Det franske metalbandet Gojira er aktuelle med sitt nye album Fortitude. Nå planlegger de nye turneer, hvor også Norge står på ønskelista.
Av Adrian Øien
Foto Jimmy Fontaine & Gabrielle Duplantier
Mektige Gojira slapp for en måned siden sin syvende skive Fortitude, og i den anledning tok vi oss en hyggelig liten prat med trommeslager og med-grunnlegger av bandet, Mario Duplantier. Han forteller at responsen etter albumslippet så langt har vært helt fantastisk.
– All tilbakemeldingen vi har fått har vært helt nydelig. Bra salg, topplister, Billboard og alt det der, men hovedsakelig reaksjonene fra fansen er veldig, veldig positive. Og vi har fått flotte anmeldelser. Det er jo litt subjektivt, det er vanskelig å analysere reaksjonene rundt et album, men hovedsakelig vil jeg si at det er masse bra tilbakemelding.
– Hvilken av låtene fra skiva gleder du deg mest til å spille live når den tid kommer?
– Det er for tidlig å si. Vanligvis når vi spiller en ny låt live er det en umiddelbar reaksjon fra publikum, så vi må rett og slett spille låtene først før jeg kan velge en favoritt. Så etter vår første headline-turné kan jeg svare deg. Vi justerer låtene litt også når vi spiller live, kanskje jeg på ett punkt øker BPM-en, hvis jeg føler det tilpasser låtene bedre til konsertsettingen. Jeg kan rett og slett ikke vente!
– Jeg gleder meg utrolig mye til å se dere på scenen igjen, det er altfor lenge siden!
– Så bra! Vi elsker Norge og gleder oss til å spille der igjen. Det er altfor lenge siden vi har vært der. Jeg vet ikke helt hvorfor, for alle i bandet pusher på for å spille i Skandinavia, da vi føler at dere har en forståelse for denne typen musikk. Det er alltid en fornøyelse å spille i Norge.
En abstrakt forestilling
– Jeg antar dere skrev og kanskje spilte inn noen låter som ikke ble inkludert på Fortitude, er det noen spesifikke låter du gjerne ville ha hatt med?
– Ja, jeg tror vi hadde tre låter som nesten ble med på skiva, men vi syntes 11 var et bra antall. Hvis vi har for mange låter, så er det mulig noen av dem forsvinner i mengden. Så går det også på tempoet og flyten, man vil ikke alltid ha to låter med samme tempo for eksempel. Vi valgte da å sette disse til siden, men låtene eksisterer og det er mulig de blir med på neste skive. Det er faktisk en låt som har blitt mikset av Andy Wallace som vi vurderte å ha med som bonus, men den har veldig annerledes vibes, det var ikke noe vi var vant til å gjøre. Personlig elsker jeg den, men i henhold til albumet var det best å la den ligge. Den passer ikke så godt på Fortitude. Den er i alle fall ferdig, og det er en mulighet for at vi slipper den som bonus.
«alle i bandet pusher på for å spille i Skandinavia, da vi føler at dere har en forståelse for denne typen musikk. Det er alltid en fornøyelse å spille i Norge.»
Mario Duplantier
– Jeg syntes det er interessant at tittelsporet «bare» er en interlude. Kan du fortelle litt om begrunnelsen bak det?
– Det er litt abstrakt, vi er jo artister og vet ikke alltid hvordan vi skal forklare ting. Jeg ville kanskje forklart det litt som at Fortitude er et konsept som bygger på en abstrakt forestilling om modighet, og vi har en del ideer bak konseptet. Vi syntes det var perfekt å ha en interlude med albumets tittel, det er liksom ingen mening bak sangen, ingen tekst, som gjør at tolkningen er helt åpen for alle. Atmosfæren til låten er også veldig terapeutisk, det er som en avslappende instrumental full av spirituelle følelser. Generelt elsker man å ha en låt med albumtittelen og jeg vet rett og slett ikke helt hvorfor vi valgte det slik, men det kom likevel naturlig for oss. Samtidig blandes den åpenbart godt sammen med «The Chant», som faktisk kunne ha vært tittelsporet, da det er den mest oppløftende og modige låten på albumet.
Mer farge
– Magma (2016) var et veldig personlig album for deg og Joe. Hvordan var det å skulle lage et «bredere» album med Fortitude etter Magma?
– Fortitude er også en forestilling om at etter du har mistet noen du elsker, så må du finne styrken til å leve livet videre. Så albumet handler litt om tiden etter man har sørget. Da vi spilte inn skiva hadde vi ikke noe som helst drama, vi følte oss bra alle sammen. Vi bodde i New York med min bror med familie rundt oss og hadde god tid til å skrive musikk, det var en veldig hyggelig periode i livet vårt. Vi jammet hver dag og lette etter nye ideer uten så mye vekt på skuldrene våre. Det er derfor det er mer farge på dette albumet enn Magma, men vi har fremdeles den melankolske lyden som er en del av signaturen vår. Det betyr ikke at vi er deprimerte, det er bare slik vi uttrykker oss. Så Fortitude var det albumet vi hadde lyst til å skrive, men jeg har ingen idé hva som blir vårt neste steg. Skal vi tilbake til noe mer brutalt? Selv hadde jeg elsket å ha flere death metal-låter, men akkurat nå vet jeg ikke. Det er et mysterium!
– Tror du dette blir en kortere albumsyklus fremover enn tidligere? Kan det være dere klør etter å gå inn i studio igjen allerede?
– Det er forskjellig for alle i bandet, selv hadde jeg elsket å hoppe rett inn i skriveprosessen for neste skive. Realiteten er at vi gjorde mye promotering for skiva, og vi holder på med en fantastisk produksjon for de fremtidige turneene, så det er ikke lett å begynne på et nytt album samtidig som man fremdeles tenker mye på det aktuelle albumet. Akkurat nå ser vi frem til å finne ut av sceneproduksjon og settlister, det er neste steg. I tillegg har jo alle sammen familie med barn nå, så prosessen er ikke helt den samme som før. Jeg kan se for meg at uten familien ville jeg bare spilt trommer hele dagen. Vi er alle veldig balanserte mennesker som verdsetter tid med familien. Vi har derimot ideer for neste album, så kanskje vi skriver litt mens vi er på turné når det blir mulig. Jeg liker å dele ideene mine med bandet på turnébussen for eksempel.
Krevende settlister
– Apropos settliste, jeg mener å huske at det er du som velger alle settlistene. Er det sant?
– Jepp, absolutt! Live-show er veldig krevende for meg som trommeslager. Måten jeg spiller trommer er ekstremt fysisk, jeg liker å starte showet med to eller tre catchy og straight to the point låter, før jeg må roe ned litt, både for min og publikums del. Jeg vil at de skal være komfortable. Settlisten er en delt prosess, men jeg er nok den som er mest bekymret for dynamikken.
– Hva er den mest krevende låten du har spilt live?
– Jeg må nok si «The Art of Dying». Den er ekstremt krevende, du må spille høyre og venstre, og du må finne den perfekte balansen, i tillegg til at det er en veldig rask låt. Jeg er ikke en veldig ekstrem trommeslager heller, jeg spiller raskt, men ikke konstant. Så en slik låt er veldig krevende for meg. «Backbone» er også veldig fysisk, det samme med «Flying Whales». Generelt for meg er det de raske låtene der du må være som en robot eller maskin – du må jobbe hardt for å være det med double-bassen. Jeg er en variert trommeslager som liker å spille mye forskjellig, derfor blir de partiene ekstra krevende.
«jeg har ingen idé hva som blir vårt neste steg. Skal vi tilbake til noe mer brutalt? Selv hadde jeg elsket å ha flere death metal-låter, men akkurat nå vet jeg ikke. Det er et mysterium!»
Mario Duplantier
– Så det kan se mørkt ut for en «Art of Dying»-opptreden igjen snart?
– Nei nei, jeg elsker utfordringen. Vi har spilt den mange ganger før, og jeg håper vi kan prøve igjen i fremtiden.
Gojira er altoppslukende
– Hva med Sea Shepherd EP-en, er det noen fremgang der eller ser den aldri dagens lys?
– Du kommer til å se den. Vi har gjort litt fremgang, den er ikke ferdig ennå, men vi er der nesten.
– Gojira tar vel opp nok tid som det er, men kunne du noen gang tenkt deg å danne et soloprosjekt eller eventuelt plukke opp Empalot med din bror igjen?
– Ha ha ha, nei jeg tror det holder med Gojira. Joe og jeg prøver å ta hånd om hvert eneste aspekt i bandet, så det er veldig tidkrevende. Vi har et fantastisk management, men vi er fremdeles bekymret for detaljer som covere, lokaler, produksjon og sosiale medier. Det tar mye tid. Jeg elsker å spille trommer for meg selv, jeg føler jeg har mye å utforske og jobbe med. Jeg er en veldig lidenskapelig musiker, og så fort jeg har fritid så bruker jeg det til å jobbe med trommespillingen min.
Miljøbevisste
– Til slutt, noe jeg har lurt veldig på selv. Siden Gojira er et veldig miljøbevisst band, er det noen spesifikke ting dere gjør på turné for å minimere skade på miljøet?
– Jepp! Vi bestemte oss for ikke å bruke flere plastflasker, så vi kommer til å etterspørre dette hos lokalene vi spiller i. Det er så ekstremt unødvendig å skulle bruke flere vannflasker om dagen, så vi håper vi kan finne noen metoder for å ordne det fremover. Ellers hadde vi elsket å gjøre mer selvsagt, men små ting kan hjelpe stort i det lengre løp. Når vi er på turné blir det også færre dusjer og mindre bruk av elektrisitet. Vi er også 12-13 personer på en buss samtidig, så jeg føler vi bruker mindre energi enn når vi er hjemme. Derimot er vi faktisk på en buss da, som er kjipt. Uansett, så tenker vi på flere ideer.
– Noen avsluttende ord?
– Ikke noe spesielt utenom at engelsken min er forferdelig, så du kan gjerne skrive den om så voldsomt du vil! Takk skal du ha, jeg kan ikke vente med å komme tilbake til Norge igjen!
