Lørdag 1. juli 2023
Come Taste the Tribute Band
Glenn Hughes var bassist og co-vokalist i Deep Purple i ca. tre år rundt midten av syttitallet. I senere år har han vektlagt tungt denne perioden av sin karriere på sine konsertturnéer, og denne første dagen i juli sto han på scenen på Vulkan Arena i Oslo.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Litt om oppvarmingsbandet først. Stargazer er fra Trondheim, og spiller melodiøs hardrock, ikke milevis fra det kveldens headliner er assosiert med. Whitesnake er et band jeg får sterke assosiasjoner til når jeg hører bandets musikk. Stargazer har tre album under beltet så langt, de to siste utgitt gjennom det danske selskapet Mighty Music. Den nye for året har fått tittelen Life Will Never Be The Same.
«Forstår dere trøndersk?» lurer vokalist Tore André Helgemo på da bandet nettopp har fullført åpningslåta «Will I Come To Heaven?». Det kan vi bekrefte. Stargazer bruker sine tilmålte tre kvarter godt, og ingen i publikum piper og roper på headlineren. Den virkelige stjernen i Stargazer er gitarist William Ernstsen. Mindre karismatisk enn sin kollega bak sangmikrofonen, men virkelig et stortalent på de seks strengene!
Stemmen i behold
Glenn Hughes hadde med seg sin vante våpendrager på gitar, dansken Søren Andersen. Trommeslager er en viss Ash Sheehan. Keyboardisten lyder navnet Bob Fridzema. Aldri hørt om de to sistnevnte før. De tre platene Hughes i sin tid deltok på med Deep Purple var Burn, Stormbringer (begge 1974) og Come Taste The Band (’75). Det hadde blitt annonsert at han skulle framføre hele Burn og store deler av de to andre.
Tittellåta fra «Stormbringer» åpnet ballet tett fulgt av «Might Just Take Your Life» fra Burn. Det låt tight og bra. Hughes har fremdeles stemmen i behold, men jeg føler at han går i noen av de samme fellene som han har hatt en tendens til de siste 25-30 år. Han har en slags visjon av seg selv som en soulsanger, og har visst fått inntrykk av at å vrenge stemmen mest mulig gir et inntrykk av at du har sjel. Mulig Stevie Wonder burde ha holdt kjeft under det studiobesøket for 40-45 år siden der han hørte Hughes og – blind som han er – trodde han hørte på en svart vokalist.
Han har en slags visjon av seg selv som en soulsanger, og har visst fått inntrykk av at å vrenge stemmen mest mulig gir et inntrykk av at du har sjel.
Nuvel. «Sail Away» er en semiballade som, etter min mening, fordrer en David Coverdale på vokal. Låta er et høydepunkt på Burn, men her (uten David C.) følte jeg ikke at den funket like godt. «You Fool No One», også den fra Burn, fulgte deretter. Her må jeg innrømme at jeg spisset ørene for Søren Andersens ferdigheter på gitar. Soloen Ritchie Blackmore framførte på Made In Europe ble kopiert omtrent note for note. Det betyr vel at Andersens teknikk er upåklagelig, men at han ikke nødvendigvis er noen stor stilskaper. Trommesoloen kunne de uansett ha kortet ned.
Lever på gamle meritter
Og så kom «Mistreated». Dette er en låt som David Coverdale synger alene på studioversjonen, og kanskje Hughes burde latt den ligge? Det var vel her jeg for alvor begynte å få denne konserten litt opp i halsen. Slutt å syng som om du blir bitt i skrittet av en rottweiler når det ikke er påkrevd av låta! Eller overlat den til David. Men han har vel saktens heller ikke stemme lenger til å yte den rettferdighet.
«Gettin’ Tighter» er en av de mer funky låtene fra Come Taste The Band, albumet som Purple ga ut i 1975 med gitaristen Tommy Bolin, som hadde spilt med jazzstorheter som Billy Cobham og Alphonse Mouzon. Jeg føler at Søren Andersen ikke helt greide å måle seg med originalen. Tragisk var det dog ikke.
Slutt å syng som om du blir bitt i skrittet av en rottweiler når det ikke er påkrevd av låta!
Det begynte å gå mot slutten. «You Keep On Moving», også denne fra Come Taste…, ble framført så å si perfekt. Men jeg hadde forlengst begynt å få følelsen av at vi så på et tributeband. Det er i våre dager mange eks-medlemmer av kjente band som turnerer med settlister bestående kun av deres mer kjente bands repertoar. Joe Lynn Turner var vel i Rainbow i omtrent tre år, og i Deep Purple i ca. ett, og lever stadig på det. Stiltskin-vokalist Ray Wilson frontet Genesis i omtrent et kvarter, og lever på det fremdeles.
Kompetent band
Nuvel. Vi skal ha respekt for at også rockeartister må betale strømregningen. Glenn bor vel i California, så hans er neppe særlig høy. Uansett synes jeg at det er litt synd at artister som har bevist at de har talentet som skal til føler at de må basere seg på gammel moro når musikken de presterer nå til dags absolutt holder mål. Glenn Hughes er et godt eksempel på dette.
Så langt i konserten hadde Hughes holdt seg til låter han selv hadde vært med på originalversjonene til, men nå som det gikk mot slutten klarte han jammen å hive inn «Highway Star», en klassiker fra Machine Head som kom nærmere to år før hans inntog i bandet. I det minste gjorde de en godkjent versjon av den.
Det er noe med denne typen konserter at de sjelden når opp til det de hyller.
«Burn» fikk æren av å avslutte kvelden, en av Deep Purples beste låter, og definitivt DEN beste fra Coverdale-Hughes lineupen (min påstand). Originalversjonen av denne låta har noen av Ritchie Blackmores og Jon Lords beste prestasjoner på sine respektive instrumenter. Det var gledelig å registrere at Andersen og Fridzema ikke lå langt unna med sine framførelser.
Og den endelige dommen? Vel, det er noe med denne typen konserter at de sjelden når opp til det de hyller. Bandet til Hughes var kompetent, og selv har han stemmen mer eller mindre i behold. Imidlertid var Deep Purple mye mer enn bare kompetente, så da har noe sånt som dette en tendens til å blekne litt i forhold. Men bevares, man må ta det for hva det er, og da kom Glenn og hans menn greit nok fra det.
