Torsdag 27. oktober 2022

Nittitalls-reunion

Et nostalgisk publikum kjenner sin besøkelsestid når Counting Crows besøker Norge for første gang på 19 år og spiller for et fullsatt Sentrum Scene. 

Av Marianne Lauritzen
Foto Geir Kihle Hanssen

Hele 19 år har det gått siden 90-tallsheltene i Counting Crows besøkte Norge, nærmere bestemt på Frognerbadet under Norwegian Wood 2003. Sist de gjorde en innendørs konsert i Oslo må vi helt tilbake til Rockefeller i år 2000. Med andre ord er det ikke rart at det er stappfullt på Sentrum Scene denne torsdagskvelden.

Noe sier meg at Counting Crows ikke har fått veldig mye tilsig av nye fans på disse årene. Snittalderen på dagens publikum er i hvert fall relativt høy. Her er det nok mange som har tatt turen for en nostalgisk reise tilbake til det glade tiåret som hadde mer å by på enn bare grunge og eurodance. Amerikanske Counting Crows var et friskt pust på hitlistene da de i 1993 slo igjennom med debutskiva August and Everything After og «Mr. Jones» ble en monsterhit som nærmest ble spilt ihjel på radio, den gang det faktisk betydde noe.

Man skulle kanskje tro at det i løpet av en 30 år lang karriere hadde blitt en bråte med album, men mer enn syv har det ikke blitt, hvor Somewhere Under Wonderland fra 2014 er det foreløpig siste. I fjor slapp de riktignok EP-en Butter Miracle, Suite One og etter sigende skal de jobbe med en Suite Two som sammen med den første vil utgjøre et helt album. Og for å promotere ny musikk følger nå endelig en ny europaturné.

Høy allsangfaktor

Irske David Keenan har fått æren av å varme opp publikum. Noe publikum høres ut til å klare utmerket på egen hånd. Å være en singer/songwriter, alene med kassegitaren på scenen, foran et publikum som kakler som om ikke de heller har sett hverandre siden 90-tallet, må være en særs utakknemlig jobb. Det er dessverre ikke lett å få med seg mye av dette nummeret til Keenan.

Heldigvis har publikum vett på å rette fokuset mot scenen når kveldens syv hovedpersoner fyrer i gang «Round Here» fra debutplata. En perfekt start som fanger publikum fra første tone, og allsangen er allerede et faktum. Det overrasker meg litt at de fortsatt har så mange blodfans etter alle disse årene med ikke altfor god pleie av fansen. 

Det synges så høyt i salen at det allerede skrøpelige taket på Sentrum Scene nesten løfter seg.

Septetten, som nå kun består av tre originalmedlemmer, ser ut til å operere med helt ulike settlister hver kveld, noe som kan by på kuriøse innslag. Som for eksempel «If I Could Give All My Love -Or- Richard Manuel Is Dead» fra 20-åringen Hard Candy, som de spiller live for fjerde gang noensinne.

Allerede som låt nummer tre kommer deres største hit «Mr. Jones», og jeg er nok ikke alene om å få hele ungdomstiden midt i fleisen når Adam Duritz begynner å synge «Sha-la-la-la-la-la-la»

Bra formidling

Frontfigur Adam Duritz har rukket å bli 58 år, men synger like bra ennå med en egenart i stemmen som ikke er mulig å ta feil av. Dog har han blitt noe tynnere i håret og hans karakteristiske dreads er nå en saga blott. Formidlingsevnen hans kommer virkelig til sin fulle rett under en følelsesladet «Colorblind».

Duritz er tidvis pratsom mellom låtene. Som da han lurer på hvorfor de ikke har vært i Norge siden de spilte i en park her i 2003. «I totally meant to call,» sier han til et publikum som lett ler av vitsene hans og sågar starter en samtale med ham om hvorvidt Cleveland er et bra sted eller ikke. «I cannot possibly hear what you all are saying. If you brought a microphone we could be having a conversation right now, but I’m the only one who showed up with a microphone,» avslutter han seansen med før han introduserer «Butterfly in Reverse» som en låt fra Hard Candy de var spesielt stolte av da de skrev den. «We played it four times and then we didn’t touch it for 20 years. It’s a lot like Oslo,» fleiper han.

Etter «Butterfly in Reverse» forlater keyboardist Charlie Gillingham pianokrakken, hopper opp på en monitor foran på scenen og setter i gang «Omaha» med trekkspill. Til stor glede for publikum som gladelig synger med.

Akustisk parti

Duritz forteller at «Palisades Park» trolig er hans personlige favorittlåt, som de ikke har spilt på noen uker nå, før de går over til et parti med tre akustiske låter. Deriblant «God of Ocean Tides», som Duritz forklarer som en låt som manglet refreng da han hadde skrevet den, men som likevel ble bra når hele bandet kom sammen og satte sitt preg på den.

