Regissør Spike Lee blander humor og alvor på en mesterlig måte når han takler temaer som rasisme, diskriminering og hatretorikk i sin nyeste film. Den baserer seg på boken “Black Klansman” som den virkelige Ron Stallworth skrev i 2014, der han forteller den utrolige historien om hvordan han klarte å infiltrere Ku Klux Klan, og ble klanens (antakeligvis) eneste svarte medlem.
Vi er i Colorado Springs tidlig på 70-tallet. Vietnamkrigen raser over TV-skjermene, og nyhetsbildet er i høyeste grad preget av sosial uro, diskriminering og rasisme. Ron Stallworth (John David Washington) har lenge hatt en drøm om å bli politi, og blir ansatt av Colorado Springs Police Department som den første svarte politimannen i distriktet.
Dette er selvsagt ingen enkel oppgave, og han møter på mye motgang og trakassering både fra publikum og kolleger. Stallworth har større ambisjoner enn å jobbe på arkivet, og etter hvert får han overbevist politimester Bridges (Robert John Burke) om at han heller burde få prøve seg som undercover-agent. Der møter han kollegene Flip Zimmerman (Adam Driver) og Jimmy Creek (Michael Buscemi) og ganske raskt blir han kastet rett ut i felten med skjult mikrofon teipet under genseren.
Jobben som spaner byr på en rekke utfordringer og interessekonflikter for Stallworth. Spesielt vanskelig blir det når han faller for studentlederen Patrice Dumas (Laura Harrier) – en av personene han egentlig jobber med å overvåke. En dag på kontoret ser Stallworth en annonse for Ku Klux Klan i lokalavisen, og litt overilt slår han på tråden og presenterer seg med sitt virkelige navn. En skikkelig amatørtabbe som blir starten på en stor undercover-etterforskning som kom til å bli hemmeligholdt helt til 2000-tallet.
En film som forteller en god og interessant historie, samtidig som den både fremprovoserer mange latterkuler og virkelig får seeren til å tenke.
Tempoet i filmen er kanskje noe ujevnt, og historien flyter ikke alltid like bra. Men dette er ikke store skjær i sjøen for en film som forteller en god og interessant historie, samtidig som den både fremprovoserer mange latterkuler og virkelig får seeren til å tenke. Det er jo ikke noen spektakulær actionfilm, men klipping og kinematografi er godt gjennomtenkt og utført med finesse og stil. Musikken er med på å skape 70-talls stemning, og kler filmen godt uten å stjele for mye oppmerksomhet.
Dialogen er snappy og velskrevet, og spesielt de ganske absurde telefonsamtalene mellom Stallworth, som gir ser ut for å være en hvit rasist, og KKK-lederen David Duke på den andre siden av linja er til tider hylende morsomme. Det er ikke akkurat snakk om fryktelig komplekse og sammensatte karakterer her, men skuespillerne gjør en god jobb. Kinosalen vekslet mellom å være full av latter og så stille av alvor at man hadde kunnet høre en flue slå med vingene i andre enden av rommet.
BlacKkKlansman er ikke bare en morsom komedie som gjør narr av rasister fra fortiden, men også en ganske så alvorlig film som retter søkelyset mot en problematikk som fremdeles er høyaktuell den dag i dag.
Av Henrik Sandåker Tangen
Foto Universal
