Lørdag 11. november 2023
En masterclass i stemning
Djevel gjør sin eneste klubbkonsert i Norge i år, sammen med Ritual Death og Lamina Vox på Parkteatret.
Av Kenneth Svenning
Foto Ketil Martinsen
Parkteatret er mørklagt og i publikum kan man se et lokale stappet av langhårete individer i skinnjakker. Lineupen denne kvelden består av tre band – Lamia Vox, Ritual Death og Djevel – som alle har ett uttrykk til felles: stemning.
Først ut er Lamia Vox som jeg desverre ikke får med meg denne kvelden da jeg ankommer mens siste låt spilles. Neste ut er Ritual Death. Med bare tre medlemmer på scenen trør de i gang i høyt tempo. Jeg merker fort på lyden at trommene er satt utrolig høyt og det drukner dessverre en del av de andre.
I andre låt dukker det opp noen gitarproblemer idet gitarist/vokalist Wraath klarer å slite ut en streng. Han gir et nikk til siden og spiller videre uten pause, jeg digger faktisk hvordan resten av låta høres ut og hvor sømløst det blir taklet.
Videre spiller de ferdig et solid sett, de to påfølgende låtene etter et gitarskifte, skiller seg positivt ut. Bandet byr ellers lite på seg selv og lener seg på musikken og stemningen de bygger. Som heldigvis er en solid pakke, dette var kult.
Stemingens mestre
På scenen står det to lysestaker med tente stearinlys. Pyroen inne på Parkteatret denne kvelden er kanskje budsjettvennlig, men minst like effektiv for å bygge stemning. Det er Djevel som skal på scenen, og det viser seg at de er stemningens mestre.
Akkompagnert av sine stearinlys starter Djevel med “Paa vinstersti…” og jeg merker umiddelbart at lyden har blitt bedre utover kvelden.
Tredjelåta, “Englene som falt…” får umiddelbar respons i publikum, gjengen foran meg tar tak og rister i hverandre med et bredt glis i ansiktet før det er gått fem sekunder av introen. Når Faust (trommer) kommer inn etter rundt 15 sekunder går det frysninger oppover armene mine. Jeg kjenner ikke Djevels katalog så godt, men har hatt gleden av å se dem én gang før, i Bergen under Beyond the Gates 2022, og kjenner at det er herlig å få sett dem igjen.
Når sangene i katalogen gjerne er over ti minutter lange, gir det dessverre god mening at vi kun får høre 7-8 av dem.
Videre i kveldens mørke får vi servert “Afgrundsferd” og “I Daudens Dimme Natt” fra siste skiva Naa skrider natten sort. Disse to låtene er for meg kveldens høydepunkt, især den mystiske stemningen som “I Daudens Dimme Natt” bygger opp.
Bekmørkt
Djevel-gjengen gjør heller ikke så mye av seg på scenen, ingen prating mellom låtene eller noe sceneshow foruten ansiktsmaling og stearinlys. Det er dog ikke helt nytt innenfor svartmetallen at det ikke alltid er band som er like opptatte av det teatralske som f.eks Mayhem og Dimmu Borgir, det er heller ingen nødvendighet for en god konsert, for dette er en god konsert. Det er en reise i mørket vi blir tatt med på, og trolig ville prating mellom låtene brutt magien vi er fanget i.
Med en omfattende katalog på åtte album, har Djevel etablert seg til å bli et kjent navn i den norske svartmetall-verdenen. Når sangene i katalogen gjerne er over ti minutter lange, gir det dessverre god mening at vi kun får høre 7-8 av dem, men jeg savner heller ingenting på lista denne kvelden.
Etter en masterclass i stemning inne i den mørklagte arenaen på Parkteatret i Oslo avslutter Djevel med å spille en ny låt, “Natt til ende”, som jeg allerede gleder meg til å få høre igjen!
Settliste
1. Paa vintersti skal hun synge en gravsang som aldrig ender
2. Det svartner paa likbleik hud
3. Englene som falt ned i min seng, skal jeg sette fri med brukne vinger og torneglorier
4. Afgrundsferd
5. I Daudens Dimme Natt
6. Kronet Av En Væpnet Haand
7. Maanen skal være mine øine, den skinnende stjerne mine ben, og her skal jeg vandre til evig tid
8. Natt til ende (ny)
