Gåte | Nord

På vei mot Nord

For noen måneder siden ga trønderske Gåte ut EP-en Til Nord. Nå har de gitt ut fullengderen som bare heter Nord, så da må vi anta at de har funnet fram til målet.

Trenger vi en presentasjon av Gåte? Søskenparet Sundli, Gunnhild på vokal og Sveinung på fele og diverse tangentinstrumenter har hele veien vært sentrale. Det har vel også gitarist Magnus Børmark vært. Det er disse tre som nå utgjør kjernen i Gåte. I dag er òg bassist Mats Paulsen og trommis Jon Even Schärer tilknyttet bandet.

Det begynner fagert og folkemusikkaktig med «Solfager og Ormekongen». Dette er jo en gammel klassiker av Sigmund Groven, en folkemusiker fra Telemark (nå Vestfold og Telemark) som Gåte har jobbet med tidligere. Det låter pent nok (til tross for hardingfele), men det er ikke her plata tar av.

Tradisjonelt og moderne

Da er vi nærmere på «Svik» som benytter gitarer og andre instrumenter vi forbinder med rock. Det åpner relativt tungt og intenst, men gullstrupe Gunnhild toner det ganske fort ned til noe jeg vil kalle en Gåte-utgave av en alternativ progrock-låt. Fele er framtredende i miksen. Egentlig et fantastisk arrangement, selv om låta forblir litt «nedtonet» og egentlig aldri tar helt av.

Det er ikke all verden av fornyelse, men likte dere stilen på Jygri og Iselilja tar jeg det nærmest for gitt at dere vil like det dere får servert på Nord.

I «Hemnarsverdet» er vi tilbake til klassisk folkrock igjen. Hadde Fairport Convention kommet fra Trøndelag i 1970, hadde muligens «Liege and Lief» hørtes litt ut som dette. «Horpa» byr på mer hardingfele (eller er det en synth-utgave?). Temmelig tradisjonelt låter det i hvert fall. Førsteklasses vokalavlevering fra Gunnhild.

På «Talande tunger» er vi tilbake i et mer moderne lydbilde, men dette er kun en kort instrumental. «Rideboll og Gullborg» kjenner vi fra tidligere Gåte-utgivelser, men vi fortsetter med den mer moderne sounden.

Vokalgymnastikk

«Sigurd og Trollbrura» er visst ingen tradisjonell folkevise, men høres ut som en. Gåte sprudler uansett på sitt tradisjonelle vis. «Kjærleik» er vel en gammel favoritt fra albumet «Iselilja» fra den gang da. Nyinnspillingen fungerer aldeles utmerket.

«Jomfrua Ingebjørg» er mer visepreget. Akustiske gitarer dominerer. Pen låt, men kan virke litt generisk i dette selskapet. Siste låt ut er «Sjåaren». Også denne akustisk, men mer dramatisk. Gunnhild byr på en del vokalgymnastikk mot slutten av denne.

Så, er Gåte like mye å satse tid og penger på i 2021 som da de ga ut to kritikerroste album i ’02-’04? Jeg vil si det. Det er ikke all verden av fornyelse, men likte dere stilen på Jygri og Iselilja tar jeg det nærmest for gitt at dere vil like det dere får servert på Nord. Eplet faller ikke langt fra stammen. Eller spriten er aldri langt fra kaffekoppen, som de sier i folk-miljøer i Trøndelag.

Av Dag Rossing

Sporliste

1. Solfager og Ormekongen
2. Svik 
3. Hemnarsverdet 
4. Horpa 
5. Talande tunger 
6. Rideboll og Gullborg (Acoustic) 
7. Sigurd og Trollbrura 
8. Kjærleik (Acoustic)
9. Jomfrua Ingebjørg 
10. Sjåaren