Torsdag 27. juni 2019

Foo Fighters er ikke som noen andre

Torsdag kveld inntok legendariske Foo Fighters Koengen på Bergenhus festning, som eneste stopp i Norge i år, og avsluttet en hektisk konsert-juni for bergensere – og hvilken avslutning det ble.

Etter Iron Maidens «Hallowed Be Thy Name» over høyttalerne kommer en løpende Dave Grohl ut på scenen og har med én gang full kontroll på publikum. Etter noen minutter med løping rundt på scenen, til en varm bergenservelkomst, starter hitparaden med «The Pretender». Publikum er i ekstase og synger med på full hals og lager en stemning som neppe er sett på festningen i år. Bandet er rutinert og viser en helt rå spilleglede.

Oppfølgerne «Learn to Fly» og «The Sky Is a Neighborhood» fortsetter å vise Bergen at Foo Fighters er i en særklasse som liveband, spesielt sistnevnte som inkluderte fire korister med blant andre datteren til Grohl, ble ett av kveldens store høydepunkter. Sangen er en av få låter som står ut på deres ferskeste album «Concrete and Gold», og den sitter som om den har vært på settlisten i 20 år.

Høy champagne-føring
Først på «Times Like These», omtrent 20 minutter inn i konserten, begynner deler av publikum å falle litt av, uten at det går ut over bandet. Grohl krever oppmerksomhet og har ingen planer om å bremse. «Rope» tar stemningen opp igjen fra første akkord, og publikum er med igjen. Etter å ha holdt et såpas høyt energinivå så lenge, lurte undertegnende på om ikke han trengte et lite avbrekk snart, og det kom. Først var det en litt lengre gitarsolo før, i vaskeekte Rush/Kiss-stil, trommis Taylor Hawkins blir løftet opp med trommeriser og får først en trommesolo og så en sang som leadvokalist, nemlig «Sunday Rain». Dette er ikke blant de sterkeste sporene på deres nyeste album, og lever derfor ikke helt opp til standeren på resten av konserten.

«My Hero» derimot blir ett av høydepunktene, med en mer dynamisk fremføring som starter med Grohl alene med publikum. Her kommer frysningene. «These Days» blir også et stort høydepunkt med masse allsang og mye krutt, før «La Dee Da» blir kveldens store overraskelse. Den sitter mye sterkere enn på plate og viser Foo Fighters fra sin hardere side. Neste sang ut er «Walk», som er en av deres sterkeste låter fra dette tiåret. Utførelsen er svært lik som på plate uten at det er noe negativt.

Utrolige prestasjoner fra kanskje 2000-tallets største rockeband.

Så er det tid for å introdusere bandet. Dave tuller med at det fortsatt er mye sollys rundt halv ti i Bergen, og kaster på seg solbriller og tar på en småironisk «attitude» og drikker champagne rett fra flasken, mens lead-gitarist Chris Shiffet tar en gitarsolo og den ellers usynlige keyboardisten tar en synthsolo. Mye sirkus, men bandet oser karisma og får det dermed til å funke. Når Nate Mendel blir introdusert tar de et vers fra «Another One Bites the Dust», Taylor Hawkins tar en liten Freddie Mercury chant, og når Pat Smear blir introdusert kommer en solid cover av «Blitzkreig Bop», før leopard-yogabuksene til Taylor Hawkins får skinne litt frempå scenen. Grohl setter seg bak trommesettet og sier han aldri har spilt trommer med solbriller på. Det er tid for en ny coverlåt; «Under pressure». Den funker bra for stemningen, men lite teknisk. Hawkins’ vokal har hint av brillians, men når han løper rundt på scenen blir det mye falske toner.

Rutinert Duracell-kanin
Grohl kommer tilbake til fronten av scenen og bandet prøver seg på ZZ Tops «Cheap Sunglases», men beklager seg for at de ikke kan den. Som plaster på såret blir «All My Life» en fantastisk «crowd-pleaser», og «Run» byr på mer av godbitene. En sakte versjon av «Wheels» blir dagens ballade og med godt trøkk fra publikum ble det vakkert. «Monkey Wrench» drar opp energinivået igjen og Grohl spretter rundt som en Duracell-kanin. En helt majestetisk fremførelse av en av bandets store klassikere. «Dirty Water» og «This Is Call» var dessverre lite spennende, men solid utført.

Avslutningen av showet ble en overraskende forespørsel fra første rad med «Floaty», som er en «deep cut» fra debuten som blir spilt for første gang siden 2006, men blir avbrutt midt i ettersom de ikke husket resten. «Best Of You» derimot er rutinert, men svær. Grohl virker ikke sliten i det hele tatt og publikum befinner seg i rockehimmelen med en bridge som ble utvidet med fem minutter der samsangen på «oh-ingen» er noe som kan sammenlignes med Paul McCartneys «Hey Jude» på Koengen tre år tidligere. «Vi spiller ikke encores, for vi vil spille ut hele tiden vår», sier Grohl før siste låt spilles. «Everlong» er som skapt for stadionrock og avslutter konserten på fantastisk vis.

Konserten var rutinert med fullt av spilleglede, og publikum var det beste på Koengen i år. Selv om det var noen bomarter ble de enten reddet av at de var godt utført, bra stemning og/eller at de var omringet av utrolige prestasjoner fra kanskje 2000-tallets største rockeband.

Av Mathias Bergfjord
Foto Oddbjørn Steffensen

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. The Pretender
2. Learn to Fly
3. The Sky Is a Neighborhood
4. Times Like These
5. Rope
6. Sunday Rain
7. My Hero
8. These Days
9. La Dee Da
10. Walk
11. Another One Bites the Dust / Blitzkrieg Bop / Under Pressure / Cheap Sunglasses
13. All My Life
14. Run
15. Wheels
16. Monkey Wrench
17. Dirty Water
18. This Is a Call
19. Floaty
20. Best of You
21. Everlong