Fredag 8. november 2019
Rockekonger på Rockefeller
De norske «kings of rock», Gluecifer, kom sammen igjen i fjor etter mange års inaktivitet med tre utsolgte konserter på Sentrum Scene. Denne helgen skulle suksessen gjentas med tre konserter på det noe mindre Rockefeller. Blezt var til stede på fredagskonserten, den midterste av de tre.
Gluecifer hadde sin storhetsperiode fra det sene nittitall til de la inn årene omtrent midt i forrige decennium. Da de holdt noen konserter på Sentrum i fjor for første gang siden Jesus var russ, gikk mann og kvinne av huse for å bivåne VG-journalist Biff Malibu (som kaller seg noe annet på dagtid), Captain Poon og de andre røverne. Selv var jeg ikke på noen av disse konsertene, og skal innrømme aldri helt å ha sett storheten i dette bandet, men man skal naturligvis aldri avfeie et band uten å ha hørt dem live. Du kan si jeg var på en dannelsesreise denne kvelden.
Brut Boogaloo
Et par ord om oppvarmingsbandet først. Brut Boogaloo er lokale storheter, som også hadde trådd til som support dagen før da vokalisten i Wet Dreams, som var oppsatt som oppvarmingsband på torsdagen, var utslått med manflu. De gjorde en helt grei jobb uten å slå noen i bakken. Forholdsvis få hadde møtt opp da de gikk på scenen.
Vokalist Henning Solvang presenterte dem som de surrete lillebrødrene til Gluecifer, siden de ikke har hatt samme grad av suksess. I hvert fall var det tydelig at Thin Lizzy var en viktig inspirasjonskilde. Jeg bemerket det til min sidemann under tredje låt, «Heavy Snake», og to låter senere liret de like godt av seg «Massacre» av våre irske favoritter, imidlertid da med bassist Peter «Bosse» Boström på vokal, som låt vesentlig mindre som Philip Lynott enn leadvokalist Henning.
Brut Boogaloo gjennomførte sine 45-50 tilmålte minutter tilfredsstillende, men det var nok noe litt tamt over dem. Kanskje de rett og slett ikke spiller konserter ofte nok?
En ting imidlertid: hvis du som mann litt over middagshøyden skal kjøpe en Brut Boogaloo t-skjorte, kjøp en størrelse over det du vanligvis bruker. Brut har små størrelser, noe jeg erfarte etter deres konsert på Parkteatret i forfjor. Hvis du er en jente i tjueårsalderen er bar mage muligens lekkert, men hvis du er en mann i femtiårene med noen kilo mer enn ønskelig rundt midjen, er det ikke nødvendigvis det.
Kings of rock
Så over til «the kings of rock». Jeg må nesten henge meg litt opp i denne tittelen. Er du konge er du en eneveldig hersker, så «kings» i flertall gir jo ingen mening. Innen rock ‘n roll så finnes det dessuten bare én «king», og han heter Elvis! Elvis Costello, for å være nøyaktig.
Gluecifer vekker stor entusiasme hos sitt kjærnepublikum bare de viser seg på scenen.
Gluecifer hev seg i sadelen med «A Call From The Other Side» fra sin hittil siste plate (jeg vet ikke om de snakker om å spille inn en ny), «Automatic Thrill». «Car Full Of Stash» fra samme skive fulgte, og det nå nokså nær fullsatte Rockefeller hadde hender og tær og ståpikker i været. Gluecifer vekker stor entusiasme hos sitt kjærnepublikum bare de viser seg på scenen.
«Get The Horn» tok publikumsresponsen til nye høyder. Denne er fra skiva «Soaring With Eagles At Night, To Rise With The Pigs In The Morning», som må være noe nær tidenes albumtittel, om man da ikke foretrekker den lett purile «Dick Disguised As Pussy» fra noen få år før. «Easy Living» dernest er ikke å forveksle med Uriah Heep-låta av samme navn, men kan høres på Gluecifer-skiva «Basement Apes». Publikum var stadig i ekstase.
Uforløst villskap
«Reversed» var og fra «Basement Apes» og det var også «Not Enough For You». «I Got A War» er fra «Tender Is The Savage», og dermed hadde vel alle fullengderne blitt representert. Jubelen sto fremdeles i taket, men det skal sies at flesteparten blant publikum så ut til å være i en alder hvor de kan ha hatt sine første seksuelle erfaringer til Gluecifers musikk. Vi har alle vårt.
Jaja. Gluecifer kjørte et høyoktanshow, men jeg må si det virket litt vel koreografert og utstudert. Jeg savner noe villskap her. Det er ikke noe FARLIG med Gluecifers musikk. Jeg skal vedde på at de ser seg selv som et band som New York Dolls og Iggy And The Stooges, men det er noe uforløst her. Kanskje burde vokalisten slutte å skrive for VG!
Nei, det siste var flåsete. Men jeg savner noe opprørsk med den måten de presenterer seg på. New York Dolls og Iggy oser «…edge…» så fort de åpenbarer seg offentlig. Gluecifer hadde du tatt med hjem for å hilse på bestemora di.
Publikum viste ekte entusiasme av de riktige årsakene.
Men tilbake til konserten. «Leather Chair», «Ducktail Heat» og «The Evil Matcher» forårsaket mer øs fra publikum. Jeg må innrømme at jeg sjelden har sett færre mobilkameraer i lufta de siste åra. Publikum viste ekte entusiasme av de riktige årsakene. Kanskje skal vi alle bli hipstere?
Overvurdert repertoar
«Brutus», «Automatic Thrill», «Take It» og «Black Book Lodge» avsluttet den ordinære delen av konserten, men en begivenhet som dette går ikke av stabelen uten ekstranumre. «Here Come The Pigs» ble avløst av Cheap Trick låta «He’s A Whore». «Bossheaded» sendte aktørene backstage igjen.
De av oss som har vært på mange konserter vinterstid gikk nå i garderoben for å hente yttertøyet. Da bandet kom ut for andre gang fikk vi tre låter som kuliminerte i Rose Tattoo-klassikeren «Nice Boys (Don’t Play Rock ‘n Roll)».
Min vurdering er at Gluecifer gjorde en OK opptreden, men heller ikke noe mer. Må fremdeles si at jeg ikke helt greier å ta inn over meg lovprisingen av dette bandet. Jeg kommer sikkert til å gjøre meg upopulær blant mange av Norges rockere, men jeg synes faktisk at Gluecifer er temmelig overvurderte. De er ikke nødvendigvis dårlige, men mangler mye på å oppnå klassikerstatus. Det at coverversjonene er høydepunkter betyr kanske at man burde se litt mer kritisk på om deres egne låter rett og slett er gode nok? Case closed!
Gluecifer er slett ikke et dårlig band, men i forhold til dem de er i konkurranse med forventer vi mer enn hva vi mottok i kveld.
Av Dag Rossing
Foto Cecilie Andrea Torp
Les også: Gluecifer @ Sentrum Scene i 2018
