Nylig slapp Borknagar sitt 11. studioalbum «True North», og i den forbindelse avla vi grunnlegger og gitarist Øystein G. Brun et besøk for å høre mer om bandets første album med dagens besetning.
Av Mathias Bergfjord
Foto Jørn Veberg
Med albumet «True North» under armen tok vi turen til Garnes utenfor Bergen for å møte en gjestfri Øystein G. Brun fra Borknagar. I sudioet hans, Crosound Studio, snakket vi om turnéplaner, besetningsbytte, tematikk og tidløshet i musikk. Vi innledet med å finne ut av utviklingen siden forrige plate «Winter Trice».
– Hvis man ikke eier en annen Borknagar-plate, hvorfor skal man kjøpe «True North» fremfor andre album i katalogen?
– Liker man hardrock, eller visuell hardrock, og metall så tenker jeg «True North», og for så vidt også «Winter Thrice», er som en honningkrukke. Det er spennende hva som skjer musikalsk, her finnes både progelementer, folkelementer og metallelementer. Det har alltid vært viktig for meg at musikken skal speile livet. Jeg har aldri vært opptatt av image, for meg er musikken det viktigste. Det nytter ikke hvor mye fyrverkeri det er på scenen om du ikke har kul musikk. Alt jeg har lyst å si ligger i musikken, og ikke i måten jeg kler meg eller hvordan jeg står på scenen. Men tilbake til spørsmålet, jeg synes albumet er en veldig rik opplevelse av hardrock med ulike stemnings- og fargenyanser.
Organisk lydbilde
– Jeg synes den nye platen er veldig grei for dem som vil dykke litt dypere i metall, ettersom det er litt passiv bruk av harsk vokal, og veldig smakfullt.
– Vi vet at skrikevokalen utelukker en stor del av lytterne. For meg handler skrikevokalen nødvendigvis om black metal. For meg er det som opera. Om du ikke er vant med det kan operavokal være slitsomt det også, det samme er det med skrikevokalen for et utrent øre. Jeg synes skrikevokalen på platen er helt usedvanlig bra. For meg handler ikke det om å holde på black metal-tilhørigheten, men det handler om å få fram det dyriske, det primale, i musikken i naturen. Jeg tror at det er det som har gjort norsk black metal så stort. Musikken i dag blir drevet mot det mer komprimerte, for meg er det viktig å holde på meg som musiker og på det ukomprimerte.
«marerittet er å høres like finpolert og firkantet ut som enkelte power metal-band.»
– Det nye albumet høres veldig organisk ut, som om det kunne bli spilt fra scenen.
– For meg er marerittet å høres like finpolert og firkantet ut som enkelte power metal-band. Underveis har jeg hørt at enkelte steder kunne jeg spilt bedre, det hadde tatt meg 10 sekunder å spille inn på nytt, men jeg har bevisst ikke gjort det. Jeg vil ikke ha det helt perfekt, jeg vil holde det menneskelig. Jeg begynte i tidlig alder å høre på Pink Floyd og Uriah Heep, så det er der mitt hjerte ligger når det kommer til musikkproduksjon. Det åpne, herlige og organiske lydbildet.
Et helvete på privaten
– Hva var det da som drev deg mot det lydbildet du startet med på 90-tallet, og bygget videre på frem til i dag?
– Jeg husker da jeg var rundt 9 år, da band som Twisted Sister kom, så var vi noen gutter i klassen som syntes det var kult. Det var der jeg begynte å finne min egen greie. Jeg husker søsteren til en kompis hørte på Accept, og jeg husker jeg ble bare helt fortrylla av en solo i en av låtene deres. Det var et slik moment der jeg fant ut at «Dette her er the shit». Jeg husker jeg stakk av med de kassettene. Jeg har alltid hatt et godt forhold til foreldrene mine, også i tenårene, så oppgjøret mitt var med musikken. På slutten av 80-tallet ble verden større og jeg fikk tak i en kontakt i et undergrunnsblad, og i 1989 begynte jeg å poste kassetter til Malaysia. Så mange at av og til måtte jeg hente poser med retur, fordi Posten ikke ville sende alt. Masse store band har jeg hatt kontakt med, så da vi startet på midten av 90-tallet hadde jeg allerede etablert et nettverk.
«For meg er det et poeng å lage musikk som er litt umulig å beskrive.»
– Jeg synes det nye albumet har en slags ny og fresh energi.
– For meg er det et poeng å lage musikk som er litt umulig å beskrive. For min egen del gikk jeg gjennom en litt hard til i livet mitt. Jeg mistet faren min som var med på å lage dette studioet. I det sekundet vi publiserte «Thrice»-videoen gikk alarmen på sykehuset. Han ble begravet dagen før utgivelsen av albumet «Winter Thrice». Et album vi var veldig fornøyde med, og samtidig hadde jeg et helvete på privaten. Min måte å deale med dette var å jobbe. Spille på festivaler for eksempel. Og så når jeg kom hjem måtte jeg møte det. Jeg følte på masse store følelser, blant annet urettferdighet i verden. Jeg ville snu det til noe positivt. «Wild Father’s Heart» ble skrevet mens faren min var syk. Den ligger det ekstremt mye av meg i. Det meste kan jeg gjøre her i livet, men jeg kunne ikke redde min egen får. Den følelsen ligger det mye av i den låten.
Ny besetning
Siden sist har gitarist Jens F. Ryland og trommis Baard Kolstad valgt å forlate bandet, og har blitt erstattet av henholdsvis Jostein Thomassen og Bjørn Dugstad Rønnow. Vi lurte på om utskiftningene i besetningen har satt sitt preg på «True North».
– Vi hadde noen naturlige forandringer, vi gjorde noen utskiftninger i bandet. Vi spilte for eksempel med Bård, en fantastisk trommis, blant annet på «Winter Thrice», men vi så lenge at han er veldig travel. Vi så at han var på vei ut etter hvert. Vokalisten vår (Vintersorg) er ikke så glad i å spille live, han er en typisk studiorotte. Det er for så vidt jeg også, og rundt dette tidspunktet fikk han en veldig high-end jobb i Sverige. Han har ansvaret for hele Nord-Sverige når det gjelder dataprogrammering for barn. Han var veldig opptatt, så da ble det en naturlig avvikling. Ikke noe bad blood. Jeg jobber som vernepleier, så jeg håper jeg er en menneskekjenner, men akkurat med musikken min kan jeg være nådeløs og tar noen tøffe avgjørelser. Også når det gjelder Jens, som er broren til madammen. Det var litt tøft, men den så jeg også lenge komme. Bjørn (trommer) var Baards gamle romkamerat og ble anbefalt av ham. Jostein (gitar) sendte oss en video, og så hadde vi ett møte med ham. Det er viktig for meg at de kan spille, og det kan de. Dette er en bransje hvor godt ikke er godt nok, du må være best. Det krever veldig mye innsats fra alle, og det gjorde at overgangen mellom albumene ble veldig kreativ. Dette var også tredje gang vi jobbet med Jens Bogren. Jeg synes han gjorde en fantastisk jobb på de to forrige, men med denne traff han virkelig spikeren på hodet.
«Jeg har alltid hatt lyst til å lage litt tidløs musikk.»
– Det er nå 25 år og 11 studioalbum siden bandet startet, hvordan klarer du fortsatt å levere så sterkt?
– Etter å ha spilt i death metal-band da jeg var yngre, hvor vi prøvde å presse oss til å bli tyngre og tyngre, bestemte jeg meg for å lage en egen musikalsk boble. Jeg kjente en stor del av black metal-scenen, hvor mye var ekstremt og individualistisk. Jeg gikk litt imot dette. Jeg har aldri farget håret svart eller brukt liksminke, og jeg har alltid brukt mitt eget navn. Jeg tenkte at jeg alltid skal stå inne for hva jeg gjør. Jeg skal kunne stille til jobbintervju og kunne svare for at jeg har drevet med hardrock. Derfor ble Borknagar navnet. For det betydde ingenting. Jeg ville være uavhengig. Jeg har alltid vært krystallklar på at grunnen til at jeg gjør dette er for musikken. Jeg har sagt nei tidligere til gigantturneer som sannsynligvis kunne «breaka» oss på en helt annen måte. Jeg har sagt nei til det fordi det var feil.
Tidløs musikk
– Hva er tematikken på det nye albumet?
– Temaet er livet, og de store spørsmålene i livet og naturen. «Thunderous» handler for eksempel om ekstremvær, uten å ta Green Peace-ståstedet, selv om jeg og familien er veldig opptatte av det. «Up North» handler om å være stolt av hvor man kommer fra, og «Fire That Burns» er om å holde ut. Vi har en glød som mennesker som gjør at vi overlever som art. Jeg er veldig glad i å gå på Gullfjellet, og det å gå forbi en busk og tenke på alt livet og alle plantene som ligger i den busken er veldig fascinerende for meg. På «Lights» synges det «All my heroes are dead» og med det mener jeg «Hvor er alle de store eventyrerne?» Som å nå Sydpolen med hest for eksempel. Det er slik mentalitet som jeg savner. Jeg har alltid hatt lyst til å lage litt tidløs musikk. Jeg er litt mindre streng på det nå, men jeg vil ikke ha moderne ord i musikken min, som for eksempel «house». Jeg liker ikke politikk i musikk, jeg er mer opptatt av stemningen. Jeg vil heller bruke andre kanaler til politikk. Jeg vil lage musikk som er relevant om 100 år. Det var derfor jeg ville ha sistelåten «Voices» på platen. Den står litt ut, men det den gjør musikalsk og lyrisk er veldig oss. Det er en universal låt.
– Det er 25 årsjubileum neste år, hvordan blir det med turné?
– Det blir en turné til 25 årsjubileet. Jeg har aldri hatt et tryggere liveband. Jeg tror folk vil ha en god opplevelse og vi skal gjøre en turné i Latin-Amerika og Mellom-Amerika til sommeren, og en høstturné i Europa blir forhandlet i disse dager.
