Fredag 16. november 2018
I juni slapp CC Cowboys sitt ellevte studioalbum «Perfekt normal», og har siden den tid turnert Norge på kryss og tvers. Turneen kulminerte i to fulle hus i Tigerstaden, i vår favorittstorstue på Rockefeller.
Dessverre har vi nå beveget oss inn i den verste tiden på året hva gjelder konsertopplevelser. Og med det sikter jeg selvfølgelig til julebordsesongen. Den sesongen hvor folk er, om mulig, enda mer opptatt av å skravle og drikke enn ellers i året. Og beklageligvis har det en tendens til å ramme hardest de mest folkelige artistene som alle kjenner til. Allerede da jeg ankom arenaen ble jeg møtt med et øredøvende kaklesus som levnet liten tvil om hvordan resten av kvelden ville utarte seg.
Cowboyene fra Fredrikstad sparket i gang kveldens haraball med «Kom igjen», «Bare du» og «Nå kommer jeg og tar deg», noe som ikke akkurat gjorde stemningen i lokalet noe dårligere. En fet synthintro innledet «På en god dag», før Magnus Grønneberg introduserte neste låt, «Uten filter», som en hyllest til statsledere og andre narsissister. Dette var sågar aftenens første bidrag fra årets ferske album «Perfekt normal».
Respektløs skravling
Deretter fulgte et par roligere låter; «Det har vært noen her» og «Barndommen kommer nærmere». Sistnevnte er en av de vakreste låtene fra årets utgivelse, hvor Grønneberg også bidro med et stemningsfullt munnspillparti. Dessverre klarte publikums enorme skravlebehov å overdøve både teksten og den fine nerven i denne låta.
«Blitt meg fortalt» og «Magisk» var mer publikumsvennlige og inviterte til allsang. Mer magi ble det med «Det magiske ordet unnskyld», før «Spillemann» resulterte i voldsom skråling som runget i veggene på Rockefeller.
Man vet hva man får når man drar på en CC Cowboys-konsert, man blir sjelden skuffet.
«Jern og metall» fra 2011 var en overraskende publikumsvinner. Da ble det jaggu liv i salen, og det var godt å se at det ikke bare er de gamle traverne som engasjerer det norske folk. Herfra og ut var det en takknemlig jobb å fange publikums oppmerksomhet, da de hostet opp udødelige klassikere som «Død manns blues» og «Tigergutt». Riktignok ble de trukket en smule langt ut. Det er ikke vanskelig å skjønne at bandet ønsker å gjøre litt mer ut av disse ihjelspilte låtene, men de ble muligens litt i det lengste laget. Nettopp fordi de er ihjelspilte. Spesielt «Tigergutt».
Magnus Grønneberg takket ydmykt publikum for oppmøtet, og syntes åpenbart det var stas å avslutte turneen på Rockefeller. «Folkens, dere betyr alt for oss», innrømte han. Videre lurte han på om det var mer futt igjen i oss. Og det var det selvsagt da de fyrte opp «Vill, vakker og våt».
Obligatorisk døråpner
Gutta gikk av scenen til trampeklapp, og fotballbrøl, som seg hør og bør i enhver julebordsetting. De kom selvfølgelig tilbake, og noe overraskende var det «Du som klemmer på mitt hjerte» som sto på programmet. Et særs godt valg for oss som ikke bare hadde møtt opp for å høre snart 30 år gamle hits. Men brorparten av publikum fikk sitt ønske oppfylt da de fulgte opp med selveste «Harry». En sang, som i følge Grønneberg selv, sparket opp alle dører for bandet.
Magnus Grønneberg kunne videre fortelle at etter morgendagens ekstrakonsert skulle de gå i dvale en stund, og forhåpentlig være tilbake om et år eller to. Hvorpå han presenterte bandet, før de avsluttet på sedvanlig vis med «Kanskje du behøver noen», akkompagnert av et storfornøyd kor i salen. Selv bassist Per Vestaby kastet seg inn i en duett mot slutten av låta.
Det ble spilt flest låter fra deres to siste plater, samt debutskiva «Blodsbrødre». Vi var innom det meste av karrieren, med unntak av albumene «Rock’n roll ryttere» og Persille og panser» som ble fullstendig forbigått i stillhet. Hvilket innebar at vi hverken fikk høre «Barnehjemmet Johnny Johnny» eller «Damene i Domus». Sistnevnte er for øvrig altfor sjelden å høre live. Andre klassikere som uteble fra settlista var «Synder i sommersol» og «River i». Jeg savnet også flere av de låtene hvor tekstforfatteren Magnus Grønneberg kommer til sin fulle rett, som for eksempel «Innriss», «To hjerter og en sjel», «Fyr i speilet» og «Din egen verste fiende». Men med respekt å melde er det ikke vanskelig å skjønne at den type låter blir valgt bort i festlig lag.
Selv om publikum ikke alltid leverer, så gjør som regel CC Cowboys det. Man vet hva man får når man drar på en CC Cowboys-konsert, man blir sjelden skuffet. Og stemningen på Rockefeller var det ingenting å utsette på. Ei heller lyden.
Av Marianne Lauritzen
Foto Marius Dale
