Magisk gitarkunst om hekseprosessene
Den Larvikbaserte gitaristen Anders Buaas slapp sin solodebut «The Witches Of Finnmark» i fjor, og allerede nå et snaut år etter er oppfølgeren klar. Lyttefest med anekdoter fortalt av hovedpersonen selv fant sted i Bølgen i Larvik kvelden før platas slipp.
«The Witches Of Finnmark II» er den andre utgivelsen i en trilogi der Buaas tar for seg hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Denne skiva viser en artist som virkelig har funnet sitt musikalske hjem. Den instrumentale musikken evner å formidle stemning og budskap bedre enn mange vokalister klarer med ord og sang. Hvis du tar tematikk, artwork og titler med i beregningen er det som om Buaas maler bildene rett inn i hjernen din. Dette er intet mindre enn lydkunst av ypperste klasse.
Eventyret begynner med låten «Letter 1609», og vi blir med ett vist et tidløst lydbilde der Buaas sitt lyriske gitarspill tar oss med til en svunnen tid og et frossent landskap der myter, legender og overtro regjerer. Det er både mystisk og vakkert på en måte man sjelden hører i våre dager.
«The Black Cat And The King» ble sluppet som singel for noen uker siden. Denne lekre saken har tydelige folkrock-influenser og er bunnsolid i sin komposisjon. Til tider kan man nesten la seg lure til å tro at det er en selveste Ronni LeTekrø som spiller her. Den er drevet av en lekende akustisk gitar og et minimalistisk komp som toppes av to herlige og distinkte hovedtemaer – direkte smakfullt er det! Det finnes i tillegg en aldeles fornøyelig animasjonsvideo til denne låten på Youtube som viser historien om en rimelig «naughty» katt som sender det dansk-norske kongeskipet ut i hardt vær.
For en reise, for noen melodier, for et spill, for en musikalitet.
«Christmas Eve», «Raven» og «Witches Return» er tre låter som forteller hver sin del i en historie om Mari som får besøk av djevelen en jul, og han forteller henne at hun må dra til en heksesabbat utenfor Bergen. Jenta blir forvandlet til en ravn og flyr av sted, deltar på heksetreffet for så å returnere til nord igjen. Kirkeorgel, akustiske gitarer, perkusjon og spennende gitarmelodier sender oss av gårde på ferden før det braker løs med tidvis lekende, tidvis tung folk-prog i «Raven». Denne låten burde få det til å kile i alles indre trollmann eller trollkvinne. Her er det et steinhardt komp og en hårete solo som mest av alt minner om Rush på sitt mest sultne og virile, blandet med svimlende Gilmour-toner. Dette er et av de få stedene på albumet der Buaas sin bakgrunn i klassisk heavy metal kommer frem. Dette bidrar til å skape en dybde og bredde over det hele. Det roer seg ned igjen med den stilferdige og stemningsfulle «Witches Return». Kan jeg puste nå?
NEI!
Den nesten 20 minutter lange «Cunningham» avslutter mesterverket på grasiøst vis. Denne låten må rett og slett bare oppleves. Stykket er som bølger av vakre melodier, tunge riff og sarte akustiske stemminger som lar deg sveve avgårde i din egen fantasi. Buaas fortalte at melodien omhandler en heksejeger fra Skottland som ble lensmann i Finnmark. Han var visstnok en sammensatt person som det ikke er så lett å danne seg et entydig bilde av. Buaas har latt denne ubestemmelige personligheten inspirere stykket, og der andre band og artister har forsøkt seg på 20-minuttere og trampet grundig i salaten, viser Buaas oss noe av det han gjør aller best! Å si at det er episk blir så ufattelig tynt, men det er rett og slett det det er!
Etter å ha hørt dette albumet i sin helhet sitter en igjen med følelsen av å ha fått oppleve noe helt spesielt. For en reise, for noen melodier, for et spill, for en musikalitet. Jeg bøyer meg for den ukronede kongen av instrumental folk-prog.
Av Henrik Haugsnes Kaupang
