestå av deres debutalbum Hybris i sin helhet!
Bandet gjorde en nær perfekt jobb.
Hybris er et høydepunkt i historien om progrock etter syttitallet, og den satte vel standarden for mye av det vi kaller «skogsprog» i dag. Dette begrepet er kanskje litt vrient å definere, men det går på at det er progrock med sterke innslag av skandinavisk folkemusikk og visetradisjoner. Nå er riktignok Änglagård 97,5% instrumentalt, så da kommer visesang ikke så lett inn, men hvis du hører på denne musikken på hodetelefoner i mørket, og uroer deg for om du har forvillet deg inn i en forhekset skog, har Änglagård lykkes!
Det begynte å trøkke for alvor da de startet opp med Hybris-materialet. Mye av det de spilte det første kvarteret var vakkert (eller ville ha vært det om det ikke hadde vært for den kaklende syklubben til venstre for oss). Det var mange vare, stillferdige partier som ble helt eller delvis ødelagt fordi publikummet som ventet på Gåte behandlet bandene som spilte før som om de var pausefisker på NRK i NRKs barndom. Skam dere!
Nuvel. Bandet holdt tappert fram, og jeg må si at intensiteten tok seg opp betraktelig da de heiv seg inn i Hybris, antagelig til syklubbens irritasjon da de ikke kom til orde om sine ferieplaner, eller om hvem som hadde skyld i samlivsbruddet mellom Onkel Blaa og Tante Pose.
Men fremdeles dreier Änglagårds musikk seg om kontraster. Det er tidvis vart, tidvis intenst, akkurat som f.eks. Genesis i sin glansperiode. Dette er lyttemusikk, ikke bakgrunnsmusikk. Og la det være sagt: bandet gjorde en nær perfekt jobb – til tross for utfordringene forbundet med folkene som var til stede uten å bry seg om musikken de spilte. Jeg registrerte at Änglagård i ettertid takket publikum for et fantastisk gig. Det er for meg uklart hva de selv fikk med seg av forstyrrelsene.
Lite å trekke for den jobben bandet gjorde altså. Og jeg hørte ikke annet enn lovord heller. Änglagård ser vi gjerne igjen. 9/10
La meg benytte anledningen til å oppfordre publikum på konserter og festivaler til å ta hensyn til andre. Og dette er enda viktigere innendørs enn når du er ute på Tons of Rock, Øya eller lignende: Det er ikke sikkert han eller hun som står ved siden av deg er mest interessert i samme band som du! Og ingen er, helt garantert, interessert i hvor travelt du har det på jobben eller dine ferieplaner! En tommelfingerregel er: Hvis noen spiller og du er i samme rom, hold kjeft! Kanskje det ville vært en god idé om arrangør/konferansier sa fra om dette fra scenen?
Gåte
Så hadde tiden kommet for Gåte. Jeg hadde sett fram til å se hva Gunnhild & Co. hadde kommet opp med etter at broder Sveinung byttet ut fela med en ku for et par måneder siden.
Sveinung Sundlis exit fra bandet skal ikke jeg kommentere. Han hadde sine grunner. Gåte hadde da en utfordring om de ønsket å fortsette. Det har de gitt uttrykk for at de vil, og det virker som at de har klart det på best mulig måte!
Erstatter for Sveinung var John Stenersen, en folkemusiker fra Agder (langt fra Trøndelag der Gåte har sin opprinnelse) som spiller langeleik og nøkkelharpe, og en rekke andre instrumenter man knapt nok forbinder med pop eller rock.
Repertoaret deres i dag var temmelig konsentrert rundt det nye stoffet, og det er helt greit, for det er da det er mest dynamisk. Framførelsen av «Iselilja», en eldre låt, hørtes ikke like inspirert ut som mye av det andre.
De har etter denne skrivende persons oppfatning ikke mistet noe av sin magi etter Sveinungs sorti.
Nei, nå er jeg kanskje litt urettferdig. Framførelsen var helt grei. Det er bare det at Gåte fortonet seg som et band som var mer interessert i å framføre sitt ferske materiale. Og det er jo mange. Selv Deep Purple må være lei av å spille «Smoke On The Water» på 51. året.
Gåte var fabelaktige! De var kanskje litt hemmet av en relativt liten scene, men Gunnhild og gitarist Magnus Børmark og bassist Mats Paulsen var Duracellkaniner som kunne gjøre Duracell misunnelige. Mot slutten av konserten ble Gunnhild båret på skuldrene til en sterk mann de hadde i crewet ut i publikum. Til tross for skravlekjerringene, som nå hadde sluttet å skravle, men fulgte med, kom hun etter hvert trygt i havn på scenen.
Men Gåte hadde en liten gimmick igjen til slutt. De spiller tross alt folkemusikk blandet ned rock, og hva er vel da mer naturlig enn et rocka hallingkast? Enter dude’en som hadde båret Gunhild på ryggen kort i forveien. Og jammen greide han ikke å sparke hatten av staven på første forsøk, selv på denne lille scenen.
Gåte var meget bra. De har etter denne skrivende persons oppfatning ikke mistet noe av sin magi etter Sveinungs sorti. Snarere var vel dette en av de beste konsertene jeg har sett av dem! 8/10
Ring Van Möbius
Så roll on, Day Two. Ring Van Möbius skulle spille i Garasjebryggeriet, som er i samme komplekset som Høvleriet, men en større sal. Vi hadde fått oppgitt 19:30 som konsertstart, men da vi kom ca. et kvarter før, var bandet allerede i gang. Vi skjønte fort at de ikke hadde begynt selve konserten ennå, men kun satt og improviserte. En rekke barn satt langs scenekanten av grunner vi ikke helt forstod ennå.
Ring Van Möbius er et fenomen som må sees. De er en trio bestående av keyboards, bass og trommer, litt à la Emerson Lake & Palmer. Jeg føler at det er mye ELP i musikken deres, men også en del King Crimson. Men med en god dose humor. Når du har sett en Ring Van Möbius-konsert, vil du ønske å se dem igjen.
Ring Van Möbius er altså veldig underholdende. Grunnen til at Garasjebryggeriet og ikke Høvleriet ble benyttet til denne konserten, var at keybordist Thor Erik Helgesen trengte to dager på å bygge opp sitt Keith Emerson-aktige set-up, og da kunne de ikke ha det på scenen der alle andre skulle spille. Ring Van Möbius krever litt ekstra og jeg er på ingen måte mot litt «more is more», og dette er et eksempel på et sted der det passer!
Ring Van Möbius har nå tre LP-er ute. Og et par singler. På plate har de litt å gå på, men live er de noe av det mest underholdende jeg har sett, og de skuffet heller ikke denne kvelden.
Presis på slaget 19:30 gikk improen over i «riktig» konsert. Debutsingelen «When the Sea and the Universe Were As One» fikk æren av å åpne fulgt av to låter (tror jeg) fra det nyeste albumet med den lange, kronglete tittelen jeg ikke gidder å skrive (eller greier å huske).
Ring Van Möbius er et fenomen som må sees.
Helgesen er helt åpenbart i perlehumør. Han er høyt og lavt, gliser og skjærer grimaser, og på et tidspunkt sto han på pianokrakken. De to andre, bassist Håvard Rasmussen og trommeslager Dag Olav Husås er mer tilbaketrukne, men gjør sine saker upåklagelig og lar Helgesen stå for underholdningen.
Som keyboardist er Helgesen meget god i mine ører. Kanskje ikke helt i Wakeman/Emerson-klasse, men han kan sine ting der han veksler mellom tre tangentinstrumenter. Som vokalist er han vesentlig mer begrenset, men vokalen har uansett ingen veldig stor rolle i musikken til Ring Van Möbius. Med sitt lange hår, Wyatt Earp-mustasje og hvite dress er han litt av et blikkfang òg. Det visuelle er viktig hos Ring Van Möbius selv om Helgesen var mer forsiktig enn vanlig med orgelveltingen denne gangen.
Da de skulle i gang med siste låt fikk vi forklaringen på alle disse ungene som satt på scenekanten før konserten begynte ordentlig. De skulle nemlig kore under en framførelse av den siste singlen, «The Song That Wasn’t Actually a Song». Et morsomt innslag. Noen av ungene var tydelig mer engasjerte enn andre, og noe særlig disiplinert kor var de langt ifra, og bidro til å gjøre framførelsen litt rotete. Men for all del, dette var Ring Van Möbius, ikke Pink Floyd. Her skal det være rom for sprell.
Om dette var det beste, nest beste, eller tredje beste jeg har sett, skal jeg ikke mene for mye om. Hver konsert med Ring Van Möbius er forskjellig, men det er alltid meget bra, og ikke minst underholdende. Og her tror jeg faktisk jeg drar fram tier’n. Dette skulle bli en «tough act to follow». 10/10
Agusa
Så måtte vi pelle oss ned i Høvleriet igjen. Svenske Agusa skulle i ilden. Og her snakker vi virkelig «skogsprog» (se Änglagård). Agusa er et helinstrumentalt band. Mye av fokuset er på fløytist Jenny Puertas, men resten av bandet er også meget dyktige. Gitarist er Michael Ödesjö og keyboardist Roman Andrén. Rytmeseksjonen består av bassist Simon Ström og trommis Nicolas Difonis.
Agusa fikk mange nye venner i kveld. Jeg skal ikke si noe om låtene bandet spilte, til det kjenner jeg platene deres for dårlig, og de snakker relativt lite mellom låtene (når de gjør det er det på engelsk med små innslag av svensk innimellom). Men musikken er temmelig variert, mer variert enn jeg husker dem fra en annen festival i sommer. Når Jenny ikke spiller fløyte trakterer hun slike rytmeinstrumenter man står og rister på.
Hvis folkinfluert instrumental progrock er din greie, kan du gjøre dummere ting enn å sjekke ut Agusa.
Ved siden av Jenny er det nok keyboardist Roman som gjør mest av seg. Ikke for det, gitaristen – som ser påfallende lik Grateful Dead-gitarist Bob Weir ut – får også sine solopartier, men virker mer introvert. Jeg tror knapt han så på publikum en eneste gang.
Mange som hørte Agusa for første gang ble mektig imponerte over hvor gode de var. Og det var en meget bra konsert de leverte. Hvis folkinfluert instrumental progrock er din greie, kan du gjøre dummere ting enn å sjekke ut Agusa. 9/10
Bjørn Riis
Headliner på festivalens siste dag var Bjørn Riis, som er mest kjent for å spille gitar i Airbag. I sitt soloband synger han selv, og det musikalske uttrykket er hardere og enklere enn hos moderbandet, som var et Pink Floyd-trubuteband i et tidligere liv.
Riis & Co åpner med den hardtslående «Run» fra hans siste fullengder Everything to Everyone. Foruten sjefen sjøl består bandet av Ole Michael Bjørndal (Caligonaut) på gitar, Kristian Hultgren (Wobbler) på bass og Henrik Fossum på trommer. To gitarer. Ingen keyboards altså, men musikken er temmelig sofistikert likevel. Bjørndal bruker mange effekter på sin gitar, som på en måte kompenserer for mangelen på keyboards eller noe annet til å fylle ut soundet.
Etter et par låter fra andreskiva, Forever Comes to an End («Winter» var mektig!) ble sisteskiva besøkt igjen i form av nydelige «The Siren». Og sannelig fikk vi ikke et par Airbag-låter òg, ca. midtveis i settet, «Megalomaniac» og «The Greatest Show on Earth». Disse satt helt fint, også uten Airbags Asle Tostrup som leadvokalist, uten at jeg dermed sier at han bør føle sin stilling som truet.
Det er vanskelig å komme bort fra at det er mange Pink Floyd-ismer i musikken til Bjørn Riis.
«Where Are You Now» fikk vi vite at Bjørn hadde skrevet til sin mors begravelse, og den ble framført med Bjørn på akustisk gitar. Fire-fem låter senere ble konserten avsluttet med tittellåta fra hans debutalbum som soloartist, «Lullabies in a Car Crash» som under et langt jammete parti gled over i «Homesick».
Det er vanskelig å komme bort fra at det er mange Pink Floyd-ismer i musikken til Bjørn Riis. Ikke minst er gitarspillet hans svært inspirert av David Gilmour, selv om det blir enda mer tydelig i Airbag. Konserten på Haugalandet var i alle tilfelle godt gjennomført, selv om det nesten var påfallende hvor diametralt motsatt de var til Ring Van Möbius når det gjaldt det presentasjonsmessige. Bjørn m/band går på scenen og spiller musikken sin, og det er helt greit! Alle trenger ikke å være Kiss. 8/10
Haugaland Prog & Rockfestival er et hyggelig årlig event, som jeg – og mange med meg – ser fram til hvert år. I år var det plettfritt gjennomført uten forsinkelser, og alle band leverte som de skulle. Ingen gjorde seg bort. Som tilreisende fra en annen landsdel, kunne jeg kanskje ønsket meg litt mer enn tre band pr. kveld, men heller kvalitet enn kvantitet. Og kvalitet fikk vi så det holdt denne helgen.
De to tidligere gangene jeg har skrevet anmeldelse av denne festivalen, har jeg kommentert de høye ølprisene på Høvleriet. Det skal jeg la være denne gangen. Oops! Gjorde jeg det?
