Fredag 7. februar 2025
Okkult messe i Mariboes Gate 5A
En av undertegnedes største musikkoppdagelser i senere år har vært britiske Green Lung. Det var vel på Høstsabbat i 2023 jeg så dem først og ble frelst. Denne fredagen var de headliner på et nær fullsatt John Dee.
Av Dag Rossing
Foto Ketil Martinsen
For de som ikke kjenner særlig godt til Green Lung, så spiller de hard bluesbasert rock, i grenseland til heavy metal, med et par teskjeer psykedelia. Betegnelsen stonerrock treffer vel rimelig nær blinken. Tematikken i tekstene er stort sett av den okkulte sorten, men ikke like krasse som f.eks. de til Black Sabbath eller Candlemass kan være. Ting kan tyde på at medlemmene i Green Lung kan ha lest en bok eller to, både om okkultisme og hekseri, men også om engelsk folklore. Og før noen prøver å sette meg på plass her: ja, jeg vet at Geezer Butler som skrev de fleste tekstene til Sabbath, i hvert fall til å begynne med, tok mye inspirasjon fra bøker, da fortrinnsvis skrekklitteratur.
Satans oppvarmingsband
Green Lung har med seg to supportband på denne Europa-turnéen. Satan’s Satyrs var et ubeskrevet blad for undertegnede, og jeg tror jeg kommer til å fortsette å ignorere dem i framtiden òg. Et kaotisk og ustrukturert forsøk på primitiv åttitallsmetall. Vokalisten (og bassisten) refererte til låtene deres som «tunes», men jeg hørte ingen. De prøvde seg vel på en Ramones-flørt i løpet av den drøye halvtimen de hadde fått til disp òg, uten at det hjalp på helhetsinntrykket. Satyrene er i sterk konkurranse med Agent Steel, som spilte her i fjor høst, som det elendigste band jeg har sett på denne venuen. Jeg har en teori om at de var booket inn for å få publikum til å drikke mer slik at fortjenesten i baren økte. Next!
Neste band ut var Unto Others, også temmelig ukjent for meg for noen uker siden, men disse hadde jeg hørt litt på i forkant av konserten. De var et litt merkelig valg av oppvarmingsband for Green Lung da de spiller en form for gotisk rock som er sammenlignbar med The Cure eller Sisters of Mercy, bare hakket mer metal. Live framstår de hardere enn på plate. Mange likte dem – og enkelte hadde nok møtt opp først og fremst for å høre dem – men meg treffer de ikke. De gjorde sikkert sine saker bra, men sakene deres appellerer ikke til denne skrivende person da det blir for monotont. Og akkurat der tror jeg jeg vant Thorvald Stoltenberg-prisen i diplomati.
John Dee kokte
Så til Green Lung. Etter en introtape med innledningen til bandets siste (og beste!) album, This Heathen Land, åpnet Tom Templar og hans menn med «The Forest Church». Bandet har vel egentlig funnet sin ekte identitet med sitt seneste album, og nevnte låt oppsummerer godt hva Green Lung dreier seg om.
Likevel skulle vi tilbake til debutalbumet Woodland Rites for neste låt, «Call of the Coven». Denne ble etterfulgt av «Leaders of the Blind» fra andrealbumet Black Harvest, og dermed hadde Green Lung plukket fra alle sine tre fullengdere. Et mer eller mindre utsolgt John Dee formelig kokte, og det med rette.
Det svingte som et lite uvær.
Vi fikk mer tidlig Lung i form av «The Ritual Tree» før «Mountain Throne» fra sisteskiva runget ut i salen. Jeg må si at uansett hvor mye fan jeg er av dette bandets musikk, er de ikke veldig visuelle på scenen. De gjør det mange av nåtidens band gjør, det at de bandmedlemmene som står ute på flankene stadig vekk bytter side. Vet ikke helt hva jeg synes om det. Undertegnede er en gammel mann som har levd lenge, og sett mange av de klassiske bandene live. Jeg har en følelse av at om Roger Glover hadde prøvd å bytte side med Ritchie Blackmore under Deep Purple-konserter, hadde han fått et kontant f**k off fra Ritchie. Og i Yes hadde hvert av medlemmene sitt eget persiske teppe, og nåde deg om du het Jon Anderson eller Chris Squire og satte din fot på Steve Howes teppe.
For liten venue
Nuvel. Det var en digresjon. Green Lung fortsatte med låter fordelt over deres fremdeles forholdsvis beskjedne produksjon. «May Queen» og «Song of the Stones» er henholdsvis fra debuten og deres hittil siste album. Det svingte som et lite uvær. Det var rimelig fullt i salen, og vanskelig for oss som ikke er spesielt storvokste å finne et ideelt sted å stå. Neste gang bør kanskje Green Lung oppgraderes til Rockefeller? Eller i hvert fall til Vulkan?
Green Lung viste en maktdemonstrasjon på John Dee denne kvelden.
«Woodland Rites» fulgte så, og etter «Graveyard Sun» forsvant bandet av scenen. Men vi skulle få hele fire ekstranumre. «The Harrowing» er fra Black Harvest. «Old Gods», «Let the Devil In» og «One For Sorrow», sistnevnte fra deres seneste album, This Heathen Land fikk avslutte konserten.
Jeg må innrømme at jeg elsker dette bandet, og i så måte får dere lesere ha tålmodighet med meg. Eller ikke! Green Lung viste en maktdemonstrasjon på John Dee denne kvelden. Her er det lite å trekke, og jeg ser fram til neste møte. Da forhåpentligvis på en noe større venue.
