Forheksende nytt album fra Children Of Bodom

Children Of Bodom slipper i år sitt tiende album, «Hexed», etter 26 år som pioneerer innen melodisk death metal og er blant de fremste navnende innen finsk musikk generelt. De fleste band nøler ikke med å gjøre sitt tiende album til en verdig milepæl, og det er tydelig at det gjelder for Children Of Bodom også.

Første låt ut, «The Road», åpner skiva med et skikkelig rocka riff, før vi blir servert et vers med røffe vokaler og mørke undertoner. «This road’s gonna kill me», brøler vokalist og grunnlegger Alex Laiho under refrenget, og det kan garantert tenkes at det refereres til bandets 26 tøffe år på veien.

«Glass Houses» åpnes brått med et riff som fanger deg umiddelbart. Det er ikke tvil om at dette er en av de tøffeste låtene på skiva. Gitarsoloene er skarpe, og holder tett følge med det pågående keybordet i bakgrunnen. Refrenget bygger seg selv opp, før det dropper av litt, noe som trekker ned låta en anelse. Selve låta stopper også sinnsykt brått, hvilket faller i smak samtidig som man lengter etter mer.

Heldigvis får vi mer direkte etter, med den desidert feteste låta på skiva. «Hecate’s Nightmare» er en klaustrofobisk låt som forhekser deg ved første keyboard-tone. Introen er unik og nesten skummel, på en nydelig måte. På nesten lik linje har vi tittellåta, «Hexed», som absolutt er verdig å holde skiva på sine skuldre med et bøst og rytmisk refreng med sinnsykt gjennomførte melodier.

Brutalt melodiøst
Allerede på tredje låt er det tydelige inspirasjoner fra bandets symfoniske brødre og søstre som Dimmu Borgir og Nightwish, men gjort på en svært polert og samtidig røff måte. Der  nevnte band kan bli litt repeterende og forutsigbare, holder Children seg ferske.

Generelt har bandet mestret introer og åpninger som fanger deg kjapt. «Kick In A Spleen» åpner med et brøl fra Alex som høres ut som om han rett og slett har blitt sparket i milten. Rundt halvveis i låta stopper den opp og går over i en utrolig kul marsjaktig rytme som gir deg lyst til å trampe og headbange for harde livet. Denne kan definitivt ta seg fantastisk bra ut på scenen.

Et melodiøst, unikt og nyskapende album som holder seg tro til sjangeren på de beste måtene.

«Soon Departed» gir en kort pause fra de «in-your-face»-låtene vi har blitt servert i rekke og rad til nå, men et seigere og tyngre åpningsriff. Låta holder seg relativt rolig i forhold til standarden på skiva, og sentreres rundt et melodiøst riff som holder seg temmelig konstant gjennom hele låta.

Det instrumentale spekteret er blandt det beste vi har hørt så langt i 2019. Stemmen til Laiho er kanskje ikke helt på topp, men den er særegen og passer perfekt med musikken, som til sist er det viktigste. Alle får skinne på best mulig måte, spesielt Janne Wirman på keyboard som holder seg anonym samtidig som han spiller en svært sentral rolle.

Det er også svært imponerende hvor sanne de har holdt seg til begge spektrene av sjangeren melodisk death metal. «Hexed» er et sinnsykt tungt og brutalt album, men det melodiøse er aldeles nydelig og får spesielt skinne i singlene «Under Grass And Cover» og «Platitudes And Barren Worlds». Her blir vi ummiddelbart presentert for noe som ved første møte kan ligne på power metal, men som fort tar form som det vi forventer av bandet.

Gjennomført utgivelse
Det er ingen tvil om at bandet har hatt en visjon om hvordan deres tiende skive skal se og høres ut, for «Hexed» er så utrolig gjennomført og konstant låt etter låt. Alle 11 låtene holder seg sammehengende til tross for å være svært unike hver for seg. Albumcoveret gir en vibe som definitivt går igjen i det man hører gjennom sangene, og gir en mer komplett følelse av hele skiva.

Bandet har også gjort en god jobb ved å ikke gi ut de beste låtene som singler, en feil mange band gjør. «The Road», «Under Grass And Clover» og «Platitudes And Barren Words» er tre svært forskjellige låter som gir bra inntrykk av den generelle, svært varierte lyden gjennom albumet. Beste låter står definitivt som «Hecate’s Nightmare» og tittellåta «Hexed», som garantert blir personlige favoritter fremover.

Jeg er svært imponert over hva Children Of Bodom har skapt; et melodiøst, unikt og nyskapende album som holder seg tro til sjangeren på de beste måtene. Rett og slett forheksende.

Av Adrian Øien

Sporliste
1. This Road
2. Under Grass And Clover
3. Glass Houses
4. Hecate’s Nightmare
5. Kick In A Spleen
6. Platitudes And Barren Words
7. Hexed
8. Relapse (The Nature Of My Crime)
9. Say Never Look Back
10. Soon Departed
11. Knuckleduster