Akustisk er også deres versjon av Teenage Fanclubs «Start Again» som låter riktig så harmonisk når omtrent samtlige i bandet er med og korer, samt Joni Mitchells «Big Yellow Taxi», som de fikk en stor hit med i 2003. Sistnevnte har likevel ikke vært selvskreven på enhver settliste på denne turneen. Enten er det tilfeldig at vi får akkurat denne i dag, eller så er det noen som har gjort jobben sin med å sjekke hvilke låter som har slått an i hvilke land.

La oss håpe det ikke går nye 19 år før de kommer tilbake. 

Et litt kjedelig parti følger når de på slutten av settet bestemmer seg for å spille alle fire låtene fra den nye EP-en etter hverandre. De færreste i salen har lært seg «The Tall Grass», «Elevator Boots», «Angel of 14th Street» og Bobby and the Rat‐Kings (eller «Booby & The Tit-King» som det sto på settlista). Og når det hele topper seg med en aldri så liten trommesolo (som band som ikke en gang eksisterte på 80-tallet burde holde seg for gode til å drive med), er det enda godt de følger opp med publikumsfavoritten «Rain King». Nå synges det så høyt i salen at det allerede skrøpelige taket på Sentrum Scene nesten løfter seg. 

Trampeklapp

Deretter roes det hele ned med den uunngåelige sistelåta «A Long December», hvor et piano flyttes frem på scenekanten for at Duritz kan runde av med deres største ballade, på tangenter selv. Men kunne de ikke tatt «Raining in Baltimore» i samme slengen?

De går av scenen til en voldsom trampeklapp, før de selvsagt kommer tilbake og setter punktum med allsangvennlige «Hanginaround», «A Murder of One» og «Holiday in Spain»

Det er en ydmyk Duritz som erkjenner at de fleste band kun varer i fem minutter, mens vi fortsatt er her for å se dem etter 30 år. Med «California Dreamin'» på anlegget takker de for seg, mens Duritz dirigerer publikum med på allsang og lover at de skal komme tilbake. 

Counting Crows leverer til ståkarakter og vel så det. Dette var et hyggelig gjenhør. Repertoarmessig er de innom nesten hele katalogen, med unntak av femteplata Saturday Nights & Sunday Mornings (2008), som forbigås i stillhet. Settlister er det alltid delte meninger om, men de burde kanskje spilt «Accidentally in Love» fra Shrek 2-soundtracket fra 2004, i tillegg til tidligere nevnte «Raining in Baltimore». Men det får bli neste gang, la oss bare håpe det ikke går nye 19 år før de kommer tilbake. 

Counting Crows live på Sentrum Scene I oktober 2022 - BLEZT
Counting Crows live på Sentrum Scene I oktober 2022 - BLEZT
Counting Crows live på Sentrum Scene I oktober 2022 - BLEZT
Counting Crows live på Sentrum Scene I oktober 2022 - BLEZT
Counting Crows live på Sentrum Scene I oktober 2022 - BLEZT
Counting Crows live på Sentrum Scene I oktober 2022 - BLEZT
Counting Crows live på Sentrum Scene I oktober 2022 - BLEZT
Counting Crows live på Sentrum Scene I oktober 2022 - BLEZT
Counting Crows live på Sentrum Scene I oktober 2022 - BLEZT
Counting Crows live på Sentrum Scene I oktober 2022 - BLEZT
Counting Crows live på Sentrum Scene I oktober 2022 - BLEZT
Counting Crows live på Sentrum Scene I oktober 2022 - BLEZT
Counting Crows live på Sentrum Scene I oktober 2022 - BLEZT
Counting Crows live på Sentrum Scene I oktober 2022 - BLEZT
Counting Crows live på Sentrum Scene I oktober 2022 - BLEZT
Counting Crows live på Sentrum Scene I oktober 2022 - BLEZT
Counting Crows live på Sentrum Scene I oktober 2022 - BLEZT
Counting Crows live på Sentrum Scene I oktober 2022 - BLEZT
Counting Crows - Blezt-1000
Counting Crows - Blezt-1001
Counting Crows - Blezt-1002
Counting Crows - Blezt-1003
Counting Crows - Blezt-1004
Counting Crows - Blezt-1006
Counting Crows - Blezt-1007
Counting Crows - Blezt-1008
Counting Crows - Blezt-1009
previous arrow
next arrow

Settliste

  1. Round Here
  2. If I Could Give All My Love -Or- Richard Manuel Is Dead
  3. Mr. Jones
  4. Colorblind
  5. Butterfly in Reverse
  6. Omaha
  7. St. Robinson in His Cadillac Dream
  8. Palisades Park
  9. God of Ocean Tides
  10. Start Again
  11. Big Yellow Taxi
  12. Catapult
  13. The Tall Grass
  14. Elevator Boots
  15. Angel of 14th Street
  16. Bobby and the Rat‐Kings
  17. Rain King
  18. A Long December
    Encore:
  19. Hanginaround
  20. A Murder of One
  21. Holiday in Spain