Lørdag 26. oktober 2019
Atmosfærisk og teatralsk
Hva går og går og kommer aldri til døra, og skulle uansett stilles en time tilbake i natt? Gåter er ofte fascinerende ja, og Gåte fra Trøndelag er intet unntak.
Anført av søskenparet Sundli slo Gåte ned som en bombe i norsk musikkliv rundt århundreskiftet. Vokalist Gunhild hadde da ennå ikke stemmerett. Broder Sveinung hadde muligens lappen. Siste lørdag i oktober holdt de konsert på Sentrum Scene, og i dag er de begge modne voksenpersoner. Og, Gud Brutle, er det kvalitet på det de presenterer!
Det ble en atmosfærisk innledning på konserten. En lav buldring lå over salen i flere minutter. På slaget 21:30 ble det lys på scenen. Mye røyk og, men vi skimtet bandmedlemmer der oppe. Men hvor var Gunhild?
Vokalen hennes hørte vi jo, men hun var ikke å se! Plutselig ble det klart at hun sto bak oss. For de av leserne som kjenner Sentrum Scene, så sto deres anmelder nær den høyre baren på første avsats. Gunhild hadde åpenbart kommet ut av veggen, for hun sto fire-fem meter bak meg, fremdeles iført overtrekksbukser og hoodie (eller noe som så veldig ut som noe man overnatter i på hyttetur vinterstid). Det var tittellåta fra fjorårets «Svevn» vi ble servert.
Tekniske problemer
Etter denne originale åpningen ble Gunhild eskortert backstage (merkelig nok gikk hun ikke tilbake gjennom veggen), og da hun åpenbarte seg på scenen var hun iført sitt vanlige flagrende sceneantrekk inklusive prinsessekronen. «Rideboll og Gullborg» var andre låt ut og det var god stemning blant publikum. Dessverre manifisterte enkelte tekniske problemer seg rundt dette tidspunktet. Gitarist Magnus Bømark satt mye på huk tidlig i konserten og prøvde å fikse noe på pedalbrettet.
Ikke at vi i publikum led noen nevneverdig nød. Storebor Sundli dekket over med fele og keyboards i noen partier som muligens skulle hatt gitar. Dette er rutinerte musikere som åpenbart kjenner hverandre godt.
Dette er rutinerte musikere som åpenbart kjenner hverandre godt.
Hvis det er noen som ikke kjenner Gåtes musikk og har giddet å lese så langt, så er de et norsk folkrockband med elementer av punk og alternativrock. Tekstene er på nynorsk. Mange av låtene deres er bearbeidete versjoner av norske folkeviser og på fjorårets comeback-skive «Svevn» samarbeidet de med folkemusikeren Knut Buen på mange av låtene. Bandet tok en lang pause etter å ha gitt ut «Jygri» og «Iselilja» på første halvpart av forrige tiår, hvorpå de drev med andre ting. Sveinung Sundli har vært primus motor bak Storåsfestivalen, som la inn årene i 2012. Og søster Gunhild har hatt mange roller som teaterskuespiller, blant annet ved Trøndelag Teater, og ga dessuten ut et soloalbum i 2013.
Men for et par år siden bestemte søsknene seg for at det var på tide med en gjenforening, huket tak i originalgitarist Magnus, og et par nye medlemmer, Mats Paulsen på bass og Jon Even Schärer på trommer, og ga ut det utmerkede alsteret «Svevn».
Langt fra utsolgt
Dessverre var det langt fra utsolgt på Sentrum Scene i kveld. Galleriet hadde ikke engang blitt åpnet for det generelle publikum – kun for fotografer – og det er det første gang denne anmelder har opplevd på denne venuen. Nede i salen var det relativt tettpakket, men ikke uframkommelig, så jeg antar at noe rundt 600-700 hadde funnet veien hit i kveld. Hvorfor så få? Det var jo tross alt lørdag! Vel, Gåte har underholdt hovedstaden relativt hyppig siden gjenforeningen, og hadde ikke noe ny musikk i bagasjen siden sist de gjestet Sentrum, bortsett fra en låt, «Huldra», som kan høres på diverse streaming-plattformer, og fikk æren av å avslutte kveldens hovedsett.
Gåte er et av disse merkelige bandene som ikke kommuniserer mye verbalt med publikum, men har salen i sin hule hånd uansett.
De som ikke var der registrerte ikke at bandets opptredener blir mer og mer teatralske. Nytt siden sist jeg så dem var en kvinnelig danser/flammesluker som entret scenen tre ganger i løpet av konserten, og ble mer og mer utagerende for hver gang. Svært visuelt. Ellers kom «hitsa» på løpende bånd: «Knut Liten og Sylvelin», «Bendik & Årolilja» og «Jomfruva Ingebjør». Og innimellom kom flotte nøkkellåter fra comeback-skiva som «Isdalskvinnen» og «Kom no Disjka». Etter en time og femten minutter gikk bandet av scenen, men vi visste selvfølgelig at det kom mer.
Noe for seg selv
Publikum klappet bandet standhaftig inn til ekstranumre, og Gåte var ikke vonde å be. Vi fikk først «Bannlyst» fra comeback-skiva. «Margit Hjuske» fra «Jygri» satt som et skudd. Dette arrangementet var vesentlig tyngre enn på plate, og noen andre live-versjoner jeg kan huske å ha hørt, og med herlig hammondorgelbrus fra Sveinung ble det undertegnedes høydepunkt for kvelden (jeg elsker hammondorgel!). Ikke for det, den nydelige, men noe mindre intense, «Sjåaren» fra «Iselilja» avsluttet konserten på en fortreffelig måte med noe som kan ha vært Gunhilds vakreste vokalprestasjon denne kvelden.
Gåte er noe for seg selv. Mot slutten løp gitarist Magnus så fort han kunne gjennom publikum, geleidet av to damer med proft fotoutstyr iført Gåte-merch, og stilte seg på samme avsats som Gunhild hadde åpnet konserten på for en dose gitar-freakout. Gjennom hele konserten – bortsett fra da han sto krumbøyd over pedalbrettet – framstod han som Ritchie Blackmore på amfetamin. Vi fikk positurer som om han brukte gitaren som stikkvåpen. Men det gjorde han heldigvis ikke! Vi har hatt mer enn nok blind vold i Oslo i det siste.
Til tross for enkelte tekniske problemer ble det en flott kveld på Sentrum Scene. Gåte er et av disse merkelige bandene som ikke kommuniserer mye verbalt med publikum, men har salen i sin hule hånd uansett. Vi håper og tror flere tar turen neste gang. Da har de forhåpentligvis en ny skive å promotere og!
Av Dag Rossing
Foto Boris Danielsen
Les også: Gåte på Sentrum Scene i november 2018
