Torsdag 19. mai 2022
Drømmenes teater i Oslo Spektrum
Dream Theater regnes vel som progmetallens gudfedre. De har i over tretti år nå levert høy kvalitet både live og på plate, og denne torsdagen i mai tok de turen til Oslo Spektrum.
Jeg vet ikke om det er behov for en nærmere presentasjon av Dream Theater i dette forum, men for å ta det kort: bandet består av musikere som alle som en er virtuoser på sine respektive instrumenter. Samtlige (tror jeg), bortsett fra vokalisten, er musikkakademiutdannete. Det litt omdiskuterte medlemmet av bandet er vokalist James LaBrie («Osten» blant venner) som i senere år periodevis har hatt problemer med stemmen.
Devins lydmur
Det har ikke vært så ofte i senere år at Dream Theater har turnert med oppvarmingsband, men på denne turneen – eller store deler av den – er det canadiske Devin Townsend som har fått æren. Devin er jo en ganske eksentrisk artist, som denne anmelder aldri helt har fått taket på. I dette oppvarmingssettet viste han og hans for så vidt dyktige band seg fra sin desidert hardeste side. Lydbildet var massivt og det var til tider vanskelig å skille instrumentene fra hverandre.
Det er litt uklart for meg hvorfor Townsend avlyste sin egen turné som headliner for å spille support for Dream Theater i stedet. Vel får han spille større steder for mange flere mennesker, men jeg synes egentlig ikke disse artistene står så godt til hverandre. Jaja, det har vært noen rare hovedband/oppvarmer-kombinasjoner før òg.
Uansett fikk vi en liten time med Devins lydmur ispedd en del griseprat mellom låtene. Selv fikk jeg relativt lite ut av denne konserten, men jeg er sikker på at mange av de tilstedeværende ser det annerledes. Kanskje jeg bare er feil mann til å anmelde dette?
Glitrende spill
Men Dream Theater er en helt annen skål. Long Island-gutta (kjernen i bandet er i hvert fall derfra) åpnet settet sitt med «The Alien» fra deres siste LP A View from the Top of the World. Denne skiva har så langt ikke satt seg helt hos meg ennå, men live fikk denne låta, som også åpner albumet, et helt annet liv. Som sagt over er Dream Theater ypperlige musikere, men en viss spenning var knyttet til om LaBrie kom til å levere.
Men vi hadde ikke behøvd å uroe oss. Denne kvelden var det ikke noe å utsette på stemmen hans som man ikke kan utsette på nesten enhver vokalist på hans alder innen denne sjangeren. Og bandet spilte selvfølgelig glitrende. Gitarist John Petrucci er nesten et unikum innen metall og prog. Jeg er for så vidt ikke av dem som mener at musikk blir bedre jo fortere gitaristen greier å flytte fingrene, men dette er intet mindre enn imponerende å høre på. Det hadde vært interessant å vite hvor mange unge aspirerende gitarister han inspirerer til å bli bedre kontra hvor mange som fullstendig mister motet når de hører hvor langt det er opp, og stikker til skogs med fiskestanga i stedet.
Alle fikk sine solopartier, men ingen dro det så langt at gjesperefleksen ble utløst.
«6:00» fra Awake (1994) ble andre låt ut, og den eneste fra nittitallet. Men «Endless Sacrifice» er fra Train of Thought (2004) og da snakker vi fremdeles om bandets glansperiode. Innimellom disse fikk vi «Awaken The Master» fra den nye plata.
Lite å utsette på lyden
Jeg skylder kanskje å gjøre oppmerksom på at jeg var blodfan av dimensjoner av Dream Theater fra da jeg kjøpte Images and Words uhørt på grunnlag av en anmeldelse i metallbibelen (den gang, ikke nå lenger) Kerrang i 1992. Dette varte i drøyt ti år før interessen for bandet begynte å falme noe rundt midten av 2000-tallet. Jeg fortsatte å kjøpe platene og å gå på de fleste konserter de holdt i mitt nærområde, men fikk nok aldri det samme sterke forholdet til de skivene som kom i ettertid. Bortsett fra Distance Over Time fra 2019, som var et friskt pust etter bandets forsøk på kinesisk vanntortur, The Astonishing, men fjorårets utgivelse har ennå til gode å gjøre samme inntrykk på meg.
Men det var min DT-historikk. Nå er det imidlertid årets Spektrum-konsert det dreier seg om. «Bridges in the Sky» fra A Dramatic Turn of Events fulgte så, avløst av nok et nytt nummer, «Invisible Monster». Det er unødvendig å påpeke hvor bra dette låt så lenge LaBries stemme var inntakt, og det var den konserten gjennom. Bassist John Myung, trommis Mike Mangini og tangenttrollmann Jordan Rudess briljerte like mye som sin gitarspillende kollega nevnt over. Alle fikk sine solopartier, men ingen dro det så langt at gjesperefleksen ble utløst.
Jeg har registrert at enkelte har kritisert lyden på denne konserten. Fra der jeg sto – nokså rett foran miksepulten og rett bak der golden circle begynte – var det lite å utsette på den. Kanskje noe på begynnelsen av Devin Townsends sett! Det kommer kanskje litt an på hvor i lokalet du er, men jevnt over syns jeg det fungerer bra lydmessig i Spektrum om dagen. Spektrum-lyd er et begrep for historiebøkene.
Overbevisende levert
«About to Crash» er fra dobbeltalbumet Six Degrees Of Inner Turbulence fra 2002. Deretter fulgte «The Ministry of Lost Souls», kanskje selve høydepunktet fra Systematic Chaos (2007) før den ordinære delen av konserten ble rundet av med tittellåta fra «A View from the Top of the World». Ekstranummer ble den episke (er de ikke alle?) «The Count of Tuscany», og denne ble et høydepunkt for mange denne kvelden (inklusive denne anmelder) tar man utgangspunkt i allsangen fra store deler av publikum.
Medlemmene i Dream Theater er muligens ikke de mest karismatiske på de skrå bredder, men det behøver de heller ikke være med musikerferdigheter som dette!
Det ble en flott konsert med Dream Theater. Selv kunne jeg muligens ha tenkt meg flere nittitallslåter, men jeg er en «grumpy old man». Bandet skal egentlig ha ros for at de dro fram en del låter de ikke har spilt mye i senere år. Kanskje kan grunnen til at nittitallet ble såpass lite berørt være at plater som Images and Words og Scenes from a Memory har blitt vektlagt så kraftig på turneer i senere år? Eller kanskje visse av de låtene ble utelatt for å spare «Osten» for de verste vokalmessige utfordringene? Uansett ble det som ble levert, levert svært overbevisende.
Medlemmene i Dream Theater er muligens ikke de mest karismatiske på de skrå bredder, men det behøver de heller ikke være med musikerferdigheter som dette! Og vi skal heller ikke glemme at de (stort sett) skriver meget gode låter.
Tenke seg til: jeg har kommet meg gjennom en hel Dream Theater-anmeldelse uten å bruke ordet «episk» mer enn en gang!
Av Dag Rossing
Foto Arash Taheri
