Fredrikstad, lørdag 28. juli 2018

Forutbestemte konger beseirer Gamlebyen

“Mer kortreist musikk kan man ikke få – Grim Stene hadde vel hundre meter å gå”, opplyses det før ordene “auf” og “wiedersehen” etter et kvart århundre endelig gir mening.

Norges beste thrash metal-band er altså på hjemmebane, ute av dvale etter dyp og uforstyrret søvn, og “Stop!” er naturligvis først på det altfor korte programmet. For å bli fort ferdig med det negative: Lyden er alt annet enn god i starten, det mangler både volum og gitarer, og en lokal islending tapper meg på skuldra og spør “det er vel ikke sånn dette bandet skal låte?”

Litt bedre blir det i “House Of Wonders” og “Inner Self”, men der ørene ofte får best behandling, altså midt i folkehavet med stereoeffekt og et godt stykke unna støyen på scenen, blir det ingen stor opplevelse. Da må man ta grep; altså vandre litt, for ett eller annet sted er det alltid god lyd, og den kunne finnes rett foran PA-en på siden av scenen, i dette tilfellet borte hos Brumlebass-Skule.

Plutselig blir konsertopplevelsen en helt annen, og det første tydelige er at gutta ikke har gjort annet enn å øve til Månefestivalen 2018 de siste 25 årene – i alle fall høres det sånn ut. “Conveyer Of Truth” og “Skrell” (blant samlere kalt “Skyrell”) er noe av det tighteste fra en scene på lenge, så herfra og ut blir konserten et eneste langt seierstog.

Hvis man dømmer utfra innsats og spilleglede blir det nok ikke like lenge til neste gjensyn.

Jada, vi kosær vårs! Grim Stene får det folkerike publikummet til å hilse på både mor, far, bror Skule, “bror” Raggen og den nye gitaristen Øystein Warem, som kanskje ikke er innlemmet i familien ennå, men som spiller som om han og Grim skulle ha øvd hver dag etter at de ble skilt ved fødselen. Her i Tig(g)erstaden er forresten “bror” et ganske utvannet begrep, så forutsatt at dette har spredd seg til plankebyen, er nok Øystein velkommen til julemiddag. Nuh! vel, det blir en digresjon.

Vi er innom “Flower Power”, “What It Is Worth” og “My Sweet TV” (eneste nyere enn andreskiva) før det er tid for “Auf Wiedersehen”, som skaper både moshpit og allsang nesten på grensen. “Øystein er den eneste i bandet som pushær 50”, nevner Grim i løpet av gigen, og legger til at resten “pushær 60”. Mange av de som skråler med under tittellåten fra bandets debut er 60 og vel så det, så gleden over gjensynet kunne tas og føles på – særlig hos Grim selv, som slettes ikke lever opp til navnet sitt som verdens gladeste østfolding denne kvelden. Bandet som helhet derimot, har levd opp til både navn, forventning og 25 års savn, og avslutter med en mesterlig majestetisk “The King”.

Så kan man som en tvilsomt (in)habil blodfan selvsagt ramse opp en rekke låter man gjerne skulle ha hørt; “Fine By Me”, “Lost Control” (som burde ha vært med på “The Way To Go” fordi demoen var mye fetere enn den utgitte albumversjonen), “Dead By Dawn” og “The Floating Man”, men hvis man dømmer utfra innsats og spilleglede blir det nok ikke like lenge til neste gjensyn.

Av Frode Johnsrud
Foto Terje Dokken

previous arrow
next arrow
Slider