Lørdag 23. februar 2019
Det rimer på bacon!
I en uke da det definitive progmetalbandet Dream Theater ga ut en etterlengtet LP, gjestet tre representanter for den mer moderne progmetallen hovedstaden.
Britiske Haken solgte ut sin andre konsert på John Dee som headliner (de har også spilt der to ganger som support for henholdsvis Neal Morse og Between The Buried & Me) på rekordtid, faktisk før et eneste oppvarmingsband hadde blitt annonsert. Dette viste seg å være leit for de som hadde sett Haken oftere enn de skifter undertøy i løpet av en uke, og ikke syntes det var så nøye denne gangen.
For da supportbandene ble annonsert var de utvalgte ingen ringere enn publikumsmagnetene Bent Knee og Vola. Øyeblikkelig begynte aktiviteten på eventsiden på Facebook fra folk som plutselig trengte billetter. Samt mer eller mindre urealistiske forslag om å få konserten flyttet til alternative (større) venuer. Konserten endte selvfølgelig med å bli avholdt på et stappfullt John Dee.
Og der fikk 400 betalende, pluss oss som skulle mene noe om konserten, valuta for penga! Bent Knee har jeg slitt litt med på plate – litt ugjennomtrengelig start-stopp musikk – men live var de i sitt element! Noe av det samme var tilfelle med de danske drænge i Vola, selv om de er mindre sære. Har ikke fått platene deres helt inn under huden, men live groovet det bra.
Men så var det hovedattraksjonen da. Haken er et av disse moderne progbandene med uhyre komplekse arrangementer, nesten matematisk presis instrumentering (selv om jeg aldri har hørt at de har blitt referert til som «math metal»), og plutselige musikalske krumspring. For eksempel kan de finne på å – fullstendig uventet – plumpe ut i et á capella vokalparti. De er ikke det mest visuelle av band. Medlemmene ser ut som en gjeng gymlærere og bilmekanikere (og det er overhodet ikke noe galt i det!) og står for det meste med bøyd hode og stirrer ned på sjustrengersgitarene sine. Det nærmeste de kom sjokk-rock var under låta «1985», da vokalist Ross Jennings tok på seg noe som så ut som de 3D-brillene du fikk utdelt da du skulle se «Avatar».
Haken mister aldri den gode melodien uansett hvor infløkte arrangementene måtte bli.
Bandets nyeste skive «Vector» (ikke Victor, det var han som kapret settlisten – sorry, den var intern!) ble begunstiget med hele fire låter. Det er et flott album, men for mitt eget vedkommende må jeg nok si at jeg savnet materiale fra deres to første plater, som er personlige favoritter. Og etter konserten snakket jeg med en som savnet «The Cockroach King» fra tredjeskiva «The Mountain». Men veldig mye av konserten ble tilegnet de to siste skivene. Synd at Einar Solberg, som var i Drammen med sitt Leprous dagen før, ikke fant tid til å bli med på scenen under «The Architect», som han gjestesynger i på studioversjonen.
Pirk, pirk. Haken leverte et nærmest perfekt sett. Det er absolutt ikke noe å si på musiseringen. Heller ikke på låtene. Haken mister aldri den gode melodien uansett hvor infløkte arrangementene måtte bli.
Siste ekstranummer ble en versjon av Toto’s «Africa». Syntes Jennings’ vokal ble litt falsk til tider under dette nummeret, men kult at de vet å hedre sine musikkidoler.
Og nå håper vi at arrangørene har lært leksa si til neste gang Haken besøker våre trakter om et par år eller så. Om Rockefeller fremdeles vurderes som for stor finnes det steder som Cosmopolite eller Vulkan.
En flott kveld. Tre fine band. Og da jeg snakket med to medlemmer av Bent Knee i merch’en etterpå skrøt jeg fælt av dem, og tror nesten at jeg greide å overbevise dem om å komme tilbake som headliner ASAP.
Av Dag Rossing
Foto Marius Dale
