Lørdag 9. november 2024
En trommeslager vender tilbake
Det er vel knapt noen som bryr seg om progrock og metal som ikke har fått med seg at trommeslager Mike Portnoy er tilbake i Dream Theater, og denne lørdagen sto bandet på scenen i Oslo Spektrum.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Det er jo ett spørsmål alle stiller seg før de skal på konsert med Dream Theater, og har gjort i i hvert fall 10 år, og det er om «Osten» (vokalist James LaBrie) kommer til å ha dagen. Mannens stemme holder jo på ingen måte samme kvalitet som den gjorde på nitti- eller tidlig totusentall. I kveld kunne vi stille oss ytterligere et spørsmål: hva ville Portnoys retur ha å si for bandet?
Oslo Spektrum var tilnærmet utsolgt, og det har det vel ikke pleid å være på Dream Theaters konserter der? Det reduserer selvfølgelig publikumskapasiteten vesentlig når man setter ut stoler på hele gulvet, men det hadde nok òg en god del å gjøre med at trommeslageren, som mange ser på som selve sjelen i bandet, var tilbake i besetningen.
Få vil vel være uenige i at nittitallet var Dream Theaters mest klassiske periode; det var i løpet av det tiåret vi fikk klassiske album som Images & Words, Awake og Scenes From a Memory, og de startet like godt med noen fanfavoritter. Åpningslåt var «Metropolis Pt. I: The Miracle And The Sleeper» fra den førstnevnte og den ble fulgt av «Overture 1928» og «Strange Déjà Vu» fra Scenes…
Perfekt lyd
Lyden var nær perfekt, i hvert fall fra der jeg satt, og framførelsene var det lite å si på. Folk som John Petrucci (gitar), John Myung (bass) og Jordan Rudess (tangenter) er udiskutable virtuoser på sine respektive instrumenter, og da får det ikke hjelpe at en gammel krok som undertegnede gjerne skulle ha sett en keyboard-rigg à la den Rick Wakeman hadde med da Yes spilte i Ekeberghallen i 1977.
Og LaBrie? Vel, han slet. Men det er de som styrer lyden selvsagt oppmerksomme på, og han var nok mikset vel langt ned fra begynnelsen av. Uansett virket det som han kom seg noe etter en låt eller to, og med en og annen av Dream Theaters konserter de siste fem til ti år i minnet, får vi være storsinnete nok til å gi vokalisten godkjent denne kvelden. I hvert fall inntil avslutningen, men mer om det siden.
Lyden var nær perfekt og framførelsene var det lite å si på.
Når det gjelder det nygamle medlemmet bak slagverket, så gjorde han òg en respektabel jobb. Når det er sagt, hadde jeg ventet at han skulle ta en mer dominerende rolle enn han faktisk gjorde, men det er mulig jeg har blitt for vant til å se ham med aktører som Transatlantic og Neal Morse Band i senere år, der han står for i hvert fall en del av den kontaktskapende praten med publikum. Her holdt han munn (bortsett fra at han bidro med koringer) og overlot snakkingen til LaBrie.
Det er mulig Mike Mangini, som har vært bandets trommis i sin navnebrors fravær, er en teknisk bedre trommeslager, men Portnoy er nok mer «lekende» av seg, og mer underholdende å se på, i hvert fall for en ikke-trommis som undertegnede.
Nyere repertoar
En ting jeg – og sikkert mange med meg – hadde lurt på, var om Dream Theater kom til å totalt ignorere de fem albumene de har gitt ut mens Portnoy var ute av bandet. Men nei, i første sett – Dream Theater gjør alltid (tror jeg) to sett når de stiller uten oppvarmingsband som på denne turnéen – fikk vi «Barstool Warriors» fra Distance Over Time (2019).
Mike Portnoy er jo den som plukker låter til settlistene fra gammelt av, en rolle han visstnok har gjenopptatt på denne turnéen, og det er i så fall til hans kredit at han erkjenner at bandet har gitt ut god musikk også uten ham. Det er selvfølgelig heller ikke usannsynlig at de andre har et ord med i laget. Distance Over Time er uansett et meget godt album, i mine ører kanskje deres beste fra de siste 20 år.
Jeg hadde ventet at Mike Portnoy skulle ta en mer dominerende rolle enn han faktisk gjorde.
«Hollow Years» er en av Dream Theaters beste ballader. Denne låta fra Falling Into Infinity (1997) er skrevet av John Petrucci og handler visstnok om hans forhold til sin far (hei, det er farsdag når dette blir skrevet!). Sant å si hadde denne nydelige låta fortjent en bedre vokalprestasjon enn LaBrie er i stand til å gi den nå for tiden, men han ble godt hjulpet av publikum.
«Constant Motion» og «As I Am» rundet av første sett før bandet – og LaBrie – tok seg en velfortjent pause.
Radbrukket avslutning
Etter ca. tjue minutter fant vi våre plasser igjen, og det samme gjorde bandet på scenen. «Night Terror» fikk æren av å åpne settet. Dette er den første singelen – altså video på YouTube og lydfil på diverse strømmetjenester – fra bandets kommende album, Parasomnia, som etter planen dumper ned hos kjøpmannen i februar. En helt grei låt, men jeg er usikker på om den er klassikermateriale. Uansett ble den etterfulgt av flotte «Under a Glass Moon» fra Images & Words og en låt til fra Mike Manginis tid i bandet, «This Is The Life».
Den korte «Vacant» fungerte som en innledning til den instrumentale «Stream of Consciousness» akkurat som på Train of Thought (2003). Neppe helt tilfeldig at de hadde lagt inn en lang instrumentallåt på dette punktet i konserten. LaBrie fikk uansett nok å bryne seg på i den avsluttende 20 minutter-eller-så lange «Ocatavarium».
Vokalprestasjonen her var rett og slett grusom; det er det mest dekkende ordet for det.
Men vi skulle jo få noen ekstranumre. «Home» og «The Spirit Carries On» kommer begge fra Scenes From a Memory (1999), og sistnevnte er, som «Hollow Years» i første sett, en vakker ballade der jeg gjerne skulle sett at James LaBries stemme hadde holdt samme nivå som den gjorde den gangen de opprinnelig spilte den inn.
Men nå var det godt det øyeblikkelig var slutt, noe jeg har en følelse at vokalisten var enig med meg i. «Pull Me Under», det nærmeste Dream Theater har en hit, ble kveldens siste nummer, og nå sprakk LaBrie helt. Med fare for å gjenta noe jeg skrev i anmeldelsen av Fish-konserten for et par uker siden: det er noe trist ved å høre musikk man har satt så stor pris på i så mange år bli radbrukket i den grad særlig denne låta ble i kveld. Vokalprestasjonen her var rett og slett grusom; det er det mest dekkende ordet for det. Han må jo ha følt det selv òg, men profesjonell sirkushest som han er avsluttet han så godt han kunne.
Vokalen trekker ned
Og dett var dett. Siden Dream Theater ikke har et nytt album i handelen før om tre-fire måneder var det et best of-sett vi fikk servert. Og det var nærmest perfekt gjennomført av fire av de fem på scenen, men vokalen trekker såpass mye ned altfor mye av tiden at jeg vanskelig kan gi konserten en så høy karakter som jeg skulle ha ønsket.
Er det noe som kan gjøres? Jeg er hverken lege eller sangpedagog, men jeg har liten tro på at LaBrie vil låte så mye bedre til neste år da de lovet å komme på et Oslo-besøk igjen. Mange har sagt mye om dette i flere år nå, blant annet har enkelte tatt til orde for at vokalisten burde byttes ut. Selv syns jeg ikke det hadde vært riktig, kanskje enda mindre nå som den klassiske besetningen av bandet er tilbake (neida, jeg har ikke glemt en mann som heter Kevin Moore!).
Mange av disse låtene er helt klart krevende å synge for hvem som helst.
Kanskje løsningen er kortere konserter. Mange av disse låtene er helt klart krevende å synge for hvem som helst. Drøyt tre timer, selv med pause, kan nok være i meste laget.
Men det er ikke opp til meg å avgjøre. Snart er det jul, og mange av oss venter vel så spent på bonusjulegaven med tittel Parasomnia som kommer i februar. Og vi sees nok når Dream Theater kommer til hovedstaden for å promotere sin nyeste baby òg.